EM – et fantastisk mesterskap så langt

ERIK THORSTVEDTS EM-BLOGG

Fire lag har hatt en bortimot perfekt vei i dette EM.

I hver gruppe vant et lag begge sine første kamper, og var gruppevinner allerede før sin siste kamp.

Det er faktisk litt spesielt at nøyaktig samme scenarioet skulle oppstå i hver gruppe – kan ikke huske at det noen gang har skjedd før.

Dette har jo gitt vinnerlagenes trenere muligheten til å hvile de som har spilt mest, noe en får igjen for i kvartfinalen. For der møter de spillere som har vært nødt til å springe som bikkjer i kampen før, for å gå videre.

Men som et symbol på at en er i flytsonen og ting går greit, vant jo både Kroatia og Nederland også sin tredje kamp, med B-laget.

Overbevisende, ikke minst når en tenker på at Nederland også møtte Romania i kvalifiseringen til dette mesterskapet, og spilte 0-0 hjemme, og tapte 1-0 borte.

“Nå er vi ett lag”, hører en stadig fra den nederlandske leiren. Og kampen mot Romania bandt dem sannsynligvis enda mer sammen. Det å gå et helt mesterskap uten å få spille, og kanskje også vite at en ikke er i nærheten engang, det sliter på både enkeltspillere og på kollektivet.

Nå har omtrent alle fått prøvd seg, og når det i tillegg går bra, er alt halleluja.

Vi var i en lignende situasjon med Norge i EM i 2000. Vi slo Spania i første kamp, og før møtet med Jugoslavia var det allerede bestemt at med seier her, er det en ny gjeng som spiller mot Slovenia i siste kamp.

Men når jeg sa vi hadde en “lignende situasjon”, er jo det ren bløff. For vi tapte, og reiste hjem etter et slags utvidet weekendopphold.

Men vi kunne havnet i samme situasjon. På en måte…

Så om vi følger boka så vinner Kroatia, Nederland, Spania og Portugal.

Men det eneste sikre er vel at slik går det ikke. Fotball er et uforutsigbart spill, og turneringer er dynamiske, de endrer seg hele tiden, ting skjer.

Spania er de jeg håper på, men jeg frykter at når Italia først har kommet videre, tar de spanjolene i samme slengen. Som vanlig er i store mesterskap.

Spania har to spisser i superslag, og en midtbane som vel bare Pirlo kan utfordre i forhold til å tre perfekt vektede pasninger gjennom til angriperne.

Men midtbanen til Spania får jo Mini Jacobsen til å se ut som en NBA-spiller. Og når spillerne er trøtte, og kampen står og vipper 10 minutter før slutt, da betyr fysikken mye. Jeg håper det holder for spanjolene, men tviler.

For det å bli så grundig utskjelt, som både Donadoni og spillerne har blitt, gjør noe med deg. Det skaper sannsynligvis en forbannelse i gruppa, som frigjør enormt med energi når de greier å snu det.

Kroatia slår Tyrkia, i hvert fall om dommeren blåser av etter 85 minutter. Tyrkia har vist en fascinerende evne til å score mot slutten av kamper, men jeg tror det er slutt nå.

Særlig gøy for en gammel Tottenham-spiller å følge Luka Modric på midtbanen til Kroatia. Han kostet Spurs noen kroner, men det kan ha vært smått genialt å sikre den dealen før EM.

Han er ikke den største karen som løper rundt på gresset i Østerrike og Sveits for tiden, but

the boy can play.

Tyskerne var bookmakernes favoritter før mesterskapet, men har ikke spilt bra, bortsett fra i første kamp. Portugal er favoritter her, og jeg tror de fikser det.

Da gjenstår årets wonder team, Nederland. For en forvandling – van Basten har fått massevis av kritikk for uattraktiv fotball de siste årene, og så smeller alt på plass denne sommeren. Ennå ikke klart om de møter Sverige eller Russland, men det ville være veldig rart om Holland plutselig møtte veggen.

Tipper altså at semifinalene blir Portugal- Kroatia og Nederland – Italia.

Og selv om gruppespillskampene faktisk har vært enda bedre enn forventet, er det ekstra nerve når hver kamp er en cupfinale. Nå blir det enda mer gøy!

EM-rapport fra Wien

Blogg Erik Thorstvedt – Rapport fra Wien

Det er en tøff jobb, men noen må gjøre det. Sitte midt i EM-smørøyet i Wien i fire uker, se masse god fotball, jobbe bare en time hver kveld og ha en fager møy ved min side.

OK, vi må kanskje gjøre litt på dagen også, men det er FANTASTISK å være her. Følelsen av fellesskap, av folkefest, av ren og skjær godvilje fra alle kanter, gjør dette til herlige uker.

