Ikke blåblå, men blå

Den nye regjeringen er blå, men verken mørkeblå eller lyseblå. Dette er klassisk Høyrepolitikk med noen innslag av Fremskrittspartiets hjertesaker.

Handlingsregelen ligger fast, private skal slippe mer til i helsevesen og skole, det skal gis skattelette, det blir søndagsåpne butikker, det blir lettere å ha midlertidig ansatte, landbrukspolitikken og bistandspolitikken blir lagt om, det skal bli færre kommuner, helseforetakene skal legges ned og det skal satses mer på veier. Alt dette er velkjent Høyrepolitikk – og den skiller seg klart fra Arbeiderpartiets politikk.

Fremskrittspartiet har også satt sitt stempel på regjeringsplattformen med saker som lukkede asylmottak, bevæpning av politiet og lovfestet rett til eldreomsorg. Men den store omleggingen som man så for seg den gang det med Carl I. Hagens ord var «Frp mot røkla», blir det ikke noe av. Bompengestasjonene rives ikke, det er ikke noen målsetting om å redusere innvandringen, det er ingen kamp mot «snikislamisering» og «skredder- og veverøkonomene» skal fortsatt få sende oljepengene til oljefondet.

Regjeringserklæringen er svært ambisiøs når det gjelder helse og eldreomsorgen. Klimapolitikken er derimot lite konkret og ambisiøs, og her er nok særlig Venstres skuffet. Innsats for fattige barn, bedre kår for frivillig arbeid, større frihet for kirke, menigheter og frivillige organisasjoner, satsing på rusomsorg og kontantstøtte til to-åringer gleder nok KrF, men både landbrukspolitikk og bistandspolitikk blir en nøtt for dem.

Det vi vet minst om, er hvordan de ambisiøse målene innen helse, eldreomsorg, skole og samferdsel skal kunne forenes med skattelette og forsiktig oljepengebruk. Det får vi først svar på når statsbudsjettene legges fram – og her gjenstår det nok dragkamper også mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi får en regjering med en klar profil, som skiller seg tydelig fra den forrige regjerigens politikk, men som likevel ikke vil bety noen virkelig omlegging av den politiske kursen. Regjeringen har ikke flertall i Stortinget for mange av sine ønskemål. Det innfører en ny spenning i norsk politikk – og det er ikke uvelkomment.