Hvordan løse et problem som Gerrard?

Etter et overgangsvindu som ikke gikk helt etter planen har det vært mye snakk om at gamle helter muligens vil returnere til Anfield. Men før den permanent skadede traventusiasten Michael Owen eventuelt dukker opp på Melwood har Brendan Rodgers en annen gammel traver han må få skikk på – for så langt denne sesongen har Steven Gerrard vært nokså krise.

 

Gerrard var lenge den perfekte Premier League-spiller. Han ga 100% i alle dueller, hadde en helt enorm aksjonsradius og forsøkte alltid å drive opp tempoet i pasningsspillet når han hadde ballen. Marcelo Bielsa sa en gang at «det finnes 36 forskjellige måter å kommunisere på med en pasning». Nå er Bielsa selvsagt nokså gal, men det er ikke vanskelig å forstå hva han mener: Ved å vekte en pasning på en bestemt måte, ved å slå den i rom eller på fot, kan du kommunisere tydelig til mottakeren om du vil kjøre opp eller roe ned tempoet, om du vil sende en ving på løp ned flanken, få ballen i retur, sette opp en trekant, etc. Gerrards pasninger kommuniserer stort sett alltid «KJØR PÅ! FORTERE! RASKERE! ANGRIP!», med like mye subtilitet som et trykkluftsbor på en lesesal. Han var som skapt for tut og kjør-stilen som lege dominerte i Premier League.

 

Men Premier League har endret seg. Økende import av tekniske ballspillere fra utlandet har ført til at antallet pasninger har økt stødig de siste tre årene. Dette er en tydelig indikator på at den erkebritiske «kick and rush»-fotballen er på vei ut og blir jevnt over erstattet av en mer kontrollert, ballbesittende spillestil. Få steder er det mer tydelig enn i nettopp Liverpool, der Brendan Rodgers så langt har hatt en stri tørn med å forvandle Liverpool til Liverpoolona.

 

En kan bruke mye tid på å diskutere om dette er en god ide eller ikke, men det blir egentlig litt meningsløst. Faktum er at alle trenerne Liverpool vurderte seriøst før Rodgers ble ansatt står for mer eller mindre den samme spillestilen. Dette er altså en fotballfilosofisk kursendring som kommer fra toppen av organisasjonskartet: Liverpool prøver ikke å spille possession-fotball fordi de ansatte Rodgers, Rodgers ble ansatt fordi Liverpool vil prøve å spille possession-fotball. De fotballfaglige rammevilkårene for det Rodgers ønsker å gjøre er tydelige, og i all den tid eierne fortsatt tror på prosjektet vil alt som skje på Anfield uansett skje innenfor disse rammene.

 

Grunntanken bak tiki-taka er ikke komplisert, men den blir likevel konstant misforstått. Kanskje den mest irriterende tingen på planeten er når folk fra den norske fotballintelligentisaen sier at de liker Barcelonas ekstremt intensive press, men synes de slår for mange pasninger og er for lite «gjennombruddshissige». Hvor vanskelig er det egentlig å forstå at de to elementene er avhengige av hverandre? Rodgers forklarer det nokså tydelig selv: «The only time we rest is when we have the ball. When we haven’t got the ball is the moment for intense pressure to get the ball back. But you can’t go for 90 minutes, so in order to recuperate and conserve energy, we’ll do that sometimes by building our way through the game — our tiki-taka football, our small lending games to keep the ball.» Forenklet: Siden det er umulig å opprettholde det intense presset uten ball over lengre tid må laget ha ballen mye. Samtidig handler ikke press om å bare jage ball som en hodeløs høne, posisjonering er helt avgjørende for å få et kollektivt press til å fungere. Igjen forklarer Rodgers: «You cannot go on your own. You work on zonal pressure, so that when it is in your zone, you have the capacity to press.» De viktigste kvalitetene en spiller må ha for å fungere Rodgers sitt tiki-taka-system er altså presisjon i pasningsspillet, intensitet i presset og evne til å være disiplinert i posisjoneringen.

