-Det er trygt i Egypt

-Dette trenger du ikke. Her er det trygt! Den egyptiske politimannen setter opp et stort smil og løfter glasset med te opp til munnen. Han snakker om et par skuddsikre vester og hjelmer jeg har vært tåpelig nok å pakke med. Jeg tar også en slurk av den alt for søte teen, og smiler høflig tilbake. -Hvorfor tar du med slikt utstyr til Egypt, spør han. Litt mer alvorlig nå. To assistenter nikker ved siden av. Den ene kakker asken fra sigaretten ned i hånden. De har hatt meg i sin varetekt i et par timer, og vet at jeg er ivrig etter å komme meg avgårde. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å få massen av udugelig byråkrati til å bevege seg raskere. -Men i går ble mange drept. To journalister ble skutt, forsøker jeg. -Her er det trygt, gjentar mannen de andre behandler som en farao. Han spør en gang til hvorfor jeg drar med meg slikt suspekt utstyr til Egypt. -Kanskje jeg reiser videre til Syria. Der er det ikke trygt, sier jeg. På nytt bryter han ut i et stort smil. Nei i Syria er det farlig. Det er vi enige om. Han oversetter til de stadig flere undersåttene som nysgjerrige stimler sammen på det trange kontoret og fyller det med sigarettrøyk. De smiler og ser undersøkende på meg. -Er han gal. Skal han til Syria? ser det ut som de tenker.

Jeg kapitulerer. Får stemplet noen papirer som gir meg rett til å få utstyret utlevert ved utreise. Det er ikke første gang. Jeg var forberedt. Men denne gangen var de særdeles nøye med å gjennomsøke bagasjen. Det var så vidt vi ikke ble fratatt alle kameraene. Egyptiske myndigheter ser seg ikke tjent med for mange vitner når sivilbefolkningen massakreres. Og det er jo forståelig. Slikt gir en fort et dårlig rykte. Og bidrar til å ramme det lille som fortsatt er igjen av turistnæringen.

 

Fredrik2

 

 

 

 

 

Foto: Scanpix

Det er unntakstilstand i hele Egypt nå. Skjønt mye til unntak er det ikke. Slik har det vært det meste av de siste femti årene. Det gir hvem det nå er som sitter med makta ganske utvidete fullmakter. Det er enklere å stanse sine politiske motstandere effektivt. Med kuler.

I seks uker har de fått lov til å demonstrere – Det muslimske brorskapets tilhengere. De som klager over at hæren avsatte landets folkevalgte president. Fordi Muhammed Mursi begynte å vise diktatoriske trekk. I et slikt land har generalene en annen rolle en våre. De setter soldatene inn mot sitt eget folk. For å roe gemyttene, og forhindre borgerkrig. Egyptiske myndigheter fikk nok, og ryddet demonstrantene vekk. Og de gikk hardt til verks. Mange hundre – kanskje så mange som et par tusen – er drept de siste par dagene.

I morgen er det fredagsbønn. Islamistene har varslet demonstrasjoner her i Kairo. I Alexandria. I Suez, Port Said og byene sørover langs Nilen. Det kan bli enda mer blodig.

Utlendinger evakueres ut, mens journalister flys inn. Det er slik det pleier å være når urolighetene blir for voldsomme rundt om i verden. De som ikke må være på plass, kommer seg lurt nok vekk. Noen av oss tar andre valg. UDs råd om ikke å reise til et land, oppfattes ofte av redaktørene som at det er på høy tid å sende et team. Å trosse rådet for å få rapportene. For å få vite hva som skjer.

Og det er stort sett greit. Det er dette noen av oss er trent til å gjøre. Det går nesten alltid bra. Ikke alltid. Men nesten.

Egyptisk demokrati

Egyptiske jagerfly feier lavt over Kairo. En spektakulær oppvisning av militær makt. Ingen skal være i tvil om hvem som har kontrollen her. (Foto: Fredrik)

 

(Kairo) Sola er på vei ned et sted ute i ørkenen bak Gizapyramidene. Der ute hvor sfinxen ligger ensom. Forlengst forlatt av de horder av turister som normalt ville vært der. For å ri kameler og se faraoenes eldgamle graver.

