Fortsatt kongene på haugen

Mellom 2007 og 2009 ble tok engelske lag seks av totalt åtte semifinaleplasser i Champions League, mens i år går det mot kvartfinaler uten en eneste representant fra verdens mest populære liga. Dette forsmedelige faktum vil utvilsomt utløse flere runder med selvransakelse blant seiersvante fotballfolk på balløya. Her hjemme i anglofile Norge – og kanskje spesielt i markedsavdelingen til Viasat – vil utviklingen også skape bekymring. Men bare rolig, det er ingen grunn til å tro at årets svake engelske innsats er en del av en større trend.

 

Suksess avler misunnelse og forakt, så etter mange sesonger med sterk engelsk dominans er det ingen mangel på mennesker rundt i Europa som godt kunne tenke seg at Premier League-lagene ble jekket ned noen hakk. Derfor er det mange som vil godte seg over årets resultater i Champions League, og mange vil sikkert falle for fristelsen og erklære den engelske æraen for over. Men i realiteten er det mer tilfeldigheter som har ført til at akkurat dette ble et engelsk uår i Europa.

 

Manchester United gjorde slurvefeil, spesielt i hjemmekampene mot Benfica og Basel, og ble knallhardt straffet. Kanskje bommet Sir Alex med roteringen, kanskje er noen av reservene ikke fullt så gode som de var for noen år siden, kanskje tok de litt for lett på sine motstandere. Men uansett er det få som ville satt penger på at United gjentar tabben og ikke kommer seg ut av gruppespillet til høsten, og det er lite i ligaformen deres som indikerer at de ikke lenger hører hjemme i Europa-toppen. Manchester City fikk en knalltøff gruppe og er fortsatt et lag i utvikling. Men de har tatt enorme steg denne sesongen, og absolutt alt tyder på at City vil dominere både Engelsk og Europeisk fotball i årene som kommer.

 

Arsenal og Chelsea er begge inne i vanskelige overgangsfaser. Arsene Wenger sa selv til l’Equipe i høst at salgene av Fabregas og Nasri betydde at prosjektet han begynte på da klubben forlot Highbury nå hadde møtt sitt endelige nederlag, og at klubben må bygge nytt. Chelsea er som alle vet inne i et enda mer markert generasjonsskifte, en ekstremt vanskelig prosess som har ført til kaos utenfor banen og taktisk schizofreni på den.

 

Alle disse problemene er forbigående, og de engelske klubbene vil være tilbake på toppen av haugen neste sesong. Alt tilsier at United vil være tilbake på sedvanlig prestasjonsnivå i Europa til høsten, og Manchester City vil da være et sterkere og mer erfarent lag. Tottenham vil etter alt og dømme returnere til Champions League, og de viste jo nokså ettertrykkelig forrige sesong at de har spillertyper som trives i europeiske kveldskamper. Det fjerde laget kan kanskje bli et svakt ledd, Chelsea, Arsenal og Liverpool har alle en del problemer som må løses, men vi snakker likevel her om tre av planetens ti rikeste klubber.

 

For selv om prestasjoner kanskje svinger periodevis vil pengene alltid tale sitt tydelige språk på sikt. Deloitte publiserte nylig sin årlige «Football Money League»-rapport, der finansgiganten rangerer verdens toppklubber i henhold til omsetningen deres forrige sesong.

Rapporten er fascinerende og bør leses i sin helhet, men for å gi et grovt inntrykk av styrkeforholdene i fotball-Europa er det nok å se på hvor mange klubber de forskjellige nasjonene har med på listen:

 

Topp 10

  • England: 4
  • Spania: 2
  • Tyskland: 2
  • Italia: 2

 

Det overrasker nok ingen at de forhenværende «topp fire»-klubbene i England alle er inne blant topp ti, men det er først når du zoomer litt ut og ser på topp 30 at du får et inntrykk av hvor sterk den engelske ligaen faktisk er:

 

Topp 30

  • England: 11
  • Tyskland: 6
  • Italia: 5
  • Spania: 4
  • Frankrike: 2
  • Portugal: 1
  • Nederland: 1

 

Deloittes rangering er basert på omsetning og gir derfor ikke et helt presist bilde (pga. rike eiere er klubber som Manchester City, PSG og Malaga i praksis langt mer slagkraftige finansielt enn omsetningen tilsier), men når Financial Fair play innføres og klubbene ikke får bruke spesielt mye mer enn de tjener vil omsetningen bli et mye tydeligere barometer for en klubbs faktiske styrke. Financial Fair play vil også føre til at disse styrkeforholdene vil holde seg mer stabile enn før, da det vil være nesten umulig for oppmerksomhetssyke oljemilliardærer å kjøpe lag opp i toppen.

 

England møter altså den nye økonomiske fotballhverdagen i Europa med nesten dobbelt så mange klubber i den finansielle eliten som sin nærmeste utfordrer. Siden penger tiltrekker seg talent vil Premier League fortsatt holde det høyeste nivået i mange år fremover. Siden pengene er bedre fordelt i Premier League enn i andre europeiske elitedivisjoner vil den fortsatt være den ligaen med sterkest konkurranse, og siden konkurranse avler utvikling vil de engelske topplagene fortsette å være de mest fremtredende i Europa. I de lange linjene er det pengene som rår, og kun ekstremt dårlig ledelse fra de individuelle klubbene kan velte denne utviklingen.