Når en går på “fillekampen” Østerrike – Kroatia, og står på tribunen og nesten må grine når nasjonalsangene synges…

Ok, da vet jeg at det er noe galt med meg, men samtidig er det hva dette skal handle om. “Expect emotions”, sto det på flyplassen da vi kom, og, ja, de er på plass.

Den kroatiske supportergjengen som inntok Wien i forkant av den kampen, hadde følelsene utenpå, og var en imponerende, rutete, særdeles høyrøstet bunch. De feide all østerriksk motstand til stede.

Et av EM-høydepunktene for meg så langt, var på undergrunnen på vei til kamp. En enslig, eldre østerriksk dame hadde forvillet seg inn sammen med Kroatia-horden, og hun fikk rett og slett vondt i ørene av å høre på gaulingen deres. Da hun satte fingeren foran munnen og prøvde seg på et: “Hysj, hysj”, måtte jeg bare le høyt. Sjanseløs, er en kort oppsummering.

Østerrikerne er for øvrig en særdeles høflig og hyggelig gjeng. Fordelen med å ha to arrangørnasjoner er jo at de kniver innbyrdes om å fremstå aller best.

Men Wien er jo ingen utpreget fotballby. Kunst, musikk, kultur har førsteplass, sport kommer bak. Dagen etter Østerrikes første EM-kamp noensinne, var de fleste spor borte.

Og alt foregår korrekt, etter boka. Her er det ingen som går på rødt lys. Det er faktisk vanligere å sperre familien sin inne nede i kj….

Fotballmessig ligger vi i EM på 1,5 i scoringssnitt, og det er for lite. Men kampene har vært gode, med unntak av Frankrike – Romania. Ræva fotballkamper er en del av hele pakken, alle som er glade i fotball må lide seg gjennom en viss prosentandel. Men da blir jo oppturen så stor, og direkte, når vi får kontrasten Nederland – Italia. Og det er på sin plass å hylle de oransje etter den innsatsen, men jeg tipper Italia også tar seg videre.

De kan ende opp som europamestre!

Dette er en turnering som endrer seg underveis, den har dynamikk, ting skjer. Ofte er det lag som spiller seg i form, og som tvinger fram et godt resultat når de må ha et godt resultat.

Noen lag har vært hakket over de andre – Portugal, Tyskland, Nederland. Sjansen er ganske stor for at ingen av dem blir europamestre.

Uten Norge eller England på plass måtte jeg velge et lag å heie på. Inni meg. (Som TV2 utskremt er jeg selvsagt 100% nøytral.)

Og Spania er laget.

For det første fordi jeg synes litt synd på dem. De har fått ufattelig dårlig betalt for å ha hatt enormt mange gode fotballspillere. Og jeg synes det er ok om godene fordeles rundt litt.

I tillegg er Spania kjerringa mot strømmen i internasjonal fotball akkurat nå. Mens andre nasjoner for en stor grad har sluttet med balltrilling, og har adoptert mange av Drillos prinsipper om breakdown og en direkte angrepsstil, spiller Spania en type fotball som gjør at de alltid har ballen mest. Jeg tviler sterkt på om posession-statistikken i noen kamper kommer til å vise under 50% for Spania, uansett motstander. De har befolket midtbanen med små, tekniske, geniale pasningsspillere, og når det glir, som i EM-kvaliken mot Sverige, så får motstanderen omtrent ikke låne ballen.

Dette betyr ikke at jeg synes Norge også burde spille slik. Overhodet ikke.

Men det er fint at ikke alle følger samme malen.

Noe av utfordringen for dem blir det rent fysiske, samt å få gitt enslige Torres nok støtte på topp.

Jeg kjenner det faktisk kribler allerede, noen timer før Spania – Russland.

Expect emotions!