Så kommer flyene. Først luftforsvarets gamle propellfly. De flyr i formasjon og spyr ut røyk i det egyptiske flaggets farger – svart, hvitt og rødt. Lavt inn over Tahrir der den voksende menneskemengden jubler. De fortsetter mot bydelen Nasr. Der Egypts vrakede leder, Muhammed Mursi, hylles av sine tilhengere. Så kommer de moderne jagerflyene. Lavt, lavt, lavt. Mellom bygningene. Militæret lar ingen være i tvil om hvem som styrer dette landet.

For to dager siden tok de livet av hverandre. De som mener at landets demokratisk valgte president bør få sitte, og de som mener det var rett av landets militære styrker å fjerne ham fra makten før han kjørte den forlengst skakk-kjørte nasjonen til grunne.

Revolusjonen var ikke over, skrev jeg for et år siden. Den er fortsatt ikke det. Kanskje stanser den her. For det er hele tiden de samme makthaverne som kommer tilbake. Egypts generaler har i realiteten styrt dette landet siden 1952. De sivile makthaverne har enten hengt fra seg uniformen for en stund, eller sittet på nåde.

Sola forsvinner. Menneskemengdene vokser. Hæren har gitt begge sider lov til å holde sine massemønstringer. De vil gjøre alt for å hindre grupperingene i å barke sammen. Kamphelikoptrene stuper ned mot den jublende massen på Tahrir. Fra sjette etasje i en bygning rett ved Det egyptiske museet ser jeg praktisk talt ned på en vinkende skytter i baksetet på helikopteret, i det piloten retter drapsmaskinen opp noen få meter over bakken. Fyrverkerie skytes opp fra Tahrir. I Nasr vokser brølene fra de som krever at Mursis settes fri og får tilbake makten.

Alt er som det har vært de siste ti gangene jeg har besøkt dette landet. Etter hvert som de europeiske nyhetssendingene tar slutt for kvelden, velter journalistene inn på vårt faste hotell på Zemalek. Øya i Nilen som huser deler av byens overklasse. Et par brolengder fra Tahrir. Restauranten i hagen fylles opp av tørste journalister som rekker et par øl og kanskje en vannpipe før baren stenger. Det er mange kjente fjes. Fra revolusjonen i 2011. Fra valget. Og fra bråket i fjor. Vi sees nok igjen.

 

Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er “å opprettholde lov og orden”. 21% mente at det viktigste var “å beskytte ytringsfriheten.” 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.

10 år siden bombene falt

Jeg var sliten, og våknet ikke av de første luftvernsirenene som skingret gjennom Bagdadnatten. Men jeg bråvåknet da den første krysserraketten dundret inn palasset til Saddam Hussein noen hundre meter unna. Med voldsom kraft slo den inn i diktatorens hjem. Det var grytidlig, 20. mars, 2003.

Nye raketter slo ned i områdene rundt oss. Bygningen ristet mens jeg kom meg ut på balkongen i åttende etasje for å montere opp antennen til min ulovlige og innsmuglede satellittelefon. Det var krig. Jeg skulle jobbe.

Jeg ringte hjem mens luftvernbatteriene pepret himmelen over meg med kuler og granater. Vi hadde visst at den ville komme – krigen. Det var ikke lenger noen vei utenom. Bombardementet var voldsomt og skremmende.

For meg. For oss. Vi var rundt 150 internasjonale journalister i Bagdad. De aller fleste av oss stuet sammen på Palestine hotell. Pentagon visste hvor vi var. I den siste bygningen i byen de ønsket å treffe. Likevel – de bombet nabolaget med så kraftig skyts at det føltes som om jorden ristet i et kontinuerlig jordskjelv. Fra minareten like ved, brølte en frenetisk stemme: Allah’u Akbar! Om igjen, og om igjen. Bilalarmene hylte. Det var i ferd med å lysne da jeg fikk kontakt med noen hjemme og meldte: Det er krig!

Det er ti år siden nå. Ti år siden Bush-administrasjonen løy og ignorerte verdenssamfunnet. Sammen med en rekke allierte angrep de mannen som var selve bildet på Den onde diktatoren, Saddam Hussein. Han skulle utryddes for enhver pris. Uansett menneskelige kostnader, skulle han fjernes fra makten.

