Fremtidens verdensmestre?

Det begynner for alvor å bli sensommer og et sulteforet fotballfolk fråtser i overgangsrykter og meningsløse treningskamper fordi, vel, vi har ikke så mye annet å gomle på akkurat nå. Men dette stemmer egentlig ikke, OL er på trappene. OL-fotballen har lenge blitt marginalisert, utledd og ignorert – og dette er fullt forståelig – men i sommer er det faktisk et lag det virkelig er verdt å følge med på.

Da Brasil tapte mot Nederland på Nelson Mandela Stadium i Port Elizabeth for litt over to år siden var det mer enn bare et nederlag, det var et paradigmeskifte i brasiliansk landslagsfotball. Helt siden Rivelino og Jairzinhos Brasil ble kjempet ut av stilen av det kollektive presset til Johan Cruijffs Nederland i 1974 har A Seleção gradvis blitt mer og mer kyniske og kontringsorienterte i spillestilen. BBCs guru for Sør-Amerikansk fotball, Tim Vickery, beskriver nederlaget i 1974 som «Det definitive øyeblikket da fotball sluttet å være en serie med mann-mot-mann-dueller og ble en konstant konkurranse av 11 mot 11». I Brasil tenkte man at landet alltid uansett vil produsere ballgenier som kan skape sjanser og lage mål på egenhånd, så det de trengte var at resten av spillerne på laget var tøffe nok fysisk og godt nok drillet defensivt til å stoppe motstanderne.

Dungas Brasil i VM i Sør-Afrika var en ekstremversjon av denne tankegangen: Forutenom et par lettbente angripere bestod laget stort sett av store skumle menn med monsterfysikk (Maicon, Felipe Melo, Gilberto Silva, Lucio, Juan). Robinho og Kaka skulle skape, resten av gjengen skulle ødelegge. Resultatet var et ekstremt kynisk, kontringsorientert Brasil som landets befolkning slet med å elske, men som de aksepterte så lenge laget vant. Når de røk ut i kvartfinalen i Sør-Afrika fikk alle nok, Dunga fikk ekstremt sparken og alle var enige om at laget måtte skifte retning (les mer om denne prosessen i Josimar #5 2011).

Under trener Mano Menezes har Brasil forsøk å fremstå som mer spillende. Fremfor å bruke to beinbrekkere på midten, slik Dunga foretrakk, pleier Menezes å få med en mer ballspillende type, og laget prøver i mye større grad å dominere kamper. Som Menezes sa da han tok over: «Vi skal gjenoppdage tradisjonen for å være protagonistene, og slutte å spille biroller mens vi venter på at motstanderen skal gjøre feil». Men å endre spillestil så radikalt er aldri lett, og første styrkeprøve for «nye» Brasil endte med strykkarakter og advarsel fra rektor. I fjorårets Copa América var Brasil forferdelig svake og røk ut på straffespark i kvartfinalen mot Paraguay.

Nå er det klart for andre styrkeprøve, og fordi Brasil kvalifiserer seg automatisk som vertsnasjon er det faktisk siste gang før VM at laget skal spille kamper der noe faktisk står på spill. Confederations Cup neste sommer blir ikke tatt spesielt alvorlig, men OL derimot er (faktisk) noe brasilianere er veldig opptatt av. Kanskje mest fordi Brasil aldri har vunnet OL-gull i fotball, og brasilianere er veldig, veldig glad i å vinne ting. Siden uttaksreglene er som de er i OL så blir det selvsagt ikke en normal landslagsturnering, men for Brasil er det slik at spillere som utmerker seg her vil etter alt å dømme bli satset på frem mot VM på hjemmebane (og spillere som skuffer havner langt bak i køen). Sterkere insentiv enn det skal en lete lenge etter.

Samtidig blir det en viktig mental prøve for Brasil. I 2014 kommer det absolutte minstekravet til å være VM-seier, men VM skal helst også vinnes på overbevisende vis. På hjemmebane, med et kravstort, kresent og forventningsfullt hjemmepublikum rundt seg og med en fullstendig rabiat sportspresse på nakken 24 timer i døgnet, kommer presset på Brasil til å være helt ekstremt. Faktisk er det ikke urimelig å si at Brasils VM-tropp i 2014 kommer til å være under større press enn noe annet fotballag noen sinne. Så samtidig som Brasil må spille inn et nytt lag må de lære dette laget å håndtere forventningspress, en jobb som ikke blir lettere når man ikke har kvallikkamper å spille. Igjen var første styrkeprøve en total fiasko – i straffekonkurransen mot Paraguay i Copa América i fjor sommer så de unge brasilianerne ut som fortapte barn. Forhåpentligvis for deres del var det en nyttig lærepenge.

Tim Vickery oppsummerte det best, som han så ofte gjør: «Når historien om Brasils VM i 2014 skal skrives, så vil garantert OL i sommer være en del av det narrativet». Så i tillegg til å følge Premier League-elitens PR-kamper i Østen og USA bør de som er virkelig fotballinteresserte kjenne sin besøkelsestid og følge Brasils OL-lag med argusøyne. Kanskje er det fremtidens verdensmestere vi ser, og dersom det ikke går bra så har verdens mestvinnende landslag forsvinnende få muligheter igjen til å fikse problemene. Fascinerende blir det, uansett.