MATCHBALL MANDAG, JUKS OG DOMMERFEIL

Jeg innrømmer det glatt, i ungdommen var jeg en fotballkyniker – en keeper med et ganske fleksibelt syn på rett og urett på banen. Whatever it takes for at dette skal vippe vår vei, var holdningen. Jeg husker en kaossituasjon med møljespill foran vårt mål. Jeg fikk tak i foten til han som akkurat skulle putte ballen inn, og dro til. Dommeren så det ikke, og vinket spillet videre. Det forvirrede ansiktsuttrykket til spissen var for så vidt stor underholdning, men det forsvarer jo ikke handlingen. Jeg husker også en diskusjon med en midtstopper (og god kompis) i Viking, der han var klar på at han ikke ville felle noen som siste mann. Noe jeg mente han absolutt burde gjøre.
Til mitt forsvar får jeg vel si at det var en større generell aksept for nedsparkinger på den tiden. Av og til får en et klart inntrykk at verden blir et stadig mørkere sted, der all moral utvannes, og kynismen råder. Dette er tull. Moralsk indignasjon er på mange områder en luksus vi har begynt å unne oss de senere år. Vi har blitt så store og fete, at det nå bare gjenstår å studere om vi kan ha god samvittighet i tillegg. Om det så gjelder HMS-forholdene til Telenors underleverandører i Bangladesh, utslipp av klimagasser, den lave lønna til utenlandske byggearbeidere, eller holding i feltet.
Men på fotballbanen var ting verre før. Jeg har sett et klipp av Pele, legenden og gentlemannsspilleren, der han blir så lei av en back som driver å sparker ham i hælsenene, at han kjører albuen med full kraft rett i fjeset hans. Hadde han gjort det i dag, hadde han ikke spilt fotball de neste 6 månedene. Før måtte du omtrent drepe noen for å bli utvist. Kanskje med unntak av holding, er fotballen renere enn noen gang. Og det er bra! Jeg har også sett lyset, og ser verdien i faktisk å vinne på rette måten. Jeg tror til og med at et lag som er opptatt av fair play kan bli bedre på banen av det. Det å ha en moralsk plattform – et verdigrunnlag – i bunn, betyr noe i en bedrift. Og det betyr også noe for et fotballag.
Filming er jo faktisk området der en har plukket vekk mest juks. Det er nesten borte, og pendelen har jo til og med svingt så langt at midtstoppere som feier ned en angrepsspiller på vei gjennom, ofte står bøyd over fyren og hveser CHEAT!! etterpå. De prøver å bruke moralsk indignasjon til sin fordel. Men at filming nesten er borte gjør det jo enda tydeligere når de ekte klassikere oppstår. Og Pelus mot Viking inngår i den kategorien. La gå at han ramler – det er faktisk helt ok. Og vi kan vel heller ikke si at han faktisk appellerer til dommeren om å få straffe, selv om han titter litt spørrende opp. Men han vet selvsagt at det ikke er straffe. Det er ikke engang i nærheten. Og da vil Rosenborg, fotballen og han selv faktisk tjene på at han sier i fra.
Tenk om han hadde gjort det. Vi hadde feiret ham tre hele dager til ende, (ikke minst hadde han fått den store ære å bli ukas Matchball nummer 1!), fått fair play-priser, mobiltelefoner og sannsynligvis gitt ut plate sammen med Maria Haukaas Storeng. Men så er det jo den lille detaljen at klubben hans hadde tapt to poeng. Rosenborg hadde ligget lavere på tabellen, og Erik Hamrén hadde ikke fått starten han ønsket seg som RBK-trener. Men kanskje hadde Rosenborg fått et mål i kampen uansett, og de nevnte tingene er uansett kortsiktige faktorer. Verdiene som ligger i bunn er både kortsiktige og langsiktige, og derfor viktigere for en klubbs suksess.
Husker dere da Start for noen år siden greide å sutre til seg omkamp i cupen fordi oppmannen til Molde glemte å skrive et navn på dommerkortet? Altså, er dette den enste måten en kan greie å gå videre på, bør en heller la være. Nå tapte jo Start omkampen også, og jeg skal vokte meg vel for å ta en Sharon Stone, som nettopp greide å skylde jordskjelvene i Kina på dårlig Karma – “fæle ting skjer med stygge mennesker”. Men Start har i hvert fall på lang sikt hatt veldig dårlig uttelling for sin avgjørelse. Og det var ikke engang juks. Det var bare idiotisk, og veldig kortsiktig.
En vi må frikjenne først som sist fra spetakkelet i Trondheim, er i hvert fall dommer Terje Hauge. Nå må vi en gang for alle slutte å fremstille fotballdømming som ei enkel greie, der en er idiot om en ikke får med seg alt som skjer utpå banen. Jeg har prøvd å dømme. Det er drit vanskelig. Bare vinkelen på kamera på TV2’s kamper gir i utgangspunktet hjemmesitteren en kjempefordel. Overfra og ned gir oversikt på en helt annen måte enn dommeren som løper rundt på bakkeplan. Og i tillegg pøser vi jo på med andre kameravinkler, i utallige sakte-film sekvenser. Når TV2 nå skal vise Pelu-situasjonen nå, viser vi den i sakte kino fra bak mål, mens vår kommentator sier: “Og dette er jo soleklar filming.” Enig, men det var først ved den tredje kameravinkelen, og tredje slow motion, de slo det fast. Før det var de i tvil. Selv syntes det var straffe akkurat da det skjedde, og jeg heier jo til og med på gjengen fra Stavanger!
Nå må vi alle roe oss litt ned med disse dommergreiene. Tror vi de dømmer feil med vilje? At om de får karantene i to uker så blir synet deres bedre? Eller i hvert fall dømmekraften? Fotball hadde selvsagt ikke vært så gøy om vi ikke fikk klage på dommeren. Den retten skal ingen få ta fra oss! Men nå må vi ikke gjøre jobben umulig for dem. Noen påstår faktisk at de mennesker, de og.

