Kjære Carsten

Du kjempet tappert mandag kveld. Vi forsøkte så godt vi kunne å hjelpe deg, men det gikk bare ikke. De ytre blødningene klarte vi å stanse, men de indre skadene var uhåndterlige. Vi snakket sammen mens du lå nede. Du fortalte hva som hadde skjedd, og svarte på spørsmål. Tydelig og klart – til tross for de voldsomme skadene.

Minuttene føltes så uendelig lange, da vi satt rundt deg og ventet på at noen kunne hjelpe oss med evakuering til sykehus. Etter at vi fikk deg ut til den norske SISU’en og en norsk lege, var jeg lettet. Jeg følte at du var i trygge hender, og håpet at dette skulle gå bra. Men, da vi ankom den norske leiren et par timer senere, fikk vi beskjed. Ditt liv stod ikke til å redde.

Kjære Carsten. Vi har dekket det samme stoffområdet i mange år. Siden den gang du som ung reporter for Klassekampen ble sendt på ditt første oppdrag til Midtøsten. Senere som Dagbladets utsendte. For et par år siden delte vi hus i Darfur. Et stygt lite rosa hus fullt av kakkerlakker og annet småkryp i Nyala. Vi betalte en mann for å vokte porten, slik at vi kunne sove trygt om natten. Vi var der for å lage reportasjer om det som ble omtalt som verdens verste flyktningekatastrofe.

Vi har møtt hverandre på farefulle oppdrag tidligere. Det har alltid gått bra – det gjør jo helst det. Men ikke denne gangen.

Dagen etter angrepet på hotell Serena, pakket jeg sammen sakene dine. Kofferten, pc’n, frakken – og det hvite skjerfet ditt.

Kjære Ellen, Aurora og Eiril. Carstens familie. Kolleger i Dagbladet.

Vi var åtte norske journalister som fulgte utenriksministeren til Afghanistan. Alle var samlet rundt Carsten da han kjempet for livet. Vi forsøkte å hjelpe og trøste så godt vi kunne. Jeg er så uendelig lei meg for at det ikke var mer vi kunne gjøre.

Fredrik

carsten

Carsten Thomassen (1969 – 2008)
(foto: Dagbladet)

Her finner du Dagbladets kondolanseprotokoll

20.jan.2008 @ 20:19av Tone

Min dypeste medfølelse til familie, venner og kollegaer…..

21.jan.2008 @ 01:32av heidi dahl

Min dypeste medfølelse til barna, hans kone og foreldre,venner og kollegaer.Med håp og tro om en bedre fremtid.

27.jan.2008 @ 10:36av Hans Kr.

Sterkt brev Fredrik.
Og fin informasjon også denne gang.

Mine tanker går til samboer, og ikke minst de 2 små, som vi så gripende kunne se på TV at fikk sin pappa hjem i en kiste.

Skikkelig trist for norsk presse dette her.