12 ukers navlebeskuelse

Dersom ungdommen ikke lar seg engasjeres av valgkampen, er det kanskje et sunnhetstegn?

Kampen foran stortingsvalget 9. september er i gang for alvor. De første partilederdebattene – samt en duell mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg er avviklet. Så her er de neste 12 ukenes politiske debatt:

Hvem skal være med i den borgerlige regjeringen? Hvem er best til å legge asfalt? Hvem er best til å få ned sykehuskøene? Hvem vil gi de eldre best pleie? Hvem er mest glad i lærerne? Hvor uenige er Høyre og Fremskrittspartiet om skattelette, handlingsregel, bompenger og finansiering av helsevesenet? Kan Venstre og Kristelig Folkeparti få stanset oljeboring i nord i en blå regjering? Blir det privatisering og markedsøkonomi dersom den rødgrønne regjeringen faller?

Så kommer det ganske sikkert til å bli mer snakk om tiggere, romfolk og innvandring, kanskje også asylbarn. Der går konfliktlinjene midt gjennom både rødgrønt og blågrønt alternativ, så Høyre og Arbeiderpartiet vil ikke være så interessert i at slike spørsmål skal dominere debatten.

Allerede etter tre debatter kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av repetisjonene. Men det er fare for at det er dette vi får høre de neste 85 dagene. Partilederne kommer nok til å lære seg noen nye onelinere. Det går an å håpe at vi slipper både klapping og programmert hoderysting fra tilskuerne i kommende fjernsynsdebatter. Men ellers er jeg redd for at ikke mye kommer til å forandre seg.

Ute i Europa er det millioner arbeidsløse, mange av dem er unge. Vi er i ferd med å få en tapt generasjon, slik vi hadde i mellomkrigstida. De mange konfliktene i Midtøsten truer med å komme ut av kontroll. Klimaet blir stadig mer ustabilt, og klimagassutslippene øker raskere enn spådommene skulle tilsi. Fattigdom, krig og undertrykkelse fører til at stadig flere mennesker er på vandring. Islamistisk frammarsj i Afrika skaper konflikter og ustabilitet.

Men verden utenfor eksisterer knapt nok i vår norske valgkamp. Det eneste utenrikspolitiske temaet som så vidt har vært berørt, er EØS. Og da i forbindelse med dumping av arbeidskraft og invasjon av tiggere.

Alt tyder på at vi har foran oss 85 dager med intens konsentrasjon om våre egne nokså marginale problemer, i en konkurranse om hvem som er best til å gjøre verdens beste land enda bedre.

Mange bekymrer seg for at ungdommen ikke vil engasjere seg i valget. Jeg innbiller meg at unge mennesker er opptatt av hvordan det går med verden, av hva slags framtid de skal få og av rettferdighet. Dersom de ikke blir engasjert av den typen valgkamp vi nå har, er det kanskje et sunnhetstegn?

Noe av skylda for at det er slik, får vi i mediene ta, og særlig de som lager opplegget for fjernsynsdebatter. Men jeg er redd hovedårsaken er at partiene har hatt sine markedsundersøkelser og fokusgrupper, og funnet ut hva folk er opptatt av.

Er det virkelig slik at vi ikke er opptatt av annet enn vår egen navle?

(En lenger versjon av denne teksten sto i Vårt Lands lørdagsutgave 15. juni)

Siv som frontfigur

Siv Jensen framsto som frontfigur på borgerlig side i TV2-debatten i går kveld. Hun får hjelp til det av at Jens Stoltenberg retter skytset mot henne.

Oddvar Stenstrøm gjorde en iherdig innsats for å få avklart hvilke partier som blir med i en borgerlig regjering. Han lyktes selvsagt ikke.

Men fortsetter valgkampen slik den har artet seg denne uka, så kommer Siv Jensen til å framstå som det borgerlige alternativets frontfigur. Det er dårlig nytt for sentrumspartiene. De kan komme til å få behov for å distansere seg mer fra Frp – og da kan velgerne miste troen på alternativet.

Erna Solberg trenger derfor å innta den plassen som statsministerkandidaten bør ha og framstå som den som samler. Hun greidde det i den første runden om regjeringsalternativ – men deretter ble det Siv som tok over.

Jens Stoltenberg har da også alt å vinne på å klistre det borgerlige alternativet til Fremskrittspartiet. Det skaper de klare frontene han trenger for å både mobilisere egne velgere og skremme moderate velgere i sentrum bort fra Høyre. Derfor retter han skytset først og fremst mot Frp – og slik får Siv Jensen drahjelp til å bli mest synlig.

Men samtidig prøvde statsministeren å rette søkelyset mot uenigheten mellom Høyre og Frp – for den er like stor som mellom Frp og sentrumspartiene. I går hørte vi Siv Jensen si at handlingsregelen står i veien for et bedre helsevesen. Høyre vil jo ikke endre den. Frps forslag til reform av eldreomsorgen stiller heller ikke Høyre seg bak. Siv Jensen omtalte bompenger nærmest som et ran av skattebetalerne  – men Høyres veifinansiering kan ikke tenkes uten bompenger. For å nevne noe. Men dette prellet langt på vei av – kanskje også fordi Stenstrøm var mindre interessert i å følge det opp.

Audun Lysbakken gjorde det bra som angriper mot de borgerlige – men han fikk i liten grad fram SVs politikk.

Stenstrøm prøvde seg med en konklusjon. Her er min: Vi får en borgerlig regjering om det blir borgerlig flertall, og den kommer til å bygge på en politisk plattform alle fire stiller seg bak. Men innholdet i politikken og hvem som blir med i regjeringen, det må vi gå til valgurnene om 87 dager uten å vite.

Erling Rimehaug blogger også på Verdidebatt.no

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.