Liv etter likvidasjonen

I dag spiller nye Rangers sin første offisielle fotballkamp. Klubben med flere ligamesterskap en noen annen i verden forbereder seg på livet i skotsk tredjedivisjon, og i ettermiddag venter Brechin City i første runde av Ramsdens Cup. Men Rangers er ikke den første storklubben som har blitt nødt til å starte fra bunnen av.

«No one likes us, we don’t care» har runget ut fra tribunene på Ibrox i mange år. Men det viste seg nå i sommer at det å være mislikt av alle har sine ulemper. Etter over et tiår med kamikazepreget økonomistyring var det endelig slutt for Rangers – klubben ble likvidert og måtte starte fra bunnen av som en ny fotballklubb. Den nye klubben har overtatt den gamle klubbens offisielle historie og skal også spille på Ibrox, men da de søkte om å få overta gamle Rangers sin plass i den skotske eliteserien stemte 10 av 12 klubber imot. Kilmarnock avstod fra å stemme, ellers var gamle Rangers den eneste klubben som ville ha med nye Rangers.

Dette er i seg selv ekstraordinært. Alle klubbene ville tjent økonomisk på å ta nye Rangers inn i varmen (det ville gitt mer TV-inntekter, samtidig som hjemmekamper mot Rangers alltid trekker mye flere tilskuere enn vanlige kamper), men likevel stemte de imot. Årsaken var ganske enkelt at det var slik supporterne ville ha det.

«Et betydelig antall av våre supportere har avstått fra å kjøpe sesongkort, og har sagt at de ikke vil kjøpe dersom vi stemmer for at et nytt Rangers får komme rett inn i SPL», forklarte Inverness CT sin styreformann Kenny Cameron til BBC, og hos de andre klubbene var stemningen stort sett den samme. Så neste sesong spiller Rangers, på Ibrox, i skotsk tredjedivisjon. For å illustrere hvor spesielt dette blir kan det nevnes at Rangers i fjor hadde et gjennomsnittlig tilskuertall på 46 324 mennesker, mens tilskuersnittet i divisjonen de nå skal spille i var 475. Men om dette føles som en slags fotballdød kan Rangers-supporterne støtte seg på en ting: Dette har skjedd før, og klubber det har skjedd med har maktet å reise seg.

Den 23. november 1999 dro regjerende trippelmester Manchester United til Italia for å hente en helt overkommelig trepoenger i Champions League. Slik gikk det ikke. Men i de røde djevelens forsvar er det egentlig ingen skam å tape 2-0 mot et lag som har Rui Costa og Gabriel Batistuta i startoppstillingen. Under klubbpresident og filmmogul Vittorio Cecchi Gori hadde Firenzes stolthet brukt store penger og satt sammen et lag som var renessansebyen verdig. Det hele gikk imidlertid ettertrykkelig på tverke, og passende nok var øyeblikket da nedturen begynte som hentet fra en film.

En natt sommeren 2001 slo italiensk politi til mot Cecchi Goris leilighet i Roma. Det tok de hele 90 minutter å finne Cecchi Gori, fordi døren til soverommet var kamuflert i en speilvegg. På soverommet fant de 60 år gamle Cecchi Gori sammen med den 25 år yngre sangeren, skuespilleren og modellen Valeria Marini. De fant også et anseelig lager med kokain. Derfra gikk det bare nedover med Cecchi Goris Fiorentina. Klubben hadde voldsom gjeld, og Cecchi Gori selv hadde lånt mangfoldige millioner fra sin blakke fotballklubb. Fiorentina gikk konkurs, ble oppløst og ble så stiftet på nytt og startet i Serie C2, det fjerde nivået av italiensk fotball.

Napoli lidde en lignende skjebne, selv om deres fall ikke var fullt så dramatisk. Etter den elleville Maradona-epoken (1984-1990) da laget fra mafiabyen vant to Scudetto, en Coppa Italia og en UEFA-cup, gikk det gradvis nedover med Napoli. I 1998 kom nedrykket til Serie B, etter en katastrofesesong der laget bare vant to kamper. Gjelden hadde også begynt å tårne seg opp, og til slutt, i 2004, ble klubben slått konkurs og oppløst. Som med Fiorentina ble et nytt lag stiftet – og fikk tilkjent forgjengerens historie og trofeer. Nye Napoli startet på nytt i Serie C1.

Men som den oppegående leser er fullt klar over, selv om disse lagene måtte starte på nytt ute i fotballens ødemark har de begge dukket opp i Champions League i løpet av de siste par årene. Fiorentina rykket opp fra Serie C2 på første forsøk, hoppet over Serie C1 på grunn av en kontroversiell og litt merkelig omorganisering av seriesystemet, og rykket opp fra Serie B på første forsøk via playoff. Napoli maktet ikke å komme seg ut av Serie C1 på første forsøk, men sesongen etter vant de divisjonen. De beholdt sitt enorme publikum selv i Serie C1: Den 7. februar 2005 ble det registrert utrolige 62 058 tilskuere da Napoli møtte Reggiana. Snittet i divisjonen den sesongen var 3 327, da Napoli rykket opp sank det til 2 446. I Serie B ble Napoli kun værende i en sesong før de lyseblå var tilbake i Serie A der de hører hjemme.

Det er selvsagt ikke helt ideelt for en fotballklubb å bli oppløst, det er liksom litt festbrems, men faktum er at virkelig store klubber aldri kan dø. Dette fordi fotballklubber er mer en klubblokaler, spillere og ledelse – essensen av en fotballklubb er fansen, tradisjonene, symbolene og ikonene. Disse vil alltid leve videre, og de store klubbene kommer nesten alltid raskt tilbake. Og når de kommer tilbake kommer de gjerne tilbake uten den tyngende gjelden, og uten de inkompetente lederne som ledet klubben ut i uføret i utgangspunktet. Av og til er en skogbrann er akkurat det som skal til for å ting til å spire igjen.