Den gale russeren?

«Jeg prøver å bygge karrieren min, ikke ødelegge den», svarte Brendan Rodgers syrlig da han ble spurt om han var interessert i Chelsea-jobben. Det var like etter at André Villas-Boas hadde blitt vist døren på Stamford Bridge, og Rodgers var ikke den eneste som stilte seg kritisk til måten Roman Abramovitsj behandler sine ansatte. «Å lete etter den åttende treneren på åtte år er flaut for eieren, klubben, tilhengerne og ligaen», raste Richard Bevan, leder i den engelske trenerforeningen. Men er Abramovitsj virkelig bare en utålmodig bajas med sviktende impulskontroll?


Åtte treneransettelser på åtte år gjør det selvsagt enkelt å konkludere med at en trener er for Abramovitsj hva en garderobe er for en fotballfrue: Den bør helst skiftes ut hver sesong. Minst. De eneste trenerne som har fått sitte mer enn en sesong under russeren er Jose Mourinho og Carlo Ancelotti, og de vant begge serien. Så snart de ikke vant serien ble også de vist døren. Tilsynelatende er det altså slik at Chelsea-trenere enten vinner serien, eller får føle russerens vrede.

 

Det er også fristende å akseptere dette bildet ukritisk, fordi det korresponderer så utrolig godt med hvordan vi ønsker å se Abramovitsj. Den styrtrike, bortskjemte oligarken som anskaffet Chelsea FC fordi det å eie en Premier League-klubb virket som en litt mer sexy hobby enn fluefisking eller origami. Den nådeløse kapitalisten som slo seg opp i det anarkistiske russiske forretningslandskapet som fulgte Sovjetunionens fall, og som neppe gjorde dette ved å være koselig med sine medmennesker. Det er så uendelig lett å se for seg Abramovitsj som en slags fotballens James Bond-skurk, som sitter i en stol, stryker sin katt over hårene, og vurderer om han skal dumpe lagets trener ned i en haitank eller ikke.

 

Men ser man nærmere på hva som faktisk har foregått på Stamford Bridge siden Abramovitsj tok over, dersom man tar for seg hvordan hver enkelt Chelsea-trener møtte sin skjebne, slår dette bildet raskt sprekker.

 

For det første kan Guus Hiddink og Avram Grant tas ut av regnestykket. Hiddink var hele tiden ment som en midlertidig ansettelse, og selv om Grant offisielt ble ansatt på permanent basis har det formet seg en nokså solid konsensus om at han aldri var tiltenkt en langsiktig trenerrolle i klubben.

 

For det andre er situasjonen rundt Jose Mourinhos avskjed litt ullen. Gabriele Marcotti, en av verdens mest respekterte fotballjournalister og en mann som har spesielt gode forbindelser akkurat på Stamford Bridge, argumenterer for at Mourinho i praksis sparket seg selv. Abramovitsj ville bygge en klubbstruktur i verdensklasse ved å ansette Peter Kenyon som daglig leder og Frank Arnesen som sportsdirektør. Mourinho ville være allmektig og la seg ut med de begge. Det var en borgerkrig portugiseren må ha visst at han ikke kunne vinne.

 

Så de eneste trenerne Abramovitsj egentlig har dumpet i haitanken er Claudio Ranieri, Luiz Felipe Scolari, Carlo Ancelotti og André Villas-Boas.

 

Claudio Ranieri er en sympatisk figur og en kompetent trener, men nyrike Chelsea trengte på den tiden en hærfører som kunne bygge en knallsterk vinnermentalitet og gi klubben en tydelig sportslig identitet. Der Ranieri var en koselig onkel var Mourinho en karismatisk og smågal general. Hvem av de to som var best egnet til oppgaven er åpenbart.

 

Luiz Felipe Scolari hadde kanskje vunnet VM med Brasil, men han hadde aldri trent en fotballklubb i Europa. Han hadde heller aldri måttet forholde seg til en multikulturell spillergruppe. Tim Vickery, BBCs ekspert på sør-amerikansk fotball, forklarer at Scolari først og fremst var kjent for å skape sterkt samhold i lagene sine, men at brasilianeres forståelse for multikulturalisme er begrenset og at Scolari derfor var dårlig egnet for Chelsea-jobben. Sparkingen av Scolari var like forståelig som den var uunngåelig, men mest av alt var det en absurd ansettelse i utgangspunktet.

 

Det samme kan i stor grad sies om André Villas-Boas. Abramovitsj må ha vært klar over at den unge portugiseren stod for en fotballfilosofi som ikke var kompatibel med den etablerte kjernen i Chelsea-laget, så hvorfor ansette han og uten å gi han mandat til å gjøre de nødvendige utskiftningene? Da André Villas-Boas tok over Porto var hans første grep å sende Raul Meireles og Bruno Alves, to av høvdingene i garderoben, på dør. I Chelsea fikk han ikke denne muligheten, og han tapte til slutt kampen mot klubbens etterhvert nokså beryktede eldre garde.

 

Det mystiske er at dersom Abramovitsj ønsker å tyne noen trofeer til ut av lagets aldrende ryggrad så er det veldig vanskelig å forstå hvorfor Carlo Ancelotti måtte gå. Få trenere i verden har mer erfaring med å håndtere spillergrupper fulle av etablerte stjerner og uregjerlige egoer. Å erstatte Ancelotti med Villas-Boas virket logisk dersom Abramovitsj ville ta Chelsea i en ny retning og forynge laget, men når så ikke skjedde er det vanskelig å finne gode grunner til at Carletto ikke bare kunne fortsatt i klubben. Av alle Abramovitsj sine sparkinger er det kun denne som er virkelig vanskelig å finne noen forklaring på. Rent bortsett fra at Chelsea ikke vant noe i fjor.

 

Så kanskje sitter Abramovitsj der i stolen sin med fingeren på en skjult knapp likevel. Men det er altså feil å si at han trykker på den i tide og utide, han forer stort sett bare haiene når han har en god grunn til det.