Forhandlingsregelen

Diskusjonen om handlingsregelen minner meg om da jeg var lærer og skulle holde elevene inne på skolegården.


Fremskrittspartiet har i alle år ønsket handlingsregelen vekk. Nå har Erna Solberg gitt dem håp om vinne fram.

Hver gang Fremskrittspartiet ville bruke mer penger til eldre, syke, veier og politi, ble de dunket i hodet med handlingsregelen som setter grense for hvor mye oljepenger vi kan bruke. Høyre har vært blant dem som dunket hardest. Men i fjernsynsdebatten torsdag kveld åpnet Erna Solberg for å forhandle om handlingsregelen.

Det er stor avstand fra Carl I. Hagens forakt over «skredder- og veverøkonomene» til Ketil Solvik-Olsens påkalling av Statistisk Sentralbyrå for at han bokholderaktige argumenter holder vann. Vi som har fått høre fra banken vår at det lønner seg betale ned lån framfor å spare, ser jo at han må ha noen poeng.

Når man snakker om handlingsregelen, tenker jeg alltid på en av mine første lærerjobber. Det var en ny skole, og skoleplassen var ikke asfaltert ennå. Men elevene hadde ikke lov til å gå ut av skolegården. Når jeg var inspiserende lærer, tegnet jeg derfor en strek på jorda, og sa at her sluttet skoleplassen.

Noen prøvde øyeblikkelig å sette en fot over streken. De ble sendt til rektor. Selvsagt var ingen skade skjedd om de tok noen skritt over streken. Men det måtte settes en grense, og den måtte håndheves, ellers kunne vi aldri holde elevene på plass. Selvsagt kunne vi forhandlet om hvor streken burde gå, men det spørs om det ville gitt bedre resultat.

Det er slik med handlingsregelen. Når politikerne fristes til å imøtekomme alle gode ønsker, skal de kunne vise til en overordnet autoritet som sier: Hit og ikke lenger.

Det er selvsagt mulig å utforme en annen handlingsregel. Kollega Frank Rossavik skriver i Morgenbladet at om Siv Jensen gir embetsmennene i Finasdepartementet beskjed om å utforme en ny regel, så vil de gjøre det. Det er ikke engang sikkert den blir dårligere. Det er gode argumenter for at streken bør gå ved 3 prosent i stedet for 4, men forslag om det ble raskt skutt ned tidligere i år.

Begynner man først å tukle med hvor streken går, så kan det tukles mer, og plutselig eksisterer det ikke noen grense lenger – annet enn i politikernes ansvarlighet. Det er den Erna Solberg påberoper seg som argument, og når det gjelder henne, er det forholdsvis troverdig. Men det er likevel et svakt vern å sette opp mot alle krav og ønsker.

Fremskrittspartiets regnestykker går opp fordi de kutter kraftig i andre utgifter. Men til nå har vi hatt til gode å se noe regjering som kutter i statsbudsjettet slik at det merkes. Det tror jeg ikke før jeg ser det.

Det paradoksale er at vi burde bruke mindre oljepenger. Alle partier er enige om at vår økonomi er blitt for oljeavhengig. Ingen går inn for å bruke mindre oljepenger. Og hensikten med å endre handlingsregelen er jo å bruke mer oljepenger.