Ikke høyreflertall

Det politiske tyngdepunktet i Stortinget befinner seg fortsatt til venstre for Høyre. Det er ikke flertall for noen rendyrket høyrepolitikk.

Det politiske tyngdepunktet er utvilsomt flyttet mot høyre ved årets valg. Først og fremst ved at høyresida har en historisk stor oppslutning. Men selv om Høyre og Fremskrittspartiet framstår som valgvinnere, har det ikke vunnet flertall på Stortinget. En del argumenterer nå som om valgvinnerne har krav på på å få gjennom sin politikk. Men ingen har krav på å få gjennom noe det ikke er flertall for.

Denne politiske tyngdeloven kan likevel modifiseres ved at det inngås politiske avtaler der partier binder seg til å gå inn for noe annet enn sitt primærstandpunkt. Et eksempel er oljeutvinning utenfor Lofoten/Vesterålen. Det har i 8 år vært stort flertall for det på Stortinget. Men på grunn av Arbeiderpartiets politiske avtale med Sosialistisk Venstreparti har det likevel ikke blitt noen utbygging. I det nye Stortinget er det mye som taler for at Kristelig Folkeparti og Venstre får gjennom noe lignende ved samarbeid med høyresida.

Tilsvarende kan også Høyre og/eller Fremskrittspartiet få gjennom saker som i utgangspunktet ikke har flertall i Stortinget fordi de er del av en større avtale med KrF og Venstre der alle partier har gitt og fått noe.

Men likevel er det grunnleggende i vårt parlamentariske system at en regjering ikke kan legge en politisk kurs som det ikke er flertall for i Stortinget. Valget har ikke gitt noe flertall for noen sterk høyredreining av politikken, selv om vi får en statsminister fra Høyre.

Erna Solberg må samle flertall for en politisk plattform. Det kan hun enten gjøre ved å få etablert en flertallsregjering, eller ved å få en form for avtale med partier utenfor regjeringen. Men uansett må KrF og/eller Venstre være med i regjeringen eller avtalen hvis det skal bli noe flertall.

Knut-Arild Hareide luftet i onsdagens Vårt Land en idé om at sentrumspartiene kan stå utenfor regjeringen, men inngå en bindende avtale om politikk. Fordelen med en slik løsning er at man får innflytelse på regjeringens politikk uten å være medansvarlig for alt regjeringen gjør. Men man vil ha mer begrenset innflytelse på saker som ligger utenfor avtalen, og på saker som oppstår i løpet av perioden.

En slik avtale ville være en nyskaping i norsk parlamentarisk praksis. KrF og Venstre må avgjøre med seg selv hva som i lengden gir dem mest gjennomslag for sin politikk. I KrF kan vi ane et generasjonsskille mellom de unge som er sugne på makt og de eldre som vet hva det koster.

Det blir Erna Solbergs utfordring å utforme en politisk plattform som gjør at de tør å ta sjansen på å bli med i hennes regjering.