Jeg støttet Burmas junta økonomisk

(Hjemme-Bergen) Her kommer en innrømmelse. Jeg har ikke bare én, men fire – 4 – stoler produsert i Burma. Eller i Myanmar som landet egentlig heter. Jeg kjøpte stolene for et par år siden. Jeg synes de er veldig fine, men ikke alle synes de er like gode å sitte i. Det kan være en politisk belastning å være stoleier, når treverket er fra et land som ledes av en beinhard militærjunta. For ikke å snakke om når stolene er laget av den fineste teak.

To av teakstolene har armlener og kan legges bakover. Det er skikkelig håndtverk som ligger bak, derfor kostet de også litt. Treverket tåler mye nedbør, noe som er viktig når man bor her vest, i Norges vakreste by. Fabrikken stolene ble produsert på, er nå flyttet ut fra Burma. Selskapets norske eiere tålte ikke den politiske belastningen det var å drive handel under militærjuntaens regime. Folk boikottet de burmesiske varene og norske butikker vil ikke lenger føre politisk ukorrekte varer. Til tross for at selskapet garanterer at treverket som blir brukt i stolene kommer fra områder hvor nye trær plantes ut.

Noen titalls familier mistet inntektsgrunnlaget da den norskeide fabrikken ble nedlagt. Da undertøysgiganten Triumph ble tvunget til å stenge sine fabrikker i Burma for noen år siden, ble flere tusen arbeidsledige over natten. Hvem rammes egentlig av økonomisk og politisk boikott? Juntaens generaler har fremdeles til salt i grøten. Da er det verre med folk flest. De som rammes av regimets antidemokratiske brutalitet, blir de første ofrene når politiske aktivister ønsker å markere sin sympati med de samme menneskene. Det er paradoksalt.

Fra 1991 til 2003 ble Irak utsatt for en massiv internasjonal politisk boikott. FN-sanksjonene skulle straffe Saddam Hussein for hans invasjon av nabolandet Kuwait. Sanksjonene kostet flere hundre tusen mennesker livet. Saddam klarte seg godt, ja kanskje bedre som følge av de internasjonale straffesanksjonene. Ytre trusler virker ofte samlende på en nasjon. Sanksjonene sørget for at Irak ikke kunne omsette olje fritt. Med det forsvant inntektsgrunnlaget som skulle betale blant annet for landets sykehus. FN-sanksjonene mot Irak blir av mange omtalt som et folkemord. Dette “folkemordet” ble mot slutten administrert av Norge, fordi Norge ledet sankjsonskomiteen som midlertidig medlem av FNs sikkerhetsråd.

Internasjonal boikott og sanksjoner til tross, mistet ikke Saddam Hussein makten. Et militært angrep måtte til for å fjerne diktatoren. Heller ikke i Burma har internasjonale sanksjoner så langt ført til at juntaen har kastet inn håndkleet og innrømmet folket det demokratiet de fortjener.

Bør jeg ha dårlig samvittighet når jeg sitter i en av teakstolene mine? Kanskje ikke sanksjoner er det beste våpenet mot regimet i Burma?
Hva synes du? Skriv gjerne en kommentar.

(For ordens skyld; da jeg skrev dette innlegget satt jeg i en stol fra IKEA, og lente meg mot et over hundre år gammelt bord innkjøpt i en antikvitetsforretning på Røa i Oslo).

07.okt.2007 @ 00:56av Vidar N

Tror du er inne på kjernen av hovedproblemet i internasjonal politikk i dag. The usual suspects hyler opp om imperialisme, angrepskrig mm med en gang man vil gripe inn med militærmakt, mens de samme hyler opp om folkemord, umoral mm om man benytter politiske virkemidler.
(Misforstå meg rett, våpenmakt løser ikke nødvendigvis problemene de politiske tiltakene ikke klarer å fikse)
Et annet paradoks spesielt med sanksjoner er at diktatorene stort sett er knallharde militærregimer, og de vet så inderlig vel at mediakrigføring og “lawfare” er det som fungerer best mot vestens demokratier. Så det å la en masse kvinner og barn dø er i deres interesse for å få opphevet sanksjoner. Hadde ikke f.eks. Irak blitt angrepet når det ble er det rimelig sansynlig at sanksjonene hadde blitt opphevet da det stort sett bare var amerikanske veto i sikkerhetsrådet som holdt dem på plass.
Hva som hadde vært best for det Irakiske folket (i det tilfellet) overlater jeg til andre å vurdere.
At man har andre store og mektige nasjoner som er på vill jakt etter naturressurser og som er villige til å beskytte diverse lokale kleptokratier gjør det hele bare mer uoversiktelig.

07.okt.2007 @ 05:27av Bunghole

Det er en mer innviklet prosess enn at noen mister jobbene sine. Når folk i landet legger merke til at mange mister jobbene sine fordi bedriftene må ut av Burma pga boikott, vil det etterhvert skape mer misnøye mot juntaen og kanskje til slutt fullt opprør.

07.okt.2007 @ 11:19av Garp

I Sør-Afrika førte ulike former for press fra det internasjonale samfunnet (sammen med det indre opprøret) til at regimet falt. Det var vel bare USA og New Zealand (hvis jeg husker rett) som sto på regimets side til slutt. Det nyttet!
I land der man har en tydelig demokratisk opposisjon, så kan løsningen ofte være å høre deres synspunkter. Mener demokratibevegelsen i Burma at ulike økonomiske straffetiltak er riktig, så bør det bety mye for oss.

08.okt.2007 @ 06:56av Rune Henning Johansen

Kan Garp dokumentere hvordan “press fra det internasjonale samfunnet” konkret medførte at det ble gjort noen endringer i Sør-Afrika?
PS: Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som skjedde der, og hvorfor. Men, så vidt jeg husker, var det først etter Sovjets fall at The National Party begynte med endringene. Hvorfor de begynte med det, kan diskuterers. Men der og da så var ikke kommunismen lenger en trussel. (Stemmer det f.eks. at ANC hadde støttet Sovjets invasjon av Afghanistan?)

08.okt.2007 @ 12:55av Steinar L

Skulle juntaen velge å gå av ( gå i oppløsning) vil ikke løsningen da være å handle så mye teak som vi overhodet kan få tak i, for å støtet beboerne i Myanmar ? NEI !
Så denne gåten kan ikke løses slik.
Vi kan godt ha et felles forbud mot handel av tropiske tresorter, og vi kan godt boikotte Myanmar- Men da må vi være enige om det !
Jeg er imot mye menneskehandel og slavedrift enten det er i Burma eller i India, men vi kan da ikke sulte ihjel de som bor der av den grunn.
Skulle jeg la være å gi penger til Redd Barna fordi jeg var i mot at barn skal sulte ?????
Norge betaler veldig godt for trevirke fra Burma, og er sånn sett en gunstig kunde som krever mindre hogst pr.$. Er ikke det bra ?
Slutter vi å handle dyrt, vil langt større mengder skog måtte hugges for å skaffe en rikelig inntekt. Og i tillegg kan skogen bli forvandlet til kull, noe som er enda værre. Etterspørslen til kull for strømproduksjon i Kina er Formidabel. Stopp heller utbyggingen av kraftverkene. Da vil man spare ENORME mengder skog. Dette kjan gjøres.
Vi ser også mange eksemplet på at tresorter som fredes blir brendt til fordel for andre arter som det gis støtte til.Fredet skog er jo ikke verdt noe.
Jeg tror arealene som skogen vokser på må værnes i samråd med landene det gjelder, og resten av verden må betale leie tilsvarende verdiskapningen dette skulle gi.
Dette kan gå an !