 

Det var spilt like under en time på The Hawthorns i første serierunde da Gerrard slo en dårlig pasning, og fremfor å komme tilbake tilbake i sonen sin ble han stående på stedet hvil. James Morrison fikk all plass i verden til å spille gjennom Shane Long i bakrommet, og en klønete Daniel Agger pådro seg rødt kort og straffe imot. Det var Gerrard som en uke senere ga bort ballen før Manchester City utlignet til 1-1, og nå på søndag skjedde det samme igjen: Gerrard mister ballen i angrep, prøver hverken vinne ballen tilbake eller finne tilbake til posisjonen sin, og Lukas Podolski kontrer inn 1-0 til Arsenal. I tre av tre kamper har Gerrard kostet Liverpool dyrt. Og det er ikke bare disse enkeltsituasjonene som er problemet: Hvert eneste balltap fører til at Liverpool må bruke krefter og energi på å vinne ballen tilbake, og balltap har det vært litt for mange av. Tabellen under gir en oversikt over pasningssikkerheten i Liverpools midtbanetrio i de tre første kampene (tall fra OPTA):

 

Pasninger fullførte/totalt Prosent fullførte Fremover Bakover Sidelengs Prosent fremover Prosent fullførte fremover

West Bromwich – Liverpool

Joe Allen 65/68 96% 34/37 14/14 17/17 54% 92%
Lucas 50/54 93% 34/37 2/2 14/15 68% 92%
Steven Gerrard 42/56 82% 20/27 18/20 8/9 48% 74%

Liverpool – Manchester City

Joe Allen 43/46 93% 19/22 15/15 9/9 46% 86%
Jonjo Shelvey* 44/50 88% 17/20 16/16 11/14 40% 85%
Steven Gerrard 51/65 78% 26/36 16/19 9/10 55% 72%

Liverpool – Arsenal

Joe Allen 69/74 93% 45/50 16/16 8/8 68% 90%
Nuri Sahin 42/45 93% 14/15 18/19 10/11 33% 93%
Steven Gerrard 42/52 81% 24/32 9/19 9/10 61% 75%

*Lucas startet men ble skadet etter 5 minutter.

 

Det er lett å lese for mye inn i tall og statistikker. At Gerrard har markert lavere treffprosent enn sine rekkekamerater har selvsagt mye å gjøre med at han tar større kreativt ansvar og slår pasninger med større risiko (samtidig som disse tallene burde avlive myten om at Allen bare slår støttepasninger en gang for alle). Men dette er selve kjernen i problemet: Hele poenget med tiki-taka er at i stedet for å prøve å skape sjanser ved å slå pasninger med høy risiko skal man holde ballen i laget og slite ut motanderen (mentalt og fysisk) – helt til du får jobbet frem en åpning og man kan spille gjennom en angriper uten alt for stor risiko. Mot etablert forsvar minner faktisk tiki-taka litt om håndball: Pasning og pasning og bevegelse helt til du finner en åpning. Det kan diskuteres om hvorvidt det er en stil som er mulig å innføre i Liverpool – personlig er jeg ikke overbevist om at det lar seg gjøre å endre spillestil så radikalt så fort – men uansett er en ting helt sikkert: Steven Gerrard har så langt denne sesongen løst rollen sin veldig dårlig. Når hele spillestilen bygger på å holde ballen i laget er det et problem at kapteinen slår den bort dobbelt så ofte som de andre midtbanespillerne.

 

Det er et ekstra stort problem fordi å benke han selvsagt ikke er et alternativ, til det har Gerrard alt for mye makt i klubben. Som New York Times-skribent Graham Ruthven spissformulerte på Twitter: «Steven Gerrard won’t last long under Brendan Rodgers. Or is it that Rodgers won’t last long under Gerrard?» Men i alle problemer ligger det en mulighet, og i Gerrard-problemet ligger det muligens en løsning til et av Liverpools andre store problemer så langt i år: Mangelen på offensiv slagkraft. Gerrards udisiplinerte spillestil har alltid gjort han til en litt problematisk midtbanespiller. Faktisk hadde han sine to mest produktive sesonger da han spilte henholdsvis høyre kant (2005-06-sesongen, 22 mål og 10 målgivende) og i en fri rolle bak Fernando Torres (2008-09-sesongen, 25 mål og 11 målgivende). I disse posisjonene får du utnyttet Gerrard sine styrker maksimalt (energien, evnen til å dra seg forbi folk, skuddstyrken, den ofte undervurderte innleggsfoten), og samtidig blir mangelen på taktisk disiplin og det uryddige pasningsspillet et mye mindre problem for laget.

 

Skaden på Lucas passet eksepsjonelt dårlig, for han sammen med Joe Allen og Nuri Sahin ville dannet akkurat den ballsikre midtbanetrioen som Brendan Rodgers ønsker. Så sant Jonjo Shelvey ikke får tillit blir nesten Gerrard nødt til å fortsette å rave rundt på midtbanen i samme stil som han har gjort så langt. Da er Liverpools ikoniske kaptein nødt til å ta seg sammen, for så langt dette sesongen har han vært vel så mye til skade som til gagn.