Målet var selvfølgelig ikke å gjøre Verden til et bedre sted. Målet var tilgang til land og ressurser i regionen. Til olje og gass. Det var åpenbart for de fleste av oss den gang. Og knapt noen er vel i tvil i dag. Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Irak da USA bombet og okkuperte landet. FNs egne inspektører sa da også det før amerikanerne angrep. At de ikke hadde funnet noe. Men USA ville uansett bombe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten.

Lite godt kom ut av det for amerikanerne. En og en halv million amerikanske soldater kjempet i Irak de neste åtte årene. Fire og et halvt tusen av dem ble drept. Over tretti tusen skadet i kamp.

Verre ble det for irakerne. Frem til utgangen av 2012 var minst 130 000 mennesker drept som følge av den amerikansk-ledede krigen og volden som fulgte (de høyeste anslagene antyder opp mot 700 000). Mange hundre tusen ble skadet. Millioner traumatisert. Fortsatt lever over to millioner mennesker som internt fordrevne flyktninger i Irak. Det er mange ødelagte liv.

Fredsnasjonen og krigerlandet Norge deltok også i krigen i Irak. Riktignok sendte vi først soldater etter at regimet var styrtet, og FN ble tvunget til å velsigne amerikanernes ønske om å ta full kontroll. Irakerne forstod knapt forskjell på angripere og deres allierte som kun skulle sikre gjenoppbygging. Det ble ikke mer forståelig av at norske styrker bygde baser for styrkene som hadde invadert og okkupert landet uten FN-mandat.

De siste ukene har volden økt. Årsdagen markeres av grupper som fortsatt kjemper mot landets nye makthavere. De som ble hjulpet til makten av okkupantene før de stakk.

Irakkrigen står allerede som en skamplett i historien. Riktignok ble Saddam fjernet, men til hvilken pris?

Og hva sitter irakerne igjen med? Frihet til å velge sine egne ledere. Men mange irakere lever utrygge liv i fattigdom. Var det verdt det? Mange irakere vil svare nei. Og da blir det uinteressant hva politikere og kommentatorer langt unna måtte mene.

Etter invasjonen vendte jeg tilbake til Irak en rekke ganger. I uker av gangen. For å følge okkupantene, og for  å se hvordan det gikk med sivilbefolkningen. Det skulle gå flere år før den negative trenden sakte snudde. Irak var og er et voldelig land. Irakerne hadde fortjent så mye bedre enn Saddam Hussein og de langvarige krigene han bidro til å påføre landet. De hadde fortjent så mye bedre enn å bli bombet i hjel av fiender som Iran og USA, og USAs allierte.

Hvorfor dreper de journalister?

 

En gang midt på natta ble en rakett skutt ut fra et fly eller kamphelikopter. Eller var det kanskje en granat fra en av de israelske båtene der ute i det mørke havet? Den traff i alle fall – med et voldsomt smell – en liten åpen plass mellom tre hoteller, 200 meter fra Gazas strandlinje. Den traff med dødelig presisjon. Eller – det vil si – den traff akkurat der den skulle, sannsynligvis i håp om at liv ikke ville gå tapt. Men uten garantier. For den israelske bomben var svært nøyaktig. Tidspunktet godt kalkulert med liten risiko for å lemleste eller ta livet av en utenlandsk journalist.

Dette var i november, under det foreløpige siste større slaget mellom Israel og palestinerne. De tre hotellene huset en større kontingent av internasjonale pressefolk som israelerne hadde funnet verdige til å slippe over grensa til Gaza. Under forrige større slag, vinteren 2008/2009, ble vi lenge nektet adgang til krigen. Israel ville ikke ha vitner, men hevdet det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Kritikken mot Israel var voldsom. Denne gangen slapp de oss altså inn, men ikke uten å gjøre det aldeles ubehagelig for oss. Journalister ble angrepet av Israel på Gazastripen i november.

