Klasebomber: Flott med forbud, men hjelper det?

(Oslo/Sawane, Libanon) Idag signerer representanter for over 100 nasjoner forbudet mot klasebomber. Det er flott. Men hva med de som ikke vil gå med på et slikt forbud? Hvor mye er avtalen egentlig verdt når det er de krigførende nasjonene som bruker klasevåpen som heller ikke vil godta et forbud? Regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått mye skryt for avtalen, men fortjener de egentlig det?

På gravplassen utenfor landsbyen Sawane i Sør-Libanon står en gravsten med et bilde av en ung gutt. 11 år gamle Muhammed lekte sammen med fire kamerater i oktober 2006 – da alt gikk galt. En liten udetonert bombe falt ned fra et tre der guttene lekte. Den eksploderte mellom dem. Muhammed døde av skadene han ble påført. Den lille bomben var opprinnelig ammunisjon i en granat fylt med små bomber. Granaten var skutt inn i Sør-Libanon av israelske styrker halvannen måned tidligere.

Jeg var selv i Sør-Libanon under den månedlange krigen i 2006, og var vitne til hvordan klasebomber og -granater haglet inn over den libanesiske landsbygda i krigens siste fase. Resultatet var ifølge FN i Libanon hundretusener av små udetonerte bomber som ble liggende etter krigen. Nærmere tre hundre mennesker har blitt rammet av disse bombene i de drøye to årene som har gått siden krigshandlingene stanset. 27 av dem er drept. En av de drepte er altså 11 år gamle Muhammed fra landsbyen Sawane.

-Jeg savner Muhammed veldig. Jeg tror han er i Paradis, sier en av vennene – Hussein. Savnet av den drepte gutten er fortsatt merkbart i landsbyen Sawane, to år etter at han ble drept. Muhammed er en av landsbyens martyrer.

For Muhammeds venner og familie gir seremonien her i Oslo liten trøst. Ikke bare fordi et forbud kommer for sent, men også fordi nabolandet Israel ikke vil annerkjenne avtalen.

Håpet er jo likevel at avtalen og det internasjonale forbudet vil gjøre det vanskeligere for land som Israel, Kina, Russland og USA å bruke disse våpnene i fremtiden. At den internasjonale fordømmelsen bruk av disse våpnene fører til blir så ubehagelig at krigførende nasjoner velger å bruke andre typer våpen. Våpen som ikke i like stor grad rammer sivilbefolkningen og gjør store områder ubrukelige i årtier etter at kampene har stilnet.