Matchball Mandag – straffespark

MATCHBALL 6 – STRAFFEMISS!
Fotball er drama. Det går liksom sjelden rett fram, etter boka. Der er en uforutsigbarhet der som faktisk er nøkkelen til fotballs popularitet. En vet aldri helt – Hellas kan bli europamestre, og John Terry kan bomme på sitt livs viktigste spark.
Straffekonkurransen i Champions League-finalen var og en forsmak på hva som venter oss i sommerens EM. Gjennom fire kvartfinaler, to semier og en finale, blir det helt sikkert straffesparkkonkurranser. De lagene som ikke har fokus på det – ikke trener på det, gjør en stor feil. England ryker ut av store mesterskap hver gang etter straffer, og sier: Det går ikke an å øve på det. Det presset som en føler foran et sånt spark, kan en ikke trene på.
Dette er sprøyt. Det er mulig å øke stressnivået hos mennesker på flere måter, simulere presset, og trene straffespark. Det blir aldri så bra som the real thing, men uansett verdt å gjøre. Det forundrer meg at en glatt aksepterer tombolafaktoren, kanskje skyter noen straffer på trening underveis, og overlater resten til skjebnen. Så mye ære og berømmelse, prestisje og penger som ligger i dette, burde tilnærmingen vært mye mer vitenskapelig. Der er ingen garantier, men en kan heve sannsynligheten for suksess med flere prosent, og da er det vel verdt det?
Hva som gjør at Terry misser i Moskva, aner jeg ikke. Han glir, men hvorfor glir han? Kanskje overpsykologiserer vi, og det er så enkelt som at han har max uflaks på verdens mest ugunstige tidspunktet. (Aner ikke hvilke sko han bruker, men alle andre produsenter trenger jo bare vise det klippet, som reklame for egne produkter!) Terry har også statistikken med seg, på den måten at den som bare må få ballen i mål for å avgjøre det hele, svært ofte gjør akkurat det. Spillere bommer oftere om utgangspunktet er: Misser jeg på denne, taper vi. Altså har det mest negative utgangspunktet størst feilprosent.
Det blir også hevdet at det er de beste og mest berømte spillerne som oftest misser. De har mest å tape. Mens spillerne på nivået rett under, setter straffen. Nå kan det vel innvendes at alle fra finalelagene forrige uke er på øverste hylle, men teorien kan vel likevel forsvares når Ronaldo, Terry og Anelka misser. (Har ikke Anelka forresten sluppet veldig billig unna med sin miss, i forhold til lagkameraten?)
Hva som skjer i spilleren når han går de meterne fra midtbanen og fram til ballen, er en masteroppgave på psykologistudiet verdig. Noen holder pulsen lav, enser ikke omgivelsene, har fullt fokus på ballen og målet. Keeperen ser liten ut, målet er svært. Andre mister kontakten med egen kropp, den beveger seg jo, men det er uklart hvem som styrer den. Tunga kjennes plutselig veldig svær i munnen, men halsen er knusktørr. Golfuttrykket for det som er i ferd med å skje er “choke”, og sjansen for at du bommer er stor.
Golfhistorien er full av legendariske choke-situasjoner, der spilleren kanskje leder med seks slag med fire hull igjen å spille, men plutselig begynner en å tenke konsekvens – “hei, jeg kan jo vinne dette”. Alt skjærer seg, og en slår den i vannet fire ganger på rad. Underholdende og hjerteskjærende på en gang. Straffesituasjonen i fotball ligner golf på den måten at spilleren har tid til å tenke. I vanlig spill er en i bevegelse, og må forholde seg til både ball og motspillere som er det samme. Ved straffespark ligger ballen dønn i ro, og en får tid til å tenke. Dette øker sjansen for at det skal stokke seg i topplokket hos enkelte. Keepere vet å benytte seg av det, da statistikken viser at sjansen for straffebom øker jo lenger tid det går mellom det blåses for straffe, til sparket faktisk tas. Edwin van der Saar fikk drøyd tiden mellom sparkene lenger enn Peter Cech gjorde. Det kan ha betydd noe.
Peter Cech irriterer meg litt i disse situasjonene. Han er en fantastisk keeper, og virker som en topp fyr, men “you have to be crazy to be a goalie”. Det forundrer meg at han, og andre, ikke tar det hele mer ut, for å påvirke motspillerne. Det er nå lov til å bevege seg på streken før sparket tas. Hvorfor er det ingen som løper fram og tilbake, stiller seg helt i ene hjørnet for å forvirre, eller hopper opp og ned som en tulling? En må benytte seg av de mulighetene som regleverket gir, og ikke være redd for å drite seg ut. Ikke når det handler om finalen i EM for klubblag. Eller landslag. Liverpool-keeperne Grobbelaar og Dudek har tidligere virkelig sluppet løs klovnen i seg, og har medaljene som beviser at det lønte seg. Og dette er ikke unfair play. Skal keeperne stå veldressert på streken og si vær så god? No way. Var jeg EM-keeper på vei til Østerrike og Sveits, ville jeg snakket med psykologer, og kanskje noen i CIA (nå tar det helt av her!). Hvordan kan jeg best bringe motstanderen ut av likevekt før han skyter straffespark?
Jeg husker at jeg i barndommen fascinert leste om en kampteknikk fra Østen som besto i at ved å gjøre bestemte bevegelser, kunne en få andre ut av balanse og til å ramle, uten fysisk å være borti dem. Den teknikken kunne være fin for keepere å ta med seg til EM. Forresten er det jo bare å spørre Edwin van der Saar. Han ser ut til å beherske de greiene ganske bra allerede!