Eksplosjonen slo inn det som var av glassruter på hotellrommet mitt. Et hjørnerom ut mot nedslaget. En terrassedør av massivt tre ble blåst inn over fotenden av sengen. Jeg var heldigvis ikke i senga da det smalt, fordi jeg var opptatt med å bli bombet et annet sted i byen, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Da jeg kom tilbake til hotellet neste dag, tittet jeg bort på glassplintene som hadde boret seg ned i madrassen. Eksplosjonen hadde kommet plutselig (dvs så plutselig eksplosjoner kom den natten – det ble bombet mye). Hadde jeg vært i seng, hadde jeg neppe klart å kaste meg i dekning inn på det vindusløse badet før jeg hadde blitt perforert av glass og fått en dør slengt over beina.

De skjøt på en tom flekk. Mellom tre hoteller fulle av journalister. Selvfølgelig for å skremme. De vet hvor de skyter, israelerne. De har ganske flinke soldater. Kolleger som oppholdt seg på hotellene rundt, har fortalt at eksplosjonen kom plutselig – uten at palestinske grupper hadde skutt raketter opp fra den åpne plassen mellom hotellene i forkant. Da kunne man i det minste ha kommet seg i dekning, og forstått behovet for å bombe akkurat der. For ordens skyld; man hører at palestinske raketter blir skutt ut fra Gaza – tro meg. Når den lyden er i umiddelbar nærhet stiger pulsen raskt i frykt for hva som kommer tilbake om noen få minutter.

Mens hotellet mitt ble ødelagt, satt jeg i bygningen som huser nyhetsbyrået AP og TV kanalen Al Jazeera, og plastret et par småkutt som følge av at israelerne like før hadde jevnet deler av nabolaget med jorda. Jeg var redd, men i ettertid lykkelig over at jeg aldri torde ta meg alene hjem til hotellet etter siste live den kvelden.

Dagen før ble bygningen som huser blant annet det franske nyhetsbyrået AFP bombet. Angivelig fordi Hamasfolk var kommet for å bli intervjuet av journalister. Riktignok hadde israelerne advart oss mot å oppholde oss i nærheten av de militante. Men det er nå en del av jobben å snakke med dem. Er det greit å bombe mediehus som får besøk av fienden?

To journalister tilhørende Hamas sin egen TV-kanal ble likvidert på vei fra en pressekonferanse på Shifa sykehuset i Gaza by. Er journalister legitime mål når de oppfattes som en del av fiendens propaganda-apparat? Ville det vært akseptabelt om palestinere angrep israelske journalister som jobber for medier som støtter statsminister Banjamin Netanyahus politikk?

Mot alle odds

(Oslo) I motsetning til i Norge, har de i Afghanistan et demokratisk valgt statsoverhode. De to traff hverandre i dag, da president Hamid Karzai avla Kong Harald et kort besøk på slottet. Men langt viktigere enn høflighetsvisitten hos hans majestet, var samtalen Karzai førte med utenriksminister Espen Barth Eide og lunsjen han spiste sammen med statsminister jens Stoltenberg.

Norge er en betydelig bidragsyter i Afghanistan. Det militære bidraget er begrenset av ressursene her hjemme, men det økonomiske bidraget er vesentlig for videre utvikling av det afghanske samfunnet. Norge har siden 2002 bidratt med enorme midler for å bidra til stabilitet og demokratisering i Afghanistan. Nå lover regjeringen å fortsette dette arbeidet – også etter at de siste norske soldatene har reist hjem (kanskje i løpet av 2014?) – og frem til 2017.

Hamid Karzai trenger løfter om bistand. For ham er det viktig å gi afghanerne håp om videre internasjonal støtte for å løfte det lutfattige folket ut av ulykken. Neste år er det slutt for Karzai, og de internasjonale styrkene skal etter planen ut. De fleste som spår, spår ulykke og katastrofe. Blant de som kjenner Afghanistan, er det få optimister. De forskjellige aktørene posisjonerer seg nå i forhold til den maktkampen som kommer til å utspille seg. Politisk – og militærstrategisk.

Frykten for at det internasjonale samfunnet også vil svikte økonomisk, er kanskje det som kan få afghanske ledere til å tvinge krigsherrene fra å forsøke å gjenvinne tapt makt og terreng. For mister afghanske ledere grepet, forsvinner bistanden. Både Barth Eide og Stoltenberg var tydelige overfor Karzai på at Norge har nulltolleranse for korrupsjon. Der man ikke kan følge kronene helt fram til mottakeren, vil man stanse utbetalingene ved den den minste mistanke.

