Nøkkelpartiet

Økt oppslutning om Kristelig Folkeparti kan være beste måten å hindre en for høyreorientert politikk. Det kan hende velgere som tenker slik er en forklaring på partiets økende oppslutning.

Løpet synes kjørt for den rødgrønne regjeringen. Arbeiderpartiet kan gjøre et brukbart valg, og både SV og Sp kan berge seg over sperregrensen. Det er likevel ikke nok. Kristelig Folkeparti og/eller Venstre blir sittende på vippen – og siden de har lovet å sørge for borgerlig regjering, blir det slik.

Men hva slags politikk en slik regjering skal føre, det er ikke avgjort. Det er her Kristelige Folkepartis oppslutning blir nøkkelen. De må sørge for at vår mest høyreorienterte regjering etter krigen ikke får ført en så høyreorientert politikk. De må sørge for at landbruksstøtten ikke raseres, at Lofoten/Vesterålen ikke bygges ut, at uhjelpen ikke kuttes, at det ikke blir søndagsåpne butikker, at alkoholpolitikken ikke blir liberalisert, at pressestøtten beholdes og at det ikke blir en omfattende privatisering i helsevesenet.

Det er en omfattende liste, og det spørs om partiet har muskler til å få til så mye. De kan komme til å måtte prioritere mellom kravene. Problemet er at de allerede har gitt fra seg sitt kraftigste virkemiddel: Muligheten til å gi makten til venstresida i stedet. Dermed er  Erna Solbergs sterke ønske om å ha et bredt politisk grunnlag for regjeringen det eneste de har å spille på. Men som alle som har drevet politisk forhandling vet, kjøttvekta teller også.

Det underlige er at nettopp den første gangen KrF har åpnet opp for å samarbeide med Fremskrittspartiet, så får de en betydelig avskalling på høyre fløy. Partiet De kristne har oppnådd opp mot 1 prosent på noen meningsmålinger. Det er ikke nok til å få mandat, men det er et bidrag til at KrF får mindre gjennomslag i regjeringsforhandlinger for den politikken man skulle tro også De kristne hadde sansen for.

Noen hevder at De kristne mobiliserer velgere som ellers ville sittet hjemme, og dermed bare bidrar til å styrke politikkens kristne innslag. En viss slik mobilisering er det nok – og De kristne tar nok flest velgere fra Fremskrittspartiet. Men det ser ut til at 40-50 prosent av velgerne deres kommer fra KrF.

Likevel betyr det nok mest for KrF å få engasjert sine sofavelgere. KrF har lite potensiale hos andre partier. Den økningen vi har sett, skyldes også for det meste at hjemmesitterne hopper ned fra gjerdet. Det Knut Arild Hareide & co trenger disse siste dagene, er å gi dem tro på at det vil gjøre en forskjell om de bidrar med sin stemme.