Gode tider på Tyneside

Reaksjonene lot ikke vente på seg når Newcastle i sommer fulgte opp forrige januarvindus salg av Andy Carroll med å kvitte seg med Kevin Nolan og Joey Barton. Anklagene om ambisjonsmangel haglet fra journalister og fans, og eier Mike Ashleys plan om å erstatte Newcastle-garderobens sterkeste personligheter med billigere utlendinger ble pekt på som det endelige bevis på at klubbens eier ikke forstår seg på fotball. Nå er fortsatt meget mulig at han ikke gjør det, men anført av sin fransktalende fremmedlegion ligger Newcastle et halvt år senere på en råsterk femteplass.

 

Selv om Newcastle kunne innkassere en absurd sum på å selge den da barkrakk-skadede Andy Carroll til Liverpool var stemningen på Tyneside ambivalent. Mange av Geordiene følte de hadde funnet Alan Shearers arvtaker i den galopperende midtspissen, og hva hjelper vel 35 millioner pund i banken når den eneste direkte erstatteren som ble hentet inn var den omflakkende finnen Shefki Kuqi? Om sommeren ble selvsagt Demba Ba signert, men der og da var det lite som tydet på at senegaleseren skulle bli den målmaskinen vi fikk se i høst.

 

Det er også forståelig at supporterne med de store magene ble bekymret da Kevin Nolan – etter å ha scoret 12 mål forrige sesong – ble solgt. Hans gode venn og lagkamerat Joey Barton var hvertfall ikke imponert, og twittret vilt og ukontrollert om hvor dårlig alt stod til. «De ville ikke ha meg fordi jeg stilte spørsmål,» hulket Barton etter at Newcastle hadde gitt han bort til QPR. «Det er ingen tilfeldighet at jeg ble gitt bort, at Carroll og Nolan ble solgt…og at Alan Smith har fått beskjed om å trene med reservene. Det handler om makt og kontroll.» Bildet Barton malte var av en klubbledelse som ikke taklet sterke personligheter.

 

Det er meget mulig han har rett. Men det meldes også fra informert hold at de gamle gjenglederne i Newcastle-garderoben ønsket å styre klubben mer eller mindre på egenhånd, og da er det kanskje ikke så rart at eier Mike Ashley viste de døren?

 

Mannen som nå i større og større grad begynner å få æren for Newcastles fine sesong er Graham Carr, klubbens sjefsspeider. Før vi genierklærer Carr aldeles bør det nevnes at han jobbet under Sven-Göran Eriksson i Manchester City, og for en talentspeider burde det være karriæretruende å ha noen som helst assosiasjon med den svale svenskens surrealistiske shopping-seanser (Rolando Bianchi – 8,8 millioner pund, Felipe Caicedo – 5,2 millioner pund, Valeri Bojinov – 5,75 millioner pund, hvor er spybøtten?). Men siden han ble ansatt av Newcastle i februar 2010 har Carr unektelig hatt en meget brukbar treffprosent.

 

Newcastle har vist seg villige til å ta sjanser i overgangsmarkedet ved å hente spillere med problematisk historikk både når det gjelder skader (Sylvain Marveaux, Demba Ba, Davide Santon) og personlighet (Hatem Ben Arfa). De har også vist at de evner å overtale relativt store fisker om at St. James’ Park er et blivende sted for en ambisiøs spiller (Yohan Cayabe var avgjørende for Lille da de vant både liga og cup i Frankrike i fjor, og Papiss Demba Cisse scoret imponerende 22 mål for Freiburg i Bundesligaen forrige sesong).

 

Selv om det fortsatt lukter litt mye opportunisme og en litt for stor takhøyde for risiko av transferstrategien til Newcastle (fremfor langsiktig planlegging), har de hvertfall innsett en ting: At du får mye mer fotballspiller for pengene om du kaster blikket over den engelske kanal og til det Europeiske fastlandet. Det er i seg selv en veldig god begynnelse, og setter Newcastle milevis foran flere av sine konkurrenter.

 

Men det skal nok mer enn noen vellykkede signeringer og noen måneder med god form til for å overbevise Newcastle-fansen om at eier Mike Ashley kanskje ikke er djevelen likevel.