Don’t mess with me – I’m a Torhüter!

MATCHBALL MANDAG – TYSKE KEEPERE!
Werder Bremens mann med hansker bakerst i laget, Tim Wiese, fikk world wide berømmelse da han nylig valgte en noe uortodoks form for uttrykning. Med knottene først, i hodehøyde på motstanderen.
Det kunne gått virkelig ille, men mest av alt bekreftet det alle fordommer rundt tyske keepere. De er ikke helt tamme.
De bare hatt noen “uheldige” episoder, vil de sikkert si selv. Og selvsagt er der også store individuelle forskjeller. Men der er noen interessante psykologiske faktorer i bunn, som gjør at vi andre sitter med det inntrykket vi gjør. Og som gjør at den auraen av generell forbannelse tyske keepere omgir seg med, faktisk er akkurat slik de vil ha det.
I Tyskland har de et uttrykk som heter “Selbstbewusst” (stavingen er på trynet, men tysk skriftlig er ikke min sterke side). Oversatt blir det vel selvbevisst. Eller kanskje enda nærmere – egoistisk. En tysk fotballspiller har ekstremt fokus på seg selv og egen posisjon i den interne prestisjepyramiden. Mye av hverdagen handler om å albue seg vei oppover i hierarkiet. Toleransen for konflikter er svært høy – det koster dem en halv kalori å ta en kjempekrangel når som helst og hvor som helst. Det gjelder å hevde seg overfor andre. Markere, og helst utvide, sitt revir.
Da jeg var i Tottenham sa jeg til en norsk avis at jeg følte jeg var bedre enn min konkurrent, Bobby Mimms. Dette ble snappet opp av en engelsk avis, og da fikk jeg trøbbel med klubben. Sånt sa man ikke, det var usolidarisk og ikke fair play i forhold til min keeperkollega. I Tyskland hadde det vært sensasjon om jeg ikke hadde sagt jeg var bedre enn min konkurrent.
Det tøffe miljøet i Tyskland gjør at de som klarer seg gjennom kverna i klubbmiljøet, og til og med blir gode og tøffe nok for landslaget, er så sterke i topplokket at de vinner alle straffekonkurransene. Det er ikke tilfeldig at Tyskland er best i verden her. De er vant med press mot den indre kjerne av seg selv, å stå opp for egen person. De har også en mye sterkere tydelighet i forhold til den enkeltes ansvar. Ved hvert baklengsmål kan de peke på enkeltpersoner og si: Det var din feil.
Ingen har kranglet så mye, og vunnet så mye, som Tyskland. Og det står det faktisk ganske mye respekt av. Men når tyskerne greier å kombinere individuell styrke med lagånd, da blir de veldig farlige. Som de gjorde i VM 2006. Der de presterte langt over hva ferdighetene i laget skulle tilsi.
Selvbevisstheten / egoismen til tyske utespillere blekner i forhold til hva tyske keepere kan stå for. Mange av dem føler at idealposisjonen er på toppen av haugen der ingen kan røre dem, og helst ikke vurdere å prøve engang. De prøver å omgi seg med en du-kødder-ikke-med-meg aura, som egentlig ikke handler om hvor god en er i mål, men hvor sterk en er som menneske. Ikke kom i nærheten av meg og mitt kraftfelt. I så fall skjer det på egen risiko. Og mange har fått føle at den risikoen kan være ganske stor.
Det mest berømte overfallet var nok Toni Schumachers, på den franske landslagsspilleren Battiston. Det satte en standard som flere har forsøkt å leve opp til siden. Min personlige favoritt er Uli Stein, en fantastisk keeper som hele sin karriere måtte leve med at nevnte Schumacher var et lite steg foran. Å ta med Stein som reservekeeper til VM var enkelt og greit ikke lurt. Det eget fly hjem, kjapt. Jeg har sjelden sett Stein slippe inn et mål som han har forsøkt å redde. Han kastet seg bare unntaksvis etter skudd som gikk inn. Jeg tror det var en del av hele pakken – greit nok at du scorer på meg, men jeg skal i hvert fall ikke gi deg tilfredsstillelsen av at jeg prøver å redde, uten å greie det. En gang han slapp inn mål i en Bundesligakamp ble han sittende på bakken innenfor 5-meteren, rett ved siden av spissen som scoret. Uten å nøle dro han rett til ham, klokkeklart på hakespissen. Det er klar melding – ikke prøv deg! Men for Stein ble det et slag for mye. Han spilte ikke for klubben igjen.
Og de er jo veldig gode i mål, mange av dem. En av de mest undervurderte norske keeperprestasjonene har Thomas Gill stått for. Han har en haug med Bundesligakamper, og da er du enkelt og greit en svært bra keeper. Der er jo noen andre av oss som har prøvd, uten å få det til. Tyske keepere er som regel svært veltrente, muskuløse, tunet for en eksplosiv spillestil. De ser ut som Tarzan, hele gjengen. Da jeg kom til Tyskland veide jeg 82 kg, to år senere stoppet vekta på 92 kg. Og det skyldtes ikke overdoser med surkål, de 10 kiloene kom på grunn av hard trening. Slik som en spilte forsvar i Tyskland, kom avslutningene ofte fra kort hold, og det krevde eksplosiv spenst og hurtighet. Samtidig som keeperne også syntes det var stas å kunne bokse ballen helt over til andre banehalvdelen med en knytteneve. Fikk en plantet den andre neven i trynet på angriperen, var jo det en bonus. Du skal ikke komme her og komme her.

