Dvergene tar over

Det fantes en tid da Engelsk fotball var for mannemenn. En tid da gressmattene på Molineux og Elland Road ble befolket hovedsakelig av menneskelige bautasteiner, tøffinger som drakk ti pints på puben kvelden før kamp, berserker som tofotstaklet først og dempet ballen senere. Men etter to tiår med stadig større TV-avtaler, stadig rikere investorer og stadig mer globalisering, svinger pendelen for alvor i den andre retningen. Nå løper dvergene løpsk i Premier League.

Selvfølgelig er det ikke helt sant at den engelske toppdivisjonen alltid har bestått utelukkende av forskjellige varianter av David Batty. En og annen elegant var det alltid rom for, fra George Best til Matt Le Tissier, fra Chris Waddle til Glenn Hoddle. Men disse var unntakene, de var den enslige soldaten i skyttergraven som skrev eksistensielle dikt mens de andre gutta lekte med kanonene sine. Engelsk fotball har alltid behandlet talent med dyp skepsis og mistenksomhet, som om det var noe fundamentalt umoralsk med teknikk og ferdigheter. Driblinger og presise pasninger var ting de gjorde på kontinentet, ikke på øya, og på kontinentet spiste folk rar mat og hadde tvilsomme hygieniske rutiner.

Du kan trekke linjer tilbake til tiden etter den industrielle revolusjonen, da England var verdens fabrikk. På fabrikken ble det det beste resultatet oppnådd om alle trakk sammen i samme retning, og individualisme var en farlig uting. Samtidig blir engelske supportere og engelsk fotballpresse tilsynelatende aldri lei av å bruke krigsmetaforer i fotball. Dersom fotball er krig er hver spiller en soldat – og soldater skal som kjent adlyde order og ikke tenke alt for mye selv. Hardt arbeid, vinnervilje, fysikk og organisering er kvalitetene engelsk fotball er bygget på. Gjennom fotballhistorien her i England har mer teknisk og pasningsorientert fotball blitt beskrevet som “kontinental” fotball. Det var sånne ting de drev med på andre siden av kanalen, og det var helt på grensen til juks.

Men nå har alt blitt snudd opp ned, og den kontinentale fotballen har tatt over engelskmennenes egen eliteserie.

Som de fleste store endringer kom dette først gradvis, så plutselig. På 90-tallet kom de store TV-inntektene og på 2000-tallet kom de styrtrike utenlandske investorene. I dagens globaliserte marked er regnestykket enkelt: De flinkeste folkene havner der det er mest penger å hente, mer og mer uavhengig av landegrenser. Spillere som Dennis Bergkamp, Gianfranco Zola og Eric Cantona og trenere som Arsene Wenger strømmet til. I krysningspunktet mellom det tradisjonelle tempoet og intensiteten i engelsk fotball og de mer teknisk begavede importspillerne oppstod det et uslåelig underholdningsprodukt. Med 63% utenlandske spillere, flest av alle de europeiske ligaene, fremstår Premier League i dag som en fotballkulturell smeltedigel. Nesten mer en verdensliga enn en engelsk eliteserie. En undersøkelse gjennomført av det tyske markedsføringsselskapet SPORT+MARKT i fjor anslo at 70% av verdens fotballinteresserte følger Premier League.

Men selv om Premier League endret seg og ble mer internasjonal var det en barriere som stod fast: Den våte, forblåste kvelden i Stoke. Tidligere Sky-ekspert Andy Gray kom i 2009 med den smått legendariske bemerkningen at «Barcelona er gode, men hvordan hadde de klart seg på en våt, forblåst kveld i Stoke?». Det er vel og bra at Xavi kan slå pasninger, men kunne han vunnet en 50/50-duell med Mamady Sidibe? Ok, Messi er kanskje god teknisk, men hvor god teknisk er han etter Ryan Shawcross har brukket foten hans på to steder? Tanken var selv om Premier League nesten var blitt en slags verdensliga måtte du fortsatt være mann nok til å takle de mer brutale aspektene av den engelske spillestilen for å lykkes. Det har blit sagt uendelig mange ganger av spillere, trenere og eksperter: “You have to win the battle before you can play football”.

Selv ærverdige Jonathan Wilson, redaktør for The Blizzard, spaltist i The Guardian og en generelt kontinental og progressiv fyr, var bekymret for at lille Luka Modric ville slite i England. Like før overgangen til Tottenham møtte Wilson Modric i en hotell-lobby i Slovenia, og han spurte den lille playmakeren om hvordan han ville takle den fysiske siden av engelsk fotball. «Når du har spilt i den bosniske ligaen kan du spille hvor som helst», svarte Modric.

Svaret hans avslører en misforståelse som lenge hersket i engelsk fotball: At du må være stor for å være tøff. Egentlig har det alltid vært mulig for kortvokste teknikere å lykkes i Premier League, hvordan kan du ellers forklare Gianfranco Zola, Juninho Paulista og Paul Scholes (som med sine 168 faktisk er kortere enn David Silva). Det er fullt mulig, og har alltid vært fullt mulig, å være under 175 men likevel overleve en kroppstakling fra Robert Huth. Spillerne må være tøffe og modige mentalt, men dette har ikke nødvendigvis noe med høyde eller muskelmasse å gjøre. Det spillere som Luka Modric, David Silva, Serio Aguero, og Juan Mata har bevist de siste par sesongene er at ikke bare kan små teknikere trives i England – dersom de er gode nok vil de dominere. Hvem, i følge OPTA, skapte flest sjanser i Premier League i fjor? David Silva, Juan Mata og Luka Modric.

Så nå strømme dvergene inn, i form av Shinji Kagawa (172 cm), Eden Hazard (172 cm), Marko Marin (170 cm) og Santi Cazorla (168). For hvert overgangsvindu som går får Premier League flere og flere spillere som er mer opptatt av å spille fotball enn å vinne 50/50-dueller, og dette påvirker selvsagt den generelle spillestilen. Sammenligner vi England med Spania, tiki-takaens hjemland, ser vi at forrige sesong ble det slått flere pasninger i Premier League enn i La Liga (351,867 vs 340,416). Det var også hele sju lag i Premier League slo flere pasninger enn det Real Madrid gjorde i La Liga. Antallet pasninger har økt i hver av de tre siste Premier League-sesongene, og det er ingenting som tyder på at utviklingen ikke fortsetter. Det er kanskje en simplistisk indikator, men det reflekterer tydelig det faktum at “kick and rush”-mentaliteten er på vei ut.

Det finnes selvsagt motvekter. Stoke eksisterer fortsatt. Sam Allardyce er tilbake i ligaen med West Ham, og vil sikkert gjøre sitt for å forpurre estetikken (forpurring av estetikk er noe Sam er stødig på). Men når selv mindre klubber som Swansea og Wigan forstår at en kommer lenger med å spille fotball enn ved å behandle hver kamp som landgangen i Normandie, da vet du at det begynner å komme seg. Kort sagt blir det færre og færre gampelag, og flere og flere begavede dverger. De fleste lag har fortsatt en beinbrekker eller to, men nå er det de som er unntakene. Resultatet er bedre fotball og mer underholdning, og vinnerne er vi som ser på. Bare 10 dager igjen nå.