Feil politisk landskap?

Meningsmålingene villeder oss. Det står ikke mellom blåblå og rødgrønn regjering til høsten. 

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet skremmer med hva en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet kan stelle i stand. Der kan de støtte seg på nesten samstemte meningsmålinger som viser flertall for Høyre og Fremskrittspartiet.

Men jeg tror dette bildet ikke stemmer. Jeg mener det er mer sannsynlig at Venstre og/eller Kristelig Folkeparti kommer til å sitte på vippen i det neste Stortinget. Det til tross for at det er blåblått flertall på alle meningsmålingene vi har publisert i Vårt Land i år.

Tror jeg ikke på våre egne målinger? Selvsagt gjør jeg det – i den forstand at jeg tror de er utført med beste faglige skjønn og ut fra ønsket om å kartlegge velgernes oppfatninger så upartisk og korrekt som det går an. Men likevel tror jeg ikke de treffer det som blir resultatet av valget til høsten.

Høyre og Frp har i gjennomsnitt til sammen 50,2 prosent av stemmene på de fire siste meningsmålingene vi har publisert. De såkalte råtallene, det vil si tallene før instituttet har justert dem for mulige feilfaktorer, indikerer at de to partiene har 47,1 prosent.

En forskjell på 3,1 prosentpoeng er ikke all verden. Men det utgjør forskjellen mellom blåblått flertall og mindretall med sentrum på vippen. Det er to helt ulike politiske situasjoner som ligger i denne forskjellen.

Forskjellen er størst for Fremskrittspartiets vedkommende. De veide tallene viser en oppslutning på 19,4 prosent i snitt for de fire siste målingene – mens de uveide tallene gir 11,7 prosent. Instituttets veiemetode nesten fordobler Frps oppslutning. Høyre veies derimot ned: Høyres snitt på de fire siste målingene våre er 30,9 prosent – mens de uveide tallene gir Høyre 35,4 prosent i snitt.

Forklaringen på disse forskjellene ligger hovedsakelig i at meningsmålerne forsøker å utjevne mulige skjevheter i utvalget. De starter med 1.000 personer som intervjues, men ender vanligvis opp med mellom 600 og 700 som har svart. Dette utvalget av personer skal i utgangspunktet være tilnærmet representativt for hele velgermassen.

For å sjekke ut mulige skjevheter i utvalget, sammenligner meningsmålerne partisympatiene svarerne oppgir, med det de vet om hva folk stemte sist det var valg. Når det er mange færre som oppgir at de vil stemme Fremskrittspartiet, antar man at noe av dette skyldes at man har fått inn for få Frp-velgere i utvalget – og så oppjusterer man for det.

Instituttene har noe ulike metoder for dette. En av forskjellene er at noen sammenligner med sist stortingsvalg (noe som er rimelig fordi det er stortingsvalg man spør om), mens andre sammenligner med siste valg – det vil nå si fylkestingsvalget i 2011. Siden Frp gjorde det mye bedre i 2009 enn i 2011, slår det ut for hvilke tall man ender opp med.

Historisk har disse metodene vist seg å resultere i bedre samsvar mellom meningsmålinger og faktisk valgresultat enn hva som ville vært tilfelle uten justeringene. Det er derfor gode faglige begrunnelser for det meningsmålerne gjør.

Men nettopp i år får altså dette store utslag. Og når utslagene får så stor betydning for tolkningen av den politiske situasjonen, er det all grunn til å være oppmerksom på det.

Er det mest sannsynlig at Høyre og Fremskrittspartiet får flertall og at Frp er bare litt mindre enn Høyre? Eller er det mest sannsynlig at sentrumspartiene kommer på vippen og at Frp bare har tredjedelen av Høyres oppslutning? Det er to helt ulike politiske situasjoner. Og hvilken man tror på, avgjør karakteren av valgkampen.

Dermed er meningsmålernes metoder nå en politisk faktor som påvirker hva slags valgkamp vi får, og hvilke  alternativer velgerne tror er aktuelle. Vi som kommenterer og analyserer politikk, bør bidra til at velgerne forstår at de ikke må ta meningsmålingene som uttrykk for den reelle politiske situasjonen.