Ikke blåblå, men blå

Den nye regjeringen er blå, men verken mørkeblå eller lyseblå. Dette er klassisk Høyrepolitikk med noen innslag av Fremskrittspartiets hjertesaker.

Handlingsregelen ligger fast, private skal slippe mer til i helsevesen og skole, det skal gis skattelette, det blir søndagsåpne butikker, det blir lettere å ha midlertidig ansatte, landbrukspolitikken og bistandspolitikken blir lagt om, det skal bli færre kommuner, helseforetakene skal legges ned og det skal satses mer på veier. Alt dette er velkjent Høyrepolitikk – og den skiller seg klart fra Arbeiderpartiets politikk.

Fremskrittspartiet har også satt sitt stempel på regjeringsplattformen med saker som lukkede asylmottak, bevæpning av politiet og lovfestet rett til eldreomsorg. Men den store omleggingen som man så for seg den gang det med Carl I. Hagens ord var «Frp mot røkla», blir det ikke noe av. Bompengestasjonene rives ikke, det er ikke noen målsetting om å redusere innvandringen, det er ingen kamp mot «snikislamisering» og «skredder- og veverøkonomene» skal fortsatt få sende oljepengene til oljefondet.

Regjeringserklæringen er svært ambisiøs når det gjelder helse og eldreomsorgen. Klimapolitikken er derimot lite konkret og ambisiøs, og her er nok særlig Venstres skuffet. Innsats for fattige barn, bedre kår for frivillig arbeid, større frihet for kirke, menigheter og frivillige organisasjoner, satsing på rusomsorg og kontantstøtte til to-åringer gleder nok KrF, men både landbrukspolitikk og bistandspolitikk blir en nøtt for dem.

Det vi vet minst om, er hvordan de ambisiøse målene innen helse, eldreomsorg, skole og samferdsel skal kunne forenes med skattelette og forsiktig oljepengebruk. Det får vi først svar på når statsbudsjettene legges fram – og her gjenstår det nok dragkamper også mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Vi får en regjering med en klar profil, som skiller seg tydelig fra den forrige regjerigens politikk, men som likevel ikke vil bety noen virkelig omlegging av den politiske kursen. Regjeringen har ikke flertall i Stortinget for mange av sine ønskemål. Det innfører en ny spenning i norsk politikk – og det er ikke uvelkomment.

 

Høyremakt på sentrums premisser

Den mest høyrevridde regjering på lenge kommer ikke til å føre til en skarp høyredreining i politikken. Sentrum sitter fortsatt med nøkkelen.

De fire partiene la stor vekt på å framstå som et samlet alternativ da de sto fram for offentligheten med resultatet av to ukers sonderinger. Men det kunne likevel ikke dekke over at Erna Solberg ikke fikk gjennom sitt ønske om firepartiregjering.

Det var ikke manglende gjennomslag for KrF og Venstre som gjorde at de ikke ville bli med i Solbergs regjering. De fikk store uttellinger. At det ikke ble nok penger til både skattelette og KrFs hjertesaker, får de uansett i fanget når budsjettene skal vedtas.

Det var den ideologiske avstanden mellom sentrumspartiene og Frp som ble for stor. Det visste man jo før man gikk til forhandlinger. Men av hensyn til løftene til velgerne, måtte man forsøke å komme til en enighet som kan gi landet en borgerlig regjering.

Samarbeidsavtalen innebærer store seire for sentrumspartiene. Men etter dette er det Høyre og Frp som utformer politikken. Samarbeidsavtalen innebærer i praksis at de ikke kan felle regjeringen de første årene. Dessuten må både KrF og Venstre være enige om å felle regjeringen.

Erna Solberg sitter derfor ganske trygt i fire år, og Venstre og KrF må svelge den politikken regjeringen fører. De skal få si sin mening om den, men har lovet å ikke danne flertall med Arbeiderpartiet uten å ha forsøkt å komme til enighet med Solbergs regjering.

Fremskrittspartiet har nøyd seg med forholdsvis lite i denne omgang. Det mest konkrete er at de får strammet inn innvandringspoltikken. Men hovedgevinsten er at de får regjeringsmakt og kan håpe på å få gjennom mer av sin politikk på lenger sikt. Problemet for Siv Jensen er at det ikke er flertall for Frps politikk på Stortinget. Derfor blir utviklingen i Frp det største usikkerhetsmomentet for den nye regjeringen – ikke sentrumspartienes holdning.

I denne omgang har KrF og Venstre fått i pose og sekk. De har fått mye politikk, og de slipper å ta belastningen på å regjere sammen med Frp. Men på lenger sikt kan de komme til å bære kostnadene ved å støtte en regjering som fører en politikk de ikke støtter.

I sin tid førte en lignende situasjon til at KrF og Sp gikk inn i Willochs regjering. Erna Solberg og Siv Jensen har åpnet for at deres regjering kan utvides om sentrumspartiene ser seg tjent med det. Her er det åpnet for framtidige tautrekkinger om sentrumspartienes kurs.

 

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.