Prosjekt Villas-Boas fortsatt i startgropen

På en ettermiddag der været over Nord-London vekslet uanfektet mellom strålende sol og truende torden, måtte André Villas-Boas nøye seg med et poeng i hjemmedebuten. Den hese unge portugiseren har store ambisjoner for sin nye klubb, men i første rekke er han nødt til å vinne noen fotballkamper.

 

Det er umulig å ikke legge merke til de. Arkitekttegningene av nye White Hart Lane skiller seg ut fra omgivelsene som en blankpolert Ferrari på en skraphaug. Dersom Tottenhams planlagte nye lekegrind faktisk blir bygget vil det bli en ikonisk arena. En stadion som kombinerer de behagelige linjene vi kjenner fra andre nye fotballarenaer med nærheten og intimiteten som vi husker fra de gamle. Men når du har sett deg ferdig og løfter blikket igjen innser du at det per i dag er veldig langt mellom tegnebrett og virkelighet.

 

Kontrasten mellom Daniel Levys pastellfargede drøm og det eksepsjonelt nedslitte området rundt dagens White Hart Lane er enorm, og den er akk så passende for Tottenham – en klubb der det nesten alltid har eksistert et massivt gap mellom ambisjonsnivå og realitet. Tottenhams største trener, Bill Nicholson, oppsummerte klubben best: «It is better to fail aiming high than succeed aiming low. And we of Spurs have set out sights very high, so high in fact that even failure will have in it an echo of glory.» Det har mildt sagt vært mer ekko av storhet enn reell suksess i Tottenhams historie, men det er like fullt en klubb der luftige drømmer og håpløse ambisjoner sitter i veggene.

 

Kanskje er det noe av grunnen til at det ikke var nevneverdige protester fra Tottenham-tilhengerne da Harry Redknapp i sommer ble vist døren. Kameratene hans i det britiske pressekorpset var selvsagt opprørte, nesten like opprørte som de var da han ikke fikk Engand-jobben, men man får et bestemt inntrykk av at de fleste Tottenham-supportere egentlig synes det var like greit at han dro. Til tross for den relative suksessen var Harry Redknapp aldri Tottenham. En Spurs-trener som sier at «fansen bør ikke klage» fordi de «aldri har hatt det så bra før» når laget kommer på femteplass har misforstått sin arbeidsgiver på en svært fundamental måte. Harry Redknapp er den ultimate pragmatiker, men Tottenham har aldri vært en pragmatisk fotballklubb.

 

Når det gjelder personlighet kunne nesten ikke kontrasten mellom han og Villas-Boas vært større. Harry Redknapp ble fotballtrener fordi han i sin tid fikk et jobbtilbud av en kamerat og trengte pengene, Villas-Boas ble fotballtrener fordi det er det eneste han noen sinne har ønsket å gjøre. Villas-Boas tar hver trening selv og bruker timevis hver dag på å planlegge treningsøkter, studere motstandere og følge opp egne spillere. Harry Redknapp var nesten aldri på treningsfeltet og brukte store deler av uken på å spille golf.

 

Tottenham er en klubb for drømmere som sikter høyt. Villas-Boas var en guttunge som drømte om å bli trener, tok trenerutdannelse og jobbet seg opp som en av hjelperne til Mourinho. I en alder av 32 ble Villas-Boas hovedtrener i klubben han hadde vært medlem av siden han var 2 år gammel (les hele historien om André Villas-Boas i neste utgave av Josimar). Han vet alt om umulige drømmer og håpløse ambisjoner, og han vet hvor langt de kan ta deg om alt klaffer. Villas-Boas er en mann som passer Tottenham-mentaliteten som hånd i hanske, og han er en nytenkende, progressiv trener som passer styreformann Daniel Levys visjon for klubben. Harry mente fansen burde holde kjeft og være fornøyd med femteplass, Villas-Boas toget inn i klubben og snakket om titler fra dag en.

 

Men drømmer, ambisjoner, visjoner og teori er en ting, å vinne fotballkamper er en ganske annen. I første omgang av lørdagens oppgjør mot West Bromwich var det lett å se hjørnestenene i André Villas-Boas sin fotballfilosofi: Tottenham stod høyt med laget, de forsøkte å presse motstanderen høyt, de tok raske overganger når muligheten var der men holdt på ballen når den ikke var det. Kanskje den mest merkbare forskjellen rent taktisk i forhold til Harrys Tottenham var at laget helt tydelig har fått klar beskjed om å slå færre risikopasninger, i tvilstilfeller skal ballen holdes i laget. Rent bortsett fra ineffektiviteten foran mål var første omgang et godt eksempel på hvordan Villas-Boas ønsker at Tottenham skulle spille.

 

Andre omgang var langt åpnere, og da Sandro gradvis gikk tom for energi og måtte byttes ut mistet Tottenham kontroll på kampen. Tempoet steg, og sammen med tempoet steg antallet balltap fra Tottenhams side. Jo lenger ut i kampen vi kom, jo mer lignet Tottenham på Harry Redknapps mer planløse – dog tidvis svært underholdene lag. Målet kom endelig, på litt heldig vis, men etter det skapte WBA en rekke sjanser og utligningen føltes unngåelig. Mange vil peke på utligningsmålet og si at en staut Michael Dawson i boksen hadde gjort seg i den situasjonen, men det var et større problem etter ledermålet at Tottenham ikke klarte å etablere et pasningsspill og ble spilt lave. Spurs er neppe ferdige på overgangsmarkedet, og det var lett å se her hva som er førsteprioritet: Midtbanen skriker etter en ballfordeler, og at Luka Modric hverken er tilgjengelig for spill eller har blitt erstattet er et stort problem.

 

Et poeng etter bortekamp mot Newcastle og hjemmekamp mot West Bromwich gir ikke grunn til å trekke i nødbremsen helt enda. Samtidig mangler laget en nøkkelkomponent i form av en hjerne på midtbanen, noe som nok vil komme. Den største faren for Villas-Boas er at han kommer i samme situasjon som han var i i Chelsea: På grunn av svake resultater i kom laget inn i en ond sirkel av negativitet. I hans egne ord, «når vi prøvde å korrigere ting var vi hele tiden opptatt med å slukke branner andre steder, så vi fikk aldri etablert det vi ønsket å gjøre». Tottenhams tre neste kamper er mot Norwich, Reading og QPR. Flere poengtap i de oppgjørene vil gi Villas-Boas en del småbranner å slukke også på White Hart Lane.