Årets Arsenal – nytt, forbedret og litt mindre Arsenal

20 minutter inn i oppgjøret mellom West Ham og Arsenal på Upton Park var det ett inntrykk som skygget for alle andre: De to lagene spiller helt forskjellige idretter.

 

Ikke nødvendigvis fordi nivåforskjellen var så enorm, men den generelle tilnærmingen var så vidt forskjellig. Arsenals bevegelser virket flytende og naturlige, spillerne gled rundt på konstant jakt etter rom. West Ham-spillerne på sin side var tunge og opptatte av å holde riktig avstand til riktig lagkamerat. Arsenal-spillerne gled rundt på banen, West Ham-spillere kom humpende etter. Ballen så alltid ut til å velvillig gjøre som Arsenal-spillerne ville, mens hjemmelagets menn først måtte krangle med den i et halvt sekund. Og så, etter 21 minutter, tok West Ham ledelsen.

 

Uforløst. Ingen ord beskriver Arsenal bedre, både 20 første minuttene mot West Ham og de 6-7 siste årene. De første 20 minuttene av kampen fullførte Arsenal 161 pasninger, West Ham 50. Vitser om at noen burde kaste innpå en ball til så West Ham også får spille begynte å bre seg på Twitter. Minuttet etter stod det 1-0 – West Ham scoret på sin første avslutning.

 

I nesten alle aspekter av tilværelsen eksisterer det en viss drakamp mellom funksjon og estetikk, og innen fotballen finnes det få mer åpenbare motpoler enn Sam Allardyce og Arsene Wenger. Wenger har sagt at «Jeg mener at målet med alt her i livet bør være å gjøre det så bra at det blir en kunstform. Det som gjør dagliglivet interessant er når vi prøver å forvandle det til noe som nesten er kunst. Det er sånn fotball er, når jeg ser Barcelona ser jeg kunst». Allardyce på sin side mener at «Du beholder jobben din ved å vinne, ikke ved å spille fancy fotball og tape 5-4». Tony Adams avslørte nylig at i løpet av hans tid under Wenger trente laget så å si ikke på dødballer. Sam Allardyce har gjort dødballer til en spesialitet, og forteller alle som vil høre at rundt 40% av målene i moderne fotball kommer etter dødball. Mens Wengers lag vever intrikate pasningsmønster maler Allardyce i rette linjer. Det sies at et gjennomsnittlig par bruker rundt 20 minutter på foreplay før samleie – man sitter med en snikende følelse av at herr og fru Allardyce bruker mindre.

 

Det er lett å latterliggjøre Allardyce som en slags tykkfallen Drillo, men mannen forstår effektivitet. Og det er neppe kontroversielt å si at siden Arsenal pakket sekken og flyttet til Emirates Stadium har det vært enveiskjøring i den nevnte drakampen. Laget Wenger bygget rundt Cesc Fabregas, ungguttene han selv oppdro på Arsenals treningsfelt, var et lag som totalt manglet vinner-instinkt og som støttet seg til en slags rar moralsk overlegenhet når trofeene uteble. Det var liksom ikke viktig å vinne ting så lenge det ble slått mange fine pasninger. Mens andre topplag sanket trofeer virket Arsenal fornøyde med sin egen fortreffelighet.

 

Så når rett på kassa-Allardyce høyst ufortjent tok ledelsen over Arsenal på Upton Park på lørdag var det lett å tenke «typisk Arsenal». Men som vi nå vet endte det ikke slik – fordi årets Arsenal er ikke typisk for Arsenal det siste halve tiåret. Wenger har gitt opp drømmen om selvdyrket middag og gått på butikken. For første gang på veldig lenge handlet Arsenals sommershopping om å få inn erfarne spillere som vet hva som skal til for å vinne – fremfor å hente begavede barn som Wenger kan forme i eget bilde.

 

Hverken Lukas Podolski eller Olivier Giroud er typiske Arsenal-spillere. Podolski er direkte i stilen, og best når han får noe så enkelt og vulgært som en tidlig bakromspasning. Giroud er en fysisk midtspiss av den typen Wenger alltid har virket å ha noe imot: Han er ikke elegant, han er ikke noen tekniker, men han jobber hardt, vinner dueller og kommer seg fri i boksen. Hva de to tilfører Arsenal ble perfekt illustrert av utligningsmålet mot West Ham: Fremfor å forsøke å hekle seg gjennom i midten som et slags Barcelona-coverband ble ballen slått ut på Podolski i rom, og inne foran mål kom en travende Giroud.

 

Innen fotballen finnes det mange teorier og ingen fasit, men en fellesnevner hos de aller fleste lag som oppnår suksess er at i kampen funksjon og estetikk er det ingen alt for klar vinner. De fleste lag trenger en god porsjon av begge for å lykkes. Etter sju trofeløse sesonger har Arsene Wenger valgt å bryte litt med egne idealer, og Arsenal fremstår som et mer komplett lag enn før. Vår egen Ole Gunnar Solskjær har sagt at fotball handler om «å løse problemene det andre laget gir deg, og så gi de problemer den andre veien». Årets Arsenal-utgave er ikke nødvendigvis den beste vi har sett i tiden etter Highbury, men det er et lag som har flere verktøy i verktøykassen.