MATCHBALL 6: To kunstgress or not to kunstgress, that’s the question!

Flere og flere klubber legger kunstgress, flere og flere vurderer å gjøre det. Men hvem skal egentlig bestemme underlaget det spilles fotball på – klubbens markedsavdeling, eller spillerne? Og kanskje også – hvilke spillere?

Det er mulig du har glemt det, men dette er ”andre bølge” av kunstgress. Jeg har spilt flere kamper i engelsk toppserie på det underlaget. Både QPR og Luton spilte på plast. (At disse to lagene og ”engelsk toppserie” nevnes i samme setning , forteller vel en del om hvor lenge siden det er.) Etter hvert ble det forbudt, men underlaget gjør nå altså et come back. Også internasjonalt. EM-kvalifiseringskampen mellom Russland og England ble spilt på kunstgress i fjor. Paradoksalt nok på samme bane i Moskva som årets finale i Champions League skal spilles. Men til den kampen fjerner en kunstgresset, og legger naturgress. For en eneste kamp! Også i EM i sommer blir det lignende situasjoner.

Så opplegget er vel noe sånt som at, ja, kunstgress er greit, men skal det være skikkelig fest så duger det ikke. Og mange av spillere mener jo at det duger ikke, uansett. De får vondt overalt, karrieren forkortes, og blir det kunstgress på vår hjemmebane skifter i hvert fall jeg klubb!

Nå skal ikke jeg påstå at Steffen Iversens ryggplager sitter i hodet, men det er jo påtakelig at det er de ”gamle” som sutrer, men s de unge ofte synes det er greit. Det tyder på at det er en generasjonsgreie, med en ny gjeng som har vokst opp på kunstgress, det er deres underlag, og de trives til og med best på det. Så når de eldre, profilerte spillerne står frem med sin skepsis, må en ikke glemme å spørre alle spillerne.