Karzais regjeringstid har vært herjet av korrupsjon og vold. Han er ikke en mektig leder, men sies å ha vært det beste kompromisset. Ingen vet hvem som tar over etter ham, men alle frykter hva som kommer. Ingen ansvarlige vil si at de gir opp håpet om en bedre fremtid for afghanerne, men de vet det er et tynt håp. Et håp mange står klare til å knuse ved første anledning.

Mens den internasjonale avmilitariseringen nå er i gang, blir det mer spennende enn noensine å følge den videre utviklingen i et land der også Norge har ofret mye. Blir det igjen et oppmarsjområde for terrorgrupper og åsted for en blodig borgerkrig, eller har afghanernes tid nå kommet? Er det nå de for alvor skal i gang med å bygge et skikkelig samfunn? I så fall trenger de den hjelpen de kan få.

Gissel i Colombia

Ingrid Betancourt: Selv tausheten tar slutt. Mine seks år i fangenskap. 

Oslo: Cappelen Damm, 2011. 587 sider.

 (Bogotá, Colombia) Hun er ikke lenger så populær her i Colombia. Folk jeg snakker med, sier hun tok for stor plass blant de mange gislene som FARC-geriljaen har tatt opp gjennom årene. Og med det mistet Colombias tidligere presidentkandidat og x-gisselet sin popularitet. Hun har nå søkt tilflukt i sitt andre hjemland, Frankrike. Trolig permanent – lang vekk fra kritikk og grusomme minner.

I seks år var Ingrid Betancourt gissel hos geriljaen i Colombias jungel. Store deler av tiden var hun lenket fast. I boka beskriver hun hvordan hun ble kidnappet fordi hun trosset sikkerhetsformaninger. Om savnet etter barna og familien. Og om de stadige forsøkene på å rømme fra fangenskap. Boka handler også om den ondskapen hun blir møtt med både fra medfanger og geriljaens delvis bestialske voktere. Selv om hun som politiker, hadde forsøkt dialog med FARC.

Som min barndoms yndlingsbok, Papillon, om en fransk forbryters fangenskap i Sør-Amerika, vekket interessen for litteratur en gang for lenge siden, er også dette en særdeles velskrevet bok. Og selvfølgelig på et langt høyere nivå når det gjelder troverdighet enn den Henri Charrière kunne skilte med. Det er spennende, lærerikt og sant. Det er politikk, historie og eventyr.

Driver Hugo og dør?

(Bogotá, Colombia)  I morgen skulle presidenten i nabolandet bli tatt i ed for sin fjerde periode. Men i Venezuela vet ikke folk engang om president Hugo Chávez er i live.

Sannsynligvis lever han fortsatt. Men mangelen på bevis for akkurat det, får folk til å stusse. Etter sigende er han fortsatt hos sine venner Castro-brødrene på Cuba, og behandles for kreft.

Det er ingen tvil om at den sosialistiske rebellen er alvorlig syk. Og mye tyder på at han ikke er i stand til å fullføre sin neste seks-års-periode. Hvis han da i det hele tatt er i stand til å bli tatt i ed på et eller annet tidspunkt.

Chávez var sosialisten som ble elsket av sitt folk.  Fordi han gjorde det få her i regionen har gjort – forsøkte å viske vekk de økonomiske skillene mellom fattige og rike. Men underveis gikk populariteten ham til hodet. Venezuela er et av få land her i området som kan skryte av mer eller mindre sammenhengende demokrati i over et halvt århundre. Men i frykt for at hans etterkommere ikke ville kunne fylle hans sko, endret Chávez valgreglene slik at han kunne bli sittende livet ut.

Og akkurat det ser det ut til at han blir. Han er alvorlig syk, og har hatt en rekke tilbakefall. I oktober ble han valgt for sin fjerde presidentperiode (6 år av gangen).

Det blir ingen revolusjon i Venezuela selv om Chávez ikke blir tatt i ed i morgen. Venezuelas lovverk åpner for alternativer. Men går det uker før han viser seg på nytt, kan den konservative opposisjonene stille strengere krav. Det kan gå mot nyvalg om ikke Hugo Chávez snart viser at han er i stand til å lede landet.

Hvor mange journalister blir drept i år?

