I’ll cry if I want to

Chelseas julebord er nødt til å være en selsom affære. I et hjørne av rommet står Ashley Cole med et luftgevær og speider etter praktikanter, i et annet står John Terry med en fotballfrue som ikke nødvendigvis er hans egen, og på bordet spiller David Luiz Twister med seg selv. Men best av alt – på scenen leverer Roman Abramovich en ektefølt men atonal karaoke-versjon av «It’s my party». For det er det jo.


Chelseas ansettelse av Rafa Benitez har så langt vært omtrent like populær blant klubbens supportere som om de skulle gjenopplivet Jimmy Savile og gitt han ansvaret for u12-laget. Det var liksom ikke bare det at han ble buet, han ble buet med en intensitet som normalt er forbeholdt upålitelige dommere og folk John Terry har sagt noe rasistisk til. I etterpåklokskapens allvitenhet er det nærliggende å tenke at noen i klubbens PR-avdeling burde sørget for at speaker på Stamford Bridge ikke gjorde et stort poeng av å ønske Rafa velkommen til klubben før City-kampen. Muligens burde også Rafa tatt en telefon til Mancini noen dager før: «Robbi! Robbi, kan ju bring dee mask? Dee David Platt-mask, kan ju bring eet?»

 

Høyt over matta, i et av setene utenfor sin faste VIP-boks, satt Roman Abramovich. Ansiktsuttrykket hans var like intetsigende som alltid – mest av alt så han ut som eieren av et akvarium som med begrenset interesse registrerer at fiskene oppfører seg eksentrisk.

 

Den romantiske versjonen av historien er at Roman Abramovich ble forelsket i fotball da han så Manchester United slå Real Madrid 4-3 på Old Trafford i 2003, og gikk rakt ut og kjøpte Chelsea. Det er mulig at oligarken så Ronaldos heftige hat-trick og Beckhams lekre lokker, og tenkte «Dette er jeg bare nødt til å bruke flere milliarder kroner på» – men det er nok overhengende fare for at det også lå andre motivasjoner bak.

 

I Dominic Midgley og Chris Hutchins sin Abramovich-biografi, «The Billionaire From Nowhere», konkluderer forfatterne med at «Ved å kjøpe Chelsea ble en av verdens minst kjente milliardær plutselig et allment kjent navn i sitt nye hjemland. Hvilken britisk statsminister vil nå være modig nok til å nekte han asyl dersom han blir angrepet av Putin?» For selv om Abramovich alltid har hatt et godt forhold til maktmannen i Kreml så kan det fort snu, og da er det veldig greit å være et etablert og profilert medlem av den britiske offentligheten. Ingen er selvsagt trygge når FSB kommer med polonium i paraplyen, men det hjelper å være blant venner. En annen storkapitalist skal ha beskrevet det som «historiens billigste forsikring». For Abramovich har Chelsea først og fremst vært en nyttig investering, selv om det heller ikke er noen tvil om at Chelsea er en av favoritt-dukkene i Romans lekekasse.

 

Midt oppe i det elleville sirkuset som følger med toppklubbene i Premier League er det veldig lett å glemme hva en fotballklubb egentlig er, på et helt fundamentalt nivå. Noen menn sparker ball, mange andre er villige til å betale for å se på når de gjør det, så for å fordele pengene som kommer inn og sørge for en velfungerende ramme rundt sparkingen trenger mann en organisasjon. Grovt forklart. Man mister det fort av syne i dagens jungel av direktører, visedirektører, PR-rådgivere og markedsøfringsguruer, men en fotballklubbs funksjon er og har alltid vært å forvalte pengene supporterne spytter inn. Dette gjelder også TV og reklameinntekter, som klubbene jo også får på grunn av fansen (dog på en noe mer indirekte måte). Denne strukturen gjør at fansen, på samme måten som forbrukere i butikken, til syvende og sist sitter på makten. For møter ikke fansen opp, slutter fansen å betale for å se laget på TV, boikotter fansen sponsor-produkter, da blir det ikke mer penger for klubben å fordele. Mangemilliardærenes inntog har endret dette, har endret hele balansen.

 

Man har hatt styrtrike eiere før. Et nyttig eksempel kan være Jack Walker – industrialisten fra Blackburn som brukte mangfoldige millioner på hjembyens fotballag. Storbritannias tidligere utenriksminister Jack Straw bemerket da Walker døde at Walker hadde gjort «mer enn noe annet enkeltmenneske det siste århundret for å øke selvtilliten og velstanden til hjembyen sin». Velstanden kom gjennom Walkers arbeid i lokalindustrien, selvtilliten gjennom Blackburn Rovers. Når rikinger før pøste penger inn i fotballklubber gjorde de det i hvert fall dels fordi de ønsket å være velgjørere, fordi de ønsket å skape glede i lokalmiljøet. Nå har vi Roman Abramovich sin asylsøknad.

 

Dette er problematisk fordi det endrer maktbalansen nokså drastisk. Klubbens rolle er ikke å fordele fansens penger lenger, fansens penger har blitt irrelevante. Selvfølgelig ønsker nok Chelsea-ledelsen å blidgjøre sine supportere, men det er ikke lenger et eksistensielt imperativ. Alle som følger engelsk fotball og har en iq som overgår sin egen skostørrelse kunne forutsett at ansettelsen av Benitez ville blitt møtt med forakt, men hvorfor skal Abramovich egentlig bry seg? Fansen buer, ok, hva så? Fansen kan slutte å kjøpe billetter, boikotte sponsorer, slutte å gi klubben pengene sine, men det som alltid har vært supporternes evige trumfkort har mistet all pondus. Roman betaler. Dette er selvfølgelig blåst opp, overdramatisert og satt på spissen, men spør deg selv: Hadde en klubb som var avhengig av fulle tribuner for å betale regningene virkelig ansatt en manager de visste supporterne foraktet?

 

Det er vel og bra å være Romans favoritt-dukke når han bruker formuen sin på å kjøpe utspjåka dukkeklær og gjør den til den fineste dukken i gata – men langt mindre stas når han tenner fyr på håret og klipper av hodet med en kjøkkensaks.

 

Ansettelsen av Benitez illustrerer tydelig kanskje det største problemet med mangemilliardærenes inntog i fotballen: At fansen ikke er det viktigste lenger. Og som så ofte før når det gjelder spørsmål om hvordan fotball bør organiseres så ser man til Tyskland. Der sørger den såkalte 50+1-regelen for at 51% av klubben til enhver tid skal eies av klubbens medlemmer. Altså fansen. Da er det fortsatt store muligheter for storkapitalen til å spytte inn penger, men de kan aldri dytte supporterne helt ut av regnestykket. Chelsea-tilhengerne som buet på Benitez og lagde bannere føler nok at lidenskapen deres har noe å si, men så lenge Roman betaler kan han gjøre akkurat som han vil. It’s my party and I’ll cry if I want to.