Ikke høyreflertall

Det politiske tyngdepunktet i Stortinget befinner seg fortsatt til venstre for Høyre. Det er ikke flertall for noen rendyrket høyrepolitikk.

Det politiske tyngdepunktet er utvilsomt flyttet mot høyre ved årets valg. Først og fremst ved at høyresida har en historisk stor oppslutning. Men selv om Høyre og Fremskrittspartiet framstår som valgvinnere, har det ikke vunnet flertall på Stortinget. En del argumenterer nå som om valgvinnerne har krav på på å få gjennom sin politikk. Men ingen har krav på å få gjennom noe det ikke er flertall for.

Denne politiske tyngdeloven kan likevel modifiseres ved at det inngås politiske avtaler der partier binder seg til å gå inn for noe annet enn sitt primærstandpunkt. Et eksempel er oljeutvinning utenfor Lofoten/Vesterålen. Det har i 8 år vært stort flertall for det på Stortinget. Men på grunn av Arbeiderpartiets politiske avtale med Sosialistisk Venstreparti har det likevel ikke blitt noen utbygging. I det nye Stortinget er det mye som taler for at Kristelig Folkeparti og Venstre får gjennom noe lignende ved samarbeid med høyresida.

Tilsvarende kan også Høyre og/eller Fremskrittspartiet få gjennom saker som i utgangspunktet ikke har flertall i Stortinget fordi de er del av en større avtale med KrF og Venstre der alle partier har gitt og fått noe.

Men likevel er det grunnleggende i vårt parlamentariske system at en regjering ikke kan legge en politisk kurs som det ikke er flertall for i Stortinget. Valget har ikke gitt noe flertall for noen sterk høyredreining av politikken, selv om vi får en statsminister fra Høyre.

Erna Solberg må samle flertall for en politisk plattform. Det kan hun enten gjøre ved å få etablert en flertallsregjering, eller ved å få en form for avtale med partier utenfor regjeringen. Men uansett må KrF og/eller Venstre være med i regjeringen eller avtalen hvis det skal bli noe flertall.

Knut-Arild Hareide luftet i onsdagens Vårt Land en idé om at sentrumspartiene kan stå utenfor regjeringen, men inngå en bindende avtale om politikk. Fordelen med en slik løsning er at man får innflytelse på regjeringens politikk uten å være medansvarlig for alt regjeringen gjør. Men man vil ha mer begrenset innflytelse på saker som ligger utenfor avtalen, og på saker som oppstår i løpet av perioden.

En slik avtale ville være en nyskaping i norsk parlamentarisk praksis. KrF og Venstre må avgjøre med seg selv hva som i lengden gir dem mest gjennomslag for sin politikk. I KrF kan vi ane et generasjonsskille mellom de unge som er sugne på makt og de eldre som vet hva det koster.

Det blir Erna Solbergs utfordring å utforme en politisk plattform som gjør at de tør å ta sjansen på å bli med i hennes regjering.

 

 

Nøkkelpartiet

Økt oppslutning om Kristelig Folkeparti kan være beste måten å hindre en for høyreorientert politikk. Det kan hende velgere som tenker slik er en forklaring på partiets økende oppslutning.

Løpet synes kjørt for den rødgrønne regjeringen. Arbeiderpartiet kan gjøre et brukbart valg, og både SV og Sp kan berge seg over sperregrensen. Det er likevel ikke nok. Kristelig Folkeparti og/eller Venstre blir sittende på vippen – og siden de har lovet å sørge for borgerlig regjering, blir det slik.

Men hva slags politikk en slik regjering skal føre, det er ikke avgjort. Det er her Kristelige Folkepartis oppslutning blir nøkkelen. De må sørge for at vår mest høyreorienterte regjering etter krigen ikke får ført en så høyreorientert politikk. De må sørge for at landbruksstøtten ikke raseres, at Lofoten/Vesterålen ikke bygges ut, at uhjelpen ikke kuttes, at det ikke blir søndagsåpne butikker, at alkoholpolitikken ikke blir liberalisert, at pressestøtten beholdes og at det ikke blir en omfattende privatisering i helsevesenet.

Det er en omfattende liste, og det spørs om partiet har muskler til å få til så mye. De kan komme til å måtte prioritere mellom kravene. Problemet er at de allerede har gitt fra seg sitt kraftigste virkemiddel: Muligheten til å gi makten til venstresida i stedet. Dermed er  Erna Solbergs sterke ønske om å ha et bredt politisk grunnlag for regjeringen det eneste de har å spille på. Men som alle som har drevet politisk forhandling vet, kjøttvekta teller også.

Det underlige er at nettopp den første gangen KrF har åpnet opp for å samarbeide med Fremskrittspartiet, så får de en betydelig avskalling på høyre fløy. Partiet De kristne har oppnådd opp mot 1 prosent på noen meningsmålinger. Det er ikke nok til å få mandat, men det er et bidrag til at KrF får mindre gjennomslag i regjeringsforhandlinger for den politikken man skulle tro også De kristne hadde sansen for.

Noen hevder at De kristne mobiliserer velgere som ellers ville sittet hjemme, og dermed bare bidrar til å styrke politikkens kristne innslag. En viss slik mobilisering er det nok – og De kristne tar nok flest velgere fra Fremskrittspartiet. Men det ser ut til at 40-50 prosent av velgerne deres kommer fra KrF.

Likevel betyr det nok mest for KrF å få engasjert sine sofavelgere. KrF har lite potensiale hos andre partier. Den økningen vi har sett, skyldes også for det meste at hjemmesitterne hopper ned fra gjerdet. Det Knut Arild Hareide & co trenger disse siste dagene, er å gi dem tro på at det vil gjøre en forskjell om de bidrar med sin stemme.

 

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.