Selv har jeg endret mening. Jeg var hard core naturgressmann tidligere. Men så var kunstgressbanene på min tid var knallharde. Vi snakker betong med et filtlag på toppen. Ikke akkurat topp for en keeper. Prøv å gå utpå en topp kunstgressbane nå, og du får en helt annen følelse. Jeg vil gå så langt som å påstå at det er herlig! Men det aller beste er jo at det blir god fotball av det. Ingen sprett i hytt og pine, ting blir forutsigbart, no excuses. Eller – ikke helt. Tromsøs underlag er visstnok annerledes enn de andre plastbanene (hardere og glattere), og gir hjemmelaget, som er vant med det, en fordel. Før Vikings borteseier der for noen uker siden, reiste laget opp på fredagen, og fikk to treningsdager på banen først. Sjenerøst av Tromsø, men kanskje noe de vil nekte neste gang? Og da blir jo neste steg muligens at det, som ved landskamper, faktisk blir påbudt å slippe bortelaget utpå kamparenaen for trening først.

For i utgangspunktet skal en jo stille likt, med noenlunde de samme forutsetningene. Kunstgress er i ferd med å forrykke noe av dette, der det blir et veldig klart skille mellom ”kunstgresslag”, og de andre. Da kan det være lurt at man, som RBK, i hvert fall trener på samme underlag hjemme, før en skal spille på det borte.

”Kunstgresspiller” er og blitt et begrep. Noen ser ut til å beherske den delen bedre enn andre. Torstein Helstad er ikke en av dem. Jeg forstår godt at han blir sur når han blir satt ut av laget med den begrunnelsen. Men jeg forstår også Mjelde som gjør det, og for Helstad er der bare en måte å ta det på. På samme måte som det var en utfordring for ham å dra til Østerrike og spille fotball i en annen kultur, så er dette også først og fremst en utfordring. Men jo mer en fokuserer på hvor ræva underlaget er, jo vanskeligere er det å vippe det sin vei. Endring er faktisk noe de aller fleste i arbeidslivet gjennomgår med jevne mellomrom. Endringsvilje er da et nøkkelbegrep.

Selv tilbringer jeg mange timer i uka på kunstgress med sønnene mine. Det er perfekt for å trene teknikk, og jeg mener til og med en nøkkel i norsk fotballs bestrebelser på å bli bedre på det området. Selvsagt er faren der for at de blir bortskjemte med slike stuegolv-forhold, og ikke tackler overgangen til en mer humpete grus- eller gressbane. Men at det er lettere å være god på kunstgress, bør i seg selv være grunn nok til å satse på det.

Uansett skal det bli uhyre interessant å se om en klubbs markedsavdeling greier å trumfe gjennom det som markante spillere går sterkt i mot. Det kan bli en interessant maktkamp!

MATCHBALL 6 – Garderoben til Klepps damelag

Ok, jeg skal glatt innrømme det. Det føltes litt klysete.

Her åpne Klepps damelag garderobedørene sine for tv-kameraene, rett før avspark i toppkampen mot Asker, og så slår vi i Matchball Mandag til med noe som kan ligne en harselas av tenningsnivået i gjengen.

Trener Knut Eriksen fremstår på klippet som en mildt sagt svært forsiktig innpisker. Her er det minimalt med fråde i munnviken, for å si det sånn.

Et lite stykk unna Al Pacinos trenerrolle i “Any given Sunday”, der han kjører sin smått legendariske garderobeprat til gjengen med amerikanske fotballspillere.

Se alle mandagens matchballer her!

Som tidligere spiller i England føler en jo en har sett det meste. Tekopper som føk i veggen – forresten, det var sjelden før kamp, helst i pausen eller etterpå. Men spillere som sto og skallet i veggen for å psyke seg opp var ikke uvanlig.

De engelske spillerne hadde en fantastisk evne til å være avslappede på forhånd, bruke minst mulig energi. Det var ikke snakk om å konsentrere seg om noe som helst før etter oppvarming, og en var inne i garderoben igjen. Da var det som å skru på en bryter. Da giret en seg opp noe fryktelig, ropte og skrek, og treneren hev gjerne også bensin på bålet med noen skikkelige avskjedsord på vei ut.

Det var også rart å se hvordan norske spillere i England tok noe av dette tilbake til landslaget, der nivået gikk fra “stille og rolig” til “heller livat” på noen få år.

Men hvor mye betyr egentlig trenerens garderobetale for prestasjonen?

Riktig svar er nok “ganske lite”. Det blir en så liten del av en treners totale påvirkning, at det knapt kan regnes i prosenter.

Men en skikkelig kollektiv høyenergiopplevelse i garderoben må jeg likevel si jeg elsket. Om det var treneren som sto for det, eller vi spillere som fikset det selv, var det å føle seg som en del av en stamme pisket inn i en felles krigsberedskap, ganske deilig. Det bandt oss sammen.

