Lyseblå vinnerskaller

Manchester Citys oljepenger kan kjøpe mye, men City-spøkelset ble lenge hengende igjen over de nyrke i lyseblått. Agüero sitt frelserspark før ferien endret alt, og i går så vi første eksempel på at frykten er borte.

 

Du trenger ikke tilbringe mye tid rundt Eithad Stadium for å merke at Manchester City er en beholden klubb. Alt fra de forseggjorte fan-aktivitetene utenfor stadion før kamp, via den påkostede maten i presserommet til det superraske bredbåndet, hele opplegget oser «vi har penger til overs». Det gjør også City-stallen, for den saks skyld. At klubben er villig til å la høyt gasjerte spillere som Emmanuel Adebayor og Roque Santa Cruz gå på tomgang vitner både om at klubben har ekstremt god råd – og at den i nokså nær fremtid utøvde katastrofalt dårlig dømmekraft i overgangsmarkedet (j’accuse, Mark Hughes, j’accuse!).

 

Motstandersupportere vil påpeke at det finnes ting penger ikke kan kjøpe, som historie og klasse. Dette stikket vil nok fortsette å komme i all den tid City øser penger inn i stallen sin. Men samtidig, historie er man i ferd med å skrive, og klasse, vel, det å sparke Gary Cook var en god begynnelse.

 

Men du kan kjøpe spillere, betale de for å dra sin vei igjen, utbedre fasiliteter og sparke tullinger så mye du vil, det finnes et mer uhåndgripelig element som penger alene ikke kan justere. Alle fotballklubber har en mentalitet, en feeling, en ambiance. City var alltid elskverdige tapere, for evig i skyggen av byrival United, og med en ufeilbarlig evne til selvskudd og katastrofe hver gang ting så ut til å være på vei i riktig retning.

 

Det var typisk City at den første utenlandske milliardæren som kjøpe de viste seg å være en skurk som var etterlyst i hjemlandet og fikk sine midler frosset. Det var typisk City at da de faktisk fikk ekte milliardærer i ryggen ble de, for all sin rikdom, snytt for Champions League-spill av det skranglete stankelbeinet Peter Crouch. Og det ville vært så inderlig typisk City om de i vår hadde tapt tittelen på målstreken, til erkerival Manchester United, fordi de dummet seg ut i siste serierunde på hjemmebane mot QPR.

 

En slik mentalitet vil alltid bli en ekstremt sterk selvoppfyllende profeti. Spillerne er kanskje nye i klubben, men de vet. Det skrives i avisene, det sies på radioen, og det sitter i veggene. Zlatan Ibrahimovic beskriver i selvbiografien sin en lignende følelse i Inter, som i mange år brukte utrolige summer uten å vinne noe som helst. Han hadde ikke vært i klubben lenge, men han kunne føle det i kulissene, i blikkene til hjelpetrenerne, i den generelle stemningen. Når Inter i 2008 holdt på å miste seriemesterskapet i siste runde kunne Zlatan føle hva de andre på benken tenkte: Nå går det galt – igjen. En halvskadet Zlatan ble byttet inn seks minutter ut i andre omgang, og vant kampen på egenhånd.

 

På Inter-benken den dagen stod Roberto Mancini. Han vet bedre enn de fleste hvor viktig dette mentale aspektet kan være, og han vet derfor at målet til Agüero betydde mer enn at et Citys dyrekjøpte stall vinglet seg over målstreken hjemme mot en dumpekandidat. Med ett spark på ballen jagde Agüero City-spøkelset på dør.

 

En ting var helt tydelig når Manchester City i går slo nyopprykkede Southampton: Frykten er borte. Det var ingen City-spillere som ble nervøse og usikre når Southampton tok ledelsen, slik vi har sett før når ting vender seg mot de. Laget fosset i angrep, helhjertet og bestemt. Akkurat som det føltes uunngåelig at Manchester United ville score på overtid i 4-3-kampen på Old Trafford i 2009, føltes det nå uunngåelig at City ville komme tilbake. «Vi fikk ikke panikk,» sa matchvinner Samir Nasri etter kampen. «Vi sa at vi at vi kunne klare det, vi klarte det jo i den avgjørende kampen i fjor». For den selvoppfyllende profetien virker begge veier: Når spillerne vet at de kan klare det, da blir det veldig ofte sånn.

 

City-gjengen vet nå at de kan klore seg tilbake fra det meste. Selv fire minutter på overtid, med tungveiende tradisjoner for fiasko og fadese imot seg. Helt siden QPR-kampen har teorien vært at dette vil bety mye mentaliteten i laget, i går så vi første eksempel i praksis. City vil sikkert skyte seg i foten igjen, alle lag gjør det fra tid til annen, men det er umulig å ikke legge merke til at stemningen er annerledes nå. Laget har tatt et av de viktigste stegene på veien fra nyrik klovneklubb til å bli en av klubbfotballens virkelige stormakter.