Når politikk ikke tenner

Hvis ungdom ikke lar seg engasjere nok til å stemme på valgdagen, er det partiene det er noe galt med.

Vi skal ikke rette noen anklagende pekefinger mot de unge for manglende samfunnsinteresse. Dersom ungdommen ikke bryr seg om politikk, må partiene og politikerne rette søkelyset mot seg selv.

Oppveksten i verdens rikeste og tryggeste land kan ha gjort dagens ungdom selvtilfredse og selvopptatte, uten engasjement for verden rundt. Holdningsundersøkelsen Norsk Monitor viser at de unge – i likhet med hele befolkningen – beveget seg fra idealistiske til materialistiske holdninger i forrige århundre. Det siste tiåret har utviklingen gått motsatt vei – alle blir mindre materialistiske. Men ungdommen henger litt igjen – de er noe mer materialistiske enn de som er eldre.

Nå er ikke en materialistisk innstilling noe hinder for å stemme ved valg. Valgdeltakelsen blant ungdom var på sitt høyeste i 1989, og da var også materialismen var på sitt høyeste.

Det vi vet om dagens unge, er at de er mindre kriminelle, mer konforme, mer opptatt av hjemmet og familien og mer enige med foreldrene sine enn ungdomsgenerasjonene før dem. Men mindre opprørstrang betyr ikke at de bryr seg mindre om verden rundt seg.

Alle som opplevde Utøya-ungdommene i retten, ble dypt berørt av det engasjementet og den samfunnsbevisstheten de viste. De kan selvsagt være en minoritet. Men jeg tror at det som skiller dem fra ungdom flest, ikke er at de bryr seg om hvordan det går med verden. Forskjellen er at de har kanalisert engasjementet inn i et politisk parti. Det blir mindre og mindre vanlig.

Og da må vi rette søkelyset mot partiene og politikerne. Når unge ikke bryr seg om partipolitikken, er det fordi de opplever den som fjern og uforståelig. De synes politikerne krangler uten at de forstår hva de egentlig er uenige om, og de synes politikerne snakker om ting som ikke angår dem i et språk de ikke forstår.

Noe av det henger sammen med at politikk er blitt en profesjon og en karrierevei. Det tar lang tid å komme seg inn i politikk som fag, sjargong og væremåte. Du må nesten satse på heltid. De som ikke satser på politikken, føler seg utenfor det som skjer.

Frafallet fra videregående skole og manglende interesse for partipolitikk kan også være to sider av samme sak. Politikk er blitt teoretisk krevende. De som ikke er så teoristerke, får ikke tak i hva det er politikerne sier og hva de politiske sakene går ut på.

Jeg hører til en generasjon som ble tent av politikk. Vietnamkrig, EF-kamp, abortsak, kvinnekamp, Alta og Mardøla – alt er stikkord for saker som engasjerte dypt følelsesmessig og saklig.

Uansett hva som tente oss, så fant vi det naturlig å lete etter partier vi kunne jobbe gjennom. Og vi fant det. Partipolitikken var mye mer politisert og konfronterende. Partiene sto steilt mot hverandre. Noen av konfliktene gikk midt gjennom partiene og skapte sterke indre stridigheter. Det var Bondevik mot Kristiansen i KrF, Hedmarksgerilja i Senterpartiet, Nordli mot Steen – med en møbelhandler på Jessheim i birolle i Arbeiderpartiet, Benkow mot Willoch i Høyre. Og ungdomsorganisasjoner i sterk opposisjon til moderpartier.

Men vi oppfattet ikke striden som krangel. Det var nemlig ikke småting det sto om – det var store og følelsesladede problemstillinger. Ikke rart vi ble engasjerte.

Dagens profesjonaliserte partipolitikk er langt glattere. Budskapene er terpet inn av kommunikasjonsrådgivere, de samme replikkene gjentas gang på gang av de samme partilederne i utallige kanaler. Alle vil gjøre det bedre for de eldre, bygge bedre veier, behandle flere pasienter, få en bedre skole. Hva de egentlig er uenige om, er vanskelig å få tak på. Det går ofte på grader, som for eksempel hvor mye private innslag det skal være i helsevesenet.

Store spørsmål som klima, miljø og hvordan vi skal leve etter oljen, diskuteres nesten ikke, eller er avgjort gjennom brede kompromisser. At sivile massakreres i Syria og Egypt har knapt vært nevnt. Verden utenfor Norge er i det hele fraværende i valgkampen.

Da er det ikke så rart om unge mennesker med omtanke for samfunnet og for verden rundt seg ikke fatter interesse for partipolitikken.

De eldre generasjonenes versjon av dette er politikerforakten. Den er atskillig mer kynisk og destruktiv. Fri og bevare oss for at flere unge havner der.