It’s finished

I 1979 ble Brian Clough spurt om hvilken turnering som var viktigst for han: Cup, europacup, eller ligaen. Clough var soleklar i sin sak, det var ligaen. Hvorfor? «Because that is the one where you have to have every single aspect of football management about you to win it. You’ve gotta have endurance, you’ve gotta have talent, you’ve gotta be a little bit daft. You’ve gotta have strenght, psychology, you name it.» Gratulerer med dagen, Roberto Mancini, for nå må vel endelig dine tallrike tvilere holde kjeft en liten stund.

 

Helt siden han ble ansatt har ekspertene nærmest stått i kø for å forklare hvorfor Mancini ikke er riktig mann for City, og denne våren har den eksepsjonelt tøysete læresetningen «om City og United hadde byttet trener ville City vunnet serien» blitt gjentatt gang på gang. Etter den avgjørende seieren over Newcastle forrige helg ga The Times sin ukentlige podcast tittelen «It’s City’s, despite Mancini», og CNNs ellers oppegående sportsanker Pedro Pinto kunne fortelle at «I think Mancini has mismanaged every situation that has been presented to him this season.» Så nei, til tross for at den velfriserte skjerf-entusiasten fra Ancona nå har en Premier League-tittel i baklommen, så er anerkjennelsen alt annet enn universell. Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå hvorfor – etter at sjeikene har brukt penger som en pokervinner på bygdepub er det mange som føler at å vinne Premier League med Manchester City er litt som å jukse på Football Manager.

 

Det er selvsagt en kjensgjerning at City ikke hadde vært i nærheten av toppen om det ikke hadde vært for et par oppmerksomhetssyke sjeiker. Samtidig, alle som i all oppriktighet tror det er enkelt å hente inn et kobbel med fotballspillere til en klubb blottet for vinnerkultur og så ta de til ligagull i en av verdens mest krevende divisjoner, vel, de kan umulig vite særlig mye om hva som faktisk kreves for å oppnå suksess.

 

Samtidig er det ingen nyhet at det mest ressurssterke laget vinner. I boken «Soccernomics» undersøkte Simon Kuper og Stefan Szymanski sammenhengen mellom pengebruk og resultater, og fant at mellom 1998 og 2007 var det i Premier League og Championship en samvariasjon mellom lønnsutgifter og ligaposisjon på hele 89%. I klartekst: Over tid vil det laget som bruker mest penger på lønninger vinne serien ni av ti ganger. En kan bruke denne observasjonen til å støtte hypotesen om at Mancini ikke fortjener noe særlig skryt, siden City nå bruker mest så burde han jo vinne, men samtidig må man også da si det samme om tidligere Premier League-vinnere som Sir Alex Ferguson og Jose Mourinho. Og det gjør vi jo ikke.

 

Det er heller ikke slik at Manchester City er i en stratosfære for seg selv når det gjelder pengebruk. Det anslås at Citys lønnsutgifter i fjor lå på rundt 174 millioner pund, mens byrival Manchester Uniteds lå i området rundt 150 millioner. Differansen mellom de to er altså mindre enn differansen mellom Arsenal og Tottenham, men når Arsene Wenger til slutt klarte å karre sine disipler til en plass over Tottenham på tabellen var det få som snakket om pengebruken hans.

 

Når det gjelder overgangssummer har selvsagt City slått alle rekorder, men for det første er sammenhengen mellom overgangssummer og suksess langt mer diffus (mellom 1978 og 1997 var samvariasjonen så liten som 16%, i følge Kuper og Szymanski), og for det andre virker Citys pengebruk spesielt ekstrem siden alt har kommet på så kort tid. United brukte selv 30 millioner pund på Wayne Rooney, 30 millioner på Dimitar Berbatov, 35 millioner på Nani og Anderson, nesten 20 millioner på David De Gea og rundt 25 millioner på Chris Smalling og Phil Jones. Dersom man insisterer på å bruke det slitne begrepet «kjøpelag» er man nødt til å erkjenne at det finnes to av de i Manchester, og minst et par til ellers i England.

 

Å avskrive Manchester City og Roberto Mancinis prestasjon på grunnlag av pengebruken er med andre ord irrasjonelt og korttenkt. For et stjerneeksempel på at det er fullt mulig å bruke veldig mye og utrette veldig lite trenger man bare se tilbake på Mark Hughes sin tid i klubben.

 

Et av de fremste bevisene for hvor viktig Mancini har vært ligger i hvordan spillere som ble signerte og som så ordinære ut under Hughes har tatt enorme steg under italienerens lederskap. I motsetning til mange andre managere i Premier League (*host*Harry*hark*) er Mancini på treningsfeltet nesten hver dag og jobber kontinuerlig med å forbedre spillerne sine. Resultatet er tydelig, spillere som Gareth Barry og Vincent Kompany er i dag helt andre dyr enn når de ble hentet til klubben. Også Gael Clicy ser langt mer solid ut nå enn han gjorde i Arsenal. Det som ofte glemmes i den moderne fotballen er at en av trenerens viktigste oppgaver bør være å jobbe med å utvikle spillerne sine, et ansvar Mancini virker å ta på alvor.

 

Mancini har blitt kritisert for å være for defensiv – utrolig nok ble det faktisk lenge meldt i Engelsk presse at han spilte med tre defensive midtbanespillere (at den tidligere defensive Yaya Toure ble flyttet lenger frem i banen var et konsept mange journalister slet med å forstå). For det første var denne kritikken alltid litt overdrevet, for det andre hadde City sluppet inn 29 mål på 18 kamper når Mancini tok over halvveis inn i 2009-10-sesongen – det sier seg selv at han var nødt til å bygge et defensivt fundament først. Denne sesongen slapp de inn 29 mål totalt. Og med det defensive fundamentet på plass har Mancini kunnet tenke mer offensivt – Citys 93 scorede mål denne sesongen er det kun Manchester United i 1999-00 (97) og Chelsea i 2009-10 (103) som overgår.

 

Men det som nesten imponerer mest er hvordan Mancini har truffet blink på alle fronter i det psykologiske spillet, de såkalte «mind games», som hans eldre rival Sir Alex Ferguson så ofte har brukt til sin fordel. Ved å erklære tittelkampen som over da United var åtte poeng foran tok han presset av sine egne spillere (både Gareth Barry og David Silva har snakket offentlig om at dette hjalp spillergruppen). Samtidig, ved å si at Manchester United bare hadde enkle kamper igjen provoserte Mancini frem en reaksjon fra Uniteds motstandere (David Moyes, Brendan Rodgers og Martin O’Neill var alle ute i pressen og ytret sin irritasjon, som de samarbeidsvillige små marionettene de er).

 

City er bare et kjøpelag, Mancini er for defensiv og italiensk, hvem som helst kunne vunnet med så mye penger, dette er alle lavpannede kommentarfeltshypoteser som ikke overlever grundigere undersøkelser. Selv om det var på håret mot QPR er måten Mancini har foredlet sjeikenes ressurser på dypt imponerende – og han har vist at han fortjener å bli omtalt i samme åndedrag som Jose Mourinho, Sir Alex Ferguson, Arsene Wenger og andre Premier League-storheter.