(Jerusalem) Vil Barack Obama bli den amerikanske presidenten som til slutt klarer å tvinge partene i Midtøsten til å bli enige om en endelig fredsavtale og en to-stats-løsning for Israel og palestinerne? Eller ender det bare med mislykkede forhandlingsforsøk, langvarig uthalingstaktikk og nye blodbad? De neste månedene blir spennende.
I forrige uke la USAs president tydelig press på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Palestinerne har gjort det klart at de ikke ønsker å forhandle med Israel uten at all bygging av jødiske bosettinger stanses umiddelbart. Obama krevde det samme av den israelske statsministeren. Utenriksminister Hillary Clinton gjentok kravet fra den amerikanske administrasjonen i svært tydelig ordelag denne uken. “All byggevirksomhet må stanse,” sa den tidligere Førstedamen.
Bare timer før Obama skulle møte palestinernes president Mahmoud Abbas torsdag, avviste Israel det amerikansk-palestinske kravet. Den israelske regjeringens talsmann, Mark Regev, gjorde det klart at det Israel kaller “naturlig utvidelse” av bosettingene vil fortsette som før. Det vil si at familieøkning, familiesplittelse og voksne barn som flytter hjemmefra fortsatt skal være grunner til at eksisterende boliger kan utvides og nye boliger kan bygges på okkupert grunn. Mark Regev er for øvrig selv bosetter. I vinter besøkte jeg ham hjemme i rekkehuset hans, i det som så ut til å være et trivelig nabolag på Vestbredden. Landområdet som USA og palestinerne, sammen med store deler av verden forøvrig, mener bør være del av en fremtidig palestinsk stat.
Palestinerne vil ikke forhandle før Israel stanser utbyggingene. Israel vil ikke stanse. Og Israels statsminister har så langt ikke sagt seg villig til å akseptere en to-stats-løsning. Netanyahu sier at palestinerne kan få administrere seg selv. Men en selvstendig stat der palestinerne har rett til å bygge opp sitt eget militærvesen vil han ikke gå med på. Han er, som mange av sine velgere, ikke ubegrunnet bekymret for Israels sikkerhet. Men det kan jo være at sikkerheten blir bedre ivaretatt med en fredsløsning. Det har israelske ledere før Netanyahu trodd på.
I samtalene med Abbas i Det hvite hus torsdag denne uken, la også president Obama vekt på palestinernes sikkerhetsproblem. De palestinske selvstyremyndighetene har så langt ikke vært i stand til å sørge for at angrep mot Israel stanser. Det er en viktig forutsetning for at dialog skal virke.
Det bor nærmere en halv million jøder på okkupert land. 180 tusen av dem i Øst-Jerusalem, og 280 tusen i bosettinger over hele Vestbredden. Egne veier er konstruert for trafikk mellom bosettingene og til Israel. Flere av veiene er forbeholdt jøder og de av oss som har spesiell tillatelse. Palestinerne kan ikke bruke alle veiene. Her er rase med på å bestemme hvem som får kjøre hvor. Det er ikke første gang i historien, og også her bidrar det til å øke aggresjonsnivået betraktelig.
Israels tidligere statsminister Ariel Sharon overrasket mange av oss da han gikk inn for å tvangsflytte jøder fra bosettingene på Gaza. Det er dette palestinerne vil skal skje på Vestbredden også. Men det er nærmest utenkelig å tro at Israel vil gå med på gi opp bosettingene på Vestbredden. I motsetning til Gaza er det flere steder sterk religiøs tilknytning til områdene på vestbredden av Jordan-elven. Som i byen Hebron der jødenes og arabernes felles stamfar, Abraham, visstnok ligger gravlagt. De største bosettingene er som små byer og regne, og vil neppe bli fraflyttet. Det vil trolig heller ikke bosettingene som danner en ring rundt det arabiske Øst-Jerusalem – bygget slik nettopp for å sikre at Jerusalem skal være en udelt by i Israel selv om israelerne trekker seg ut fra de okkuperte områdene på Vestbredden.
Det er mange floker å løse. Neste uke kommer den amerikanske presidenten hit til Midtøsten. 4. juni skal Barack Obama holde en tale i Kairo. Det er knyttet stor spenning til talen, fordi ryktene skal ha det til at den inneholder et nytt fredsinitiativ. Men det er mange som har forsøkt før ham.