(Paris, Frankrike)   156 kolleger døde mens de var på jobb i 2012. Journalister og mediearbeidere som for det meste jobber i verdens farligste områder. De aller fleste av disse ble drept. Det er mange. Og etter flere års nedgang, er det det høyeste tallet på fem år.

Syria var det farligste landet å jobbe i som journalist i 2012. Her mistet 33 kolleger livet. Blant de mest omtalte journalistdrapene, var drapet på den amerikanske journalisten Marie Colvin og den franske fotografen Remi Ochlik. De ble drept under bombing av den syriske byen Homs, 22. februar.

Det nest høyeste tapstallet var i Somalia. Der ble 18 drept. Det høyeste antallet noen gang registrert i Somalia. Videre følger Nigeria med 12 drepte. Sju av dem ble drept i et bombeangrep. Mexico med 11, og Pakistan med 10.

Flere av journalistene er kolleger jeg har møtt på oppdrag ute i verden gjennom de siste 20 årene.

Selv har jeg vært tett på kamper og terror i Afghanistan, Libanon og Palestina i året som gikk. Mest skremmende var det under den israelske bombingen av Gaza i november, og da vi ble beskutt mens vi kjørte gjennom den nord-libanesiske byen Tripoli, på vei til den syriske grensa i august. I Gaza ble det gjort store skader på tre av ”presse-hotellene,” og to bygninger som huser internasjonale journalister ble bombet. Vi var åtte journalister som kjørte sammen inn i Tripoli, Libanon. Av åtte ble to skutt av væpnet milits som støtter det syriske regimet.

Det er som vanlig lokale journalister i konfliktsoner, som er mest utsatt. Vi besøkende kommer som alltid bedre ut på statistikken.

Mange medieorganisasjoner jobber for å bedre sikkerheten til sine medarbeidere. I TV 2 har vi de siste ti årene hatt en policy som går ut på at kun trent personell sendes til konfliktområder. Treningen består av kursing i førstehjelp, og hvordan man skal ta seg frem og oppføre seg i farlige områder. Instruktører er hentet inn fra Norge og Storbritannia i dette arbeidet.

Tallene over er samlet inn av INSI (International News Safety Institute), IFJ (International Federation of Journalists), og IPI (International Press Institute).

 

 

 

Krigshelten Trond Bolle

Trond Bolle er en av Norges største krigshelter etter andre verdenskrig. For sin innsats er han da også hedret med den høyeste utmerkelsen det er kjent at en norsk soldat har fått siden Gutta på skauen fikk sitt – Krigskorset med sverd. Denne høsten har det kommet to bøker om Trond Bolle, og det er nesten litt synd.

Synd fordi de utvilsomt konkurrerer mot hverandre (det er sikkert ikke mange som vil lese begge), og fordi historien hadde blitt enda bedre fortalt om alle gode krefter hadde slått seg sammen.

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: Trond Bolle. Alles helt, min mann. Oslo: Kagge, 2012. 258 sider.

Dette er den mest personlige historien om Trond Bolle. Her veksler forfatteren Jon Gangdal og Bolles kone Bjørg på å fortelle om Bolles liv. Bjørg Gjestvang forteller om ektemannen og småbarnsfaren Trond. Jon Gangdal om elitesoldaten som ble krigshelt. Det er Bjørgs fortelling som gjør boka til noe helt spesielt. Men Gangdals fortelling er helt nødvendig for å gjøre boka interessant. Det er en god bok som i stor grad bidrar til å forklare hvordan det er å leve med en som bruker livet sitt til å oppsøke farer. Og den tegner et bilde av en mann som ikke nødvendigvis trengte å bli krigshelt, men som klarte å bruke energien sin på noe riktig. Dette er nok den av de to bøkene som har bredest appell.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten. Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle. Oslo: Gyldendal, 2012. 362 sider.

Den andre boka: tar for seg den militære siden av Bolles karriere i større grad. Naturlig nok. Interessant om oppbyggingen av to av Forsvarets mest interessante tjenester. Jeg synes dette er den beste av de to bøkene, selv om den ikke kommer like tett på Bolle som Alles helt, min mann.

Det har kommet flere bøker skrevet av og om norske soldater i Afghanistan. Disse er blant de to beste.