Omveltninger i Vest-London

En av de lykkelige bivirkningene ved årets sommerolympiade i London er at de storstilte investeringene i fasiliteter og infrastruktur vil føre til utvikling, vekst og nyvinning i de litt rufsete østre deler av byen. På fotball-siden må man imidlertid ta turen vestover fra OL-området for å finne nyvinningen. Forbi The City, forbi Soho, gjennom Belgravia og ned i Chelsea. For laget som har sett mer eller mindre likt ut siden Jose Mourinhos dager er i ferd med å skifte form for alvor.

 

Det er en vanlig misforståelse at Andre Villas-Boas mislyktes i Chelsea fordi han prøvde å endre ting. Faktum er et han ble ansatt fordi klubben ønsket å endre ting. Jose Mourinho tok Roman Abramovitsj sine milliarder og skapte et vinnerlag, men han skapte også et lag med en fotballidentitet som var vanskelig for omverdenen å sette pris på. Roman fikk vinnere, men han fikk ikke entertainere. Han fikk et lag som fotballfolket fryktet, men ikke et de likte. Og selv om det nå er fem år siden Mourinho forlot Chelsea sitter han så dypt i veggene på Stamford Bridge at mange i England vil argumentere for at laget som nå i vår endelig vant Champions League var «Mourinho’s team».

 

Påstanden er forståelig nok, sentrallinjen og de dominerende personlighetene i spillergruppen var de samme som i velmaktsdagene med The Special One. Etter at Villas-Boas mislyktes i å innføre en mer ballbesittende spillestil gikk Roberto Di Matteo tilbake til det lederne i spillergruppen var vant til, en mer direkte stil bygget på grunnsteinene «pace and power» (to ord som kort oppsummerer Chelseas fotball så langt i Abramovitch-eraen). Men utviklingen som for alvor ble satt i gang i fjor sommer – for så å bli satt på pause igjen i Februar – har fortsatt denne sommeren. For første gang siden portugiserens inntog vil det Chelsea-laget som nå tar fatt på en ny Premier League sesong vil være nesten helt ugjenkjennelig fra «Mourinho’s team».

 

Chelseas sommersigneringer, Eden Hazard, Marko Marin og Oscar, har alle det til felles at er kjappe, tekniske spillere som er bedre med en trikseball enn de er på styrkerommet.

 

Hazard er en elegant type som tross sin unge alder er vant til å spille hovedrollen. Det sier mye om Hazard at han forrige sesong vant flere frispark og flere straffespark enn noen annen spiller i de fem største europeiske ligaene, og han hadde nest flest målgivende pasninger. Han er en spiller som med ballen i beina nesten alltid får noe til å skje.

 

Marko Marin var for noen år siden regnet som et hypertalent, en ung tysk tekniker som kom til å slå følge med Mesut Özil opp på den internasjonale stjernehimmelen. I stedet stagnerte Marin fullstendig, og når vi er inne på statistikker: Werder Bremen scoret 49 mål forrige sesong, Marin var kun involvert i 6 av de. Han utmerket seg egentlig mest for å ha fått fryktelig vondt da noen kastet et tomt plastbeger på ankelen hans. Likevel, Marin har kvikke ben og en herlig teknikk, det naturlige talentet er der, og det kan ikke utelukkes at han vokser med oppgaven i Chelsea.

 

Oscar på den andre siden har hatt et fenomentalt år, og det sier mye at han har dyttet den mer hypede Paulo Henrique Ganso ut av Brasils OL-lag. Han ser ut til å utvikle seg til å bli en moderne playmaker i den forstand at han i tillegg til blikk og teknikk også er bevegelig og anvendelig. Merkelappen “den nye Kaka” veier tungt og kan selvsagt misforstås, men den er beskrivende i den forstand at Oscar er en mer direkte spiller en mange playmaker-typer fra Sør-Amerika (og derfor bedre egnet for spill i Europa).

 

Det finnes risikoer ved alle disse signeringene. Hvordan vil egoet til Hazard takle det å ikke være den største svanen i andedammen lenger? Vil Marin få utviklingen sin tilbake på rett spor? Vil Oscar takle den enorme overgangen fra brasiliansk fotball? Men poenget er likevel dette: Alle tre er spillere som ville passet dårlig inn i det gamle Chelsea, som var «pace and power» og «Mourinho’s team». Legg til det at Juan Mata nå har fått en Premier League-sesong på baken og etter alt og dømme vil få en nøkkelrolle i laget, og at Torres (og ikke en mer naturlig Drogba-erstatter) ser ut til å bli førstevalg fremme, og du får et Chelsea-lag med en helt ny fotballidentitet.

 

Så er selvfølgelig det store spørsmålet: Vil det virke? Da Roman Abramovitsj hadde vinnere ville han heller ha entertainere, men når omstillingen forrige sesong førte til dårligere resultater trakk han i håndbrekket og ville ha vinnerne sine tilbake. Forskjellen er kanskje at Andre Villas-Boas prøvde å endre spillestil uten å egentlig ha spillere til å gjøre det. Men med sommerens signeringer på plass og spillere som Mata og Ramires bedre integrert i laget har Roberto Di Matteo langt bedre forutsetninger. Uansett hva som skjer så blir dette etter alt og dømme sesongen der Chelsea endelig kaster av seg skyggen av Mourinho og blir noe annet enn «Mourinho’s team».