Lang vei å gå for uerfarne Rodgers

Liverpools høyst snirklete managerjakt er ved veis ende, og Brendan Rodgers er mannen som får den ærefulle oppgaven å gjenreise den grovt underpresterende storheten fra Anfield. Ansettelsesprosessen var velsignet med omtrent like mye finesse og subtilitet som en SMS-runde fra John Arne Riise, men i likhet med den amorøse venstrebacken virket Liverpool-eierne å ha en nokså klar ide om hva de lette etter – og de har også endt opp med en ung og lovende kandidat som virker å oppfylle de fleste kriteriene.

 

Det er kanskje tungt for enkelte å erkjenne det, men i de fem årene som har gått siden finaletapet i Champions League i Athen har Liverpool bare sklidd lengre og lengre unna verdenstoppen. Over en milliard kroner ble investert i spillerstallen det siste halvannet året i et forsøk på å stagge den sportslige regresjonen, men pengene ble forvaltet på en mildt sagt tvilsom måte og det var så godt som ingen progresjon å spore på banen.

 

Når de høye herrer i Fenway Sports Group (FSG) ser på Liverpool ser de en klubb som har en av fotballens stolteste historier, en av fotballens største fanskarer, og en klubb som er en av fotballens sterkeste og mest gjenkjennelige merkevarer. Men de ser også en klubb som sportslig har hatt en negativ trend i et halvt tiår. Konklusjonen deres var å sparke nesten alle. Fra sportsdirektør Damien Comolli og hovedtrener Kenny Dalglish, til kommunikasjonssjef Iain Cotton og medisinsk sjef Peter Brukner. Eierne konkluderte med at problemene på Anfield satt i veggene, og som man sier på Twitter, alle må gå. Klubben trenger et nytt operativsystem, så FSG formaterte harddisken.

 

Dette betyr at når Liverpool nå ansetter ny hovedtrener handler det ikke bare om å velge hvem som skal sette ut kjegler på Melwood og plukke ut 11 mann til kamp: Det handler om hvilken retning klubben skal ta, det handler om hvem som skal redefinere klubbens sportslige identitet. Og ser man på hvilke trenere Liverpool de siste ukene har lagt seg etter er det tydelig at ledelsen har en veldig klar ide om hva denne identiteten skal være.

 

Andre Villas-Boas, Jurgen Klopp, Frank De Boer, Roberto Martinez og Brendan Rodgers – de som har vært nevnt oftest i forbindelse med Liverpool-jobben har klare fellestrekk: De er alle under 45, de er alle progressive, moderne fotballtenkere, og rent fotballfaglig har de alle sammenlignbare filosofier: Høyt, intensivt sonepress og stort ballinnehav. Det er selvsagt gradsforskjeller, Jurgen Klopps Dortmund er for eksempel langt mer direkte i spillestilen enn Roberto Martinez sitt Wigan, men grunnpilarene i spillestilen er de samme.

 

Selv om det kanskje har sett ut som om FSG har skutt litt i alle retninger så er det altså mye som tyder på at amerikanerne vet hva de vil ha fra sin neste hovedtrener. Og selv om enkelte Liverpool-tilhengere nok rynker litt på nesen av at klubben nå ansetter en trener som har forsvinnende få trofeer å vise til, så er det kanskje en god ting at klubben ansetter sin trener på grunnlag av hva slags fotballfilosofi han står for og hva han akter å gjøre med laget. Veldig mange engelske klubber har ansatt organisasjonens viktigste person kun på grunnlag av navn og CV, veldig mange ganger har det gått veldig galt.

 

Samtidig er selvsagt Brendan Rodgers en svært risikabel ansettelse. Det åpenbare må av og til sies: Det er veldig stor forskjell på Swansea og Liverpool. Rodgers har av mange fått den hele og fulle ære for den tiki-taka-aktige fotballen Swansea har produsert denne sesongen, men å si at han tok over noen dvaske walisere og gjorde de om til «Swanselona» på egenhånd er direkte feil. Som Thore Haugstad her fint forklarer ble grunnmuren til den spansk-inspirerte og pasningsorienterte spillestilen til Swansea lagt for flere år siden, ironisk nok av Roberto Martinez, en av de andre kandidatene til Liverpool-jobben. Da Brendan Rodgers kom til Swansea hadde de allerede kultur for å spille tålmodig, ballbesittende fotball. Det Rodgers har gjort er å ta spillestilen noen hakk videre slik at Swansea kunne ta steget helt opp i eliten, samtidig som han har truffet blink på overgangsmarkedet med spillere som Michel Vorm, Scott Sinclair og Gylfi Sigurdsson.

 

I løpet av forrige sesong spilte Liverpool i en rekke forskjellige formasjoner og brukte en rekke forskjellige taktikker, men det laget nesten aldri gjorde var å kontrollere kamper. Liverpool spilte relativt åpent og direkte, men hadde markert lavere treffprosent med pasningene sine enn Manchester United, Manchester City, Arsenal, Chelsea, Tottenham – og ja – Swansea. Å få Liverpool til å spille som «Barcelona light» blir en langt større og vanskeligere oppgave enn det var å få Swansea til å gjøre det. Og selv om han fremstår som en intelligent, selvsikker og jevnt over imponerende ung trener (dette intervjuet gir fascinerende innsikt) er det et ankepunkt at Swansea, der forholdene allerede lå til rette, er Rodgers sin eneste virkelig store suksesshistorie.

 

Bare tiden vil vise om Rodgers, som var 17 år gammel forrige gang Liverpool vant en engelsk ligatittel, kan levere. Når det gjelder FSG så er dette ansettelsen som på godt eller vondt kan komme til å definere deres eierskap av klubben: Når den levende halvguden Kenny Dalglish fjernes og erstattes med en mann som kun har en sesong som hovedtrener i en eliteserie bak seg er det nesten nødt til å gå bra. Går det dårlig er det overhengende fare for at de gode gamle «yanks out»-bannerne igjen vil komme til nytte på Merseyside.