Da Sam møtte Andy

Den ene var en stor mann som trengte litt kjærlighet, den andre var en trener som trengte en stor mann. Det er kanskje ingen naturlig forlengelse av West Hams fotballtradisjoner, men Big Sam og Andy Carroll er som skapt for hverandre.

 

Det er et litt feilslått narrativ at Liverpool ikke spilte på Andy Carrolls styrker i fjor. Faktum er at Liverpool hadde flere innleggsforsøk enn noe annet lag i Premier League, men de var også det laget i divisjonen som var minst effektive fra innlegg. Tall fra OPTA viser at Liverpool i fjor trengte 421 innlegg fra åpent spill for hvert mål de scoret fra en innleggssituasjon. Det nest minst effektive laget var Wigan med et mål per 294 innlegg, så Liverpool var altså verst med nokså klar margin.

 

Liverpool prøvde å slå inn på den store mannen i boksen, de fikk det bare ikke til. Å utnytte en spisskompetanse som Carrolls ekstreme luftstyrke er ikke nødvendigvis så enkelt som det høres ut. Det er ikke nok å bare slå masse innlegg eller slå masse langpasninger. Denne måten å spille på – som alle andre – må dyrkes og spisses over tid.

 

Det er der Sam Allardyce kommer inn i bildet. Allardyce har alltid vært en litt selvmotsigende type. På en side representerer er han kongen av simplistisk, gammeldags «lump it to the big man»-fotball. Men samtidig har han også alltid vært, relativt sett, en nytenker. I erkekonservative fotball-England så Allardyce tidlig potensialet i prozone og statistikkbruk. Han har heller aldri vært redd for innovative trenings- og restitusjonsmetoder som yoga, isbad, kryoterapi, etc. Slike metoder er i ferd med å bli normen snarere enn unntaket i Premier League, men Sam var der allerede for ti år siden.

 

Det finnes ingen mangel på trenere her i England som er glad i langpasninger, men Allardyce vet at langpasningen i seg selv ikke er nok. Han har en liten hær av analysefolk i staben sin som har tall og statistikker på alle tenkelige ting – deriblant hvor i returrommet det er størst sjanse for at ballen lander etter den har blitt klarert fra en corner, og hvor det er størst sjanse for at andreballen havner etter at en midtspiss har vunnet den første hodeduellen.

 

Andy Carroll fikk en velfortjent stående applaus da han gikk av banen på Upton Park etter debuten på lørdag, men egentlig hadde han ikke gjort så mye annerledes enn det han gjorde i Liverpool. Han vinner det meste i luften, og han river og sliter og skaper generell ugagn for motstanderen. Den store forskjellen er at han i West Ham har medspillere rundt han som vet nøyaktig hvordan de skal utnytte Carrolls voldsomme duellstyrke.

 

Carroll ble kastet på dør i Liverpool fordi Brendan Rodgers er en taktisk fundamentalist som ønsker å rendyrke en bestemt spillestil. Han ønskes velkommen med åpne armer i West Ham fordi Sam Allardyce er akkurat det samme. Og man kan si hva man vil om Carroll – utelivet i London kommer neppe til å være gode nyheter for leveren hans – men det er ikke mange midtspisser i verden som passer bedre i Allardyce sin høyteknologiske neandertaler-fotball. Fortsetter det som mot Fulham blir det ingen mangel på kjærlighet for Carroll og hans hestehale på Upton Park i år.