Men det er jo ikke sikkert alle følte det sånn. Noen syntes kanskje det var plagsomt, og ville bare ha ro og fred til å konsentrere seg. Hva vet jeg.

Og det er jo dette som kompliserer psykologiske forhold i et fotballag – der vil alltid være ulike mennesketyper som trenger ulike stimuli.

Og kanskje var det dette Klepp-treneren tok hensyn til – at spillerne ville bikke over i spenningsnivå om han tok for hardt i.

Eller kanskje treneren ikke har det i seg, han er ikke slik som type. Og det blir i hvert fall på trynet, om en skal stå der og spille skuespill. Da blir en fort avslørt. En må være seg selv.

Men der ligger noen fantastiske klipp ute på nettet. Av trenere som sannsynligvis er seg selv, og sannsynligvis heller ikke er helt vel bevarte. Garderobekamera kan være stor underholdning.

Men jeg må vende tilbake til skuespill og “Any given Sunday”. Dette er den mest “sanne” idrettsfilmen jeg har sett, og i det mest berømte klippet bruker Al Pacino hele følelsesregisteret til å nå inn til hver spiller, samtidig som han sveiser alle sammen til ett.

Den garderobescenen blir nå mye brukt både på næringslivssamlinger, og faktisk hos fotballag som skal ut i krigen.

Det er stor skuespillerkunst, strålende psykologi og sportslig effektivt. Men så er det jo bare film, da…

MATCHBALL 6 – Hvem skal stå i mål på landslaget?

Håkon Opdal har virkelig fått merke at med suksess kommer større utfordringer, oppmerksomhet og ikke minst fallhøyde.

Etter at Thomas Myhre oppsiktsvekkende lenge hadde forsvart landslagsplassen med omtrent zero kamptrening, fikk akkurat det en heller brutal slutt mot Tyrkia. Enter Opdal. Han hadde fått skikk på spillet sitt i Brann, og gjorde nå også et solid inntrykk på landslaget.

Men så kom hjemmekampen mot Tyrkia. Og bortekampen mot Montenegro. Og Brann – Strømsgodset. Og han fikk merke at på landslaget blir alt forsterket x 10. Det som er bra, og ikke minst det som ikke er det. Og mens jeg, da jeg spilte i den norske serien, kunne gjøre en kjempemiss, og slippe unna med at vår kamp ikke ble vist på Sportsrevyen, kjører vi nå reprisene fra tippeligaen i sakte film, fra fem ulike vinkler. Igjen og igjen.

Se alle Thorstvedts matchballer her!

Så er da spørsmålet: Betyr missene ut med Opdal bakerst på landslaget, og inn med nestemann?
Mitt svar er et nytt spørsmål: Må en bestemme det nå?

Det hele bunner i villfarelsen om at vi til enhver tid må ha en som er LANDSLAGSKEEPEREN, selv om det er tre måneder til neste landskamp. Mens vi ikke er så opptatt av å ha en fast venstreback, eller indreløper.
Det hadde vært fantastisk om Norge hadde hatt en supermann i mål, som spilte fast på et europeisk topplag og som leverte varene på landslaget hver gang. Men der har vi vel aldri vært. Både jeg, Frode Grodås, Espen Baardsen, Frode Olsen, Espen Johnsen, Thomas Myhre og Håkon Opdal måtte ta våre smeller. Situasjonen har som regel ikke vært ideell, men da må en jo bare gjøre det beste ut av. Da jeg var keepertrener på landslaget klødde vi oss ofte i skallen og tenkte: Hvem skal vi ta med nå da? Jeg går ut fra at Jørn Jamtfall har opplevd det samme. Bildet er uklart, men som regel har det jo gått riktig bra. Og å påstå at vi ikke kom til EM grunnet keeperne er bare tull. Se på de andre lagene i pulja – alle keeperne kastet ballen inn med jevne mellomrom.

Nå er det god tid fram til første VM-kvalik mot Island til å finne ut av ting. Jeg tror det er lurt å bruke den tida. Hvem spiller bra på klubblaget? Hvem spiller best på landslaget? Hvem sliter med skader? Hvem sprer trygghet rundt seg?

Jarstein har spilt bra i Rosenborg, og trengte å ta steget til en toppklubb (??) nå. Går ikke ut fra han likte tunnelen han fikk fra Ramberg mot Fredrikstad, men Jarstein har vanligvis et nydelig tyngdepunkt. Mentalt har han jo ikke alltid fremstått like balansert, men det går jo an å vokse der og.

Opdal har en kneskade som absolutt ikke er bra. Jeg er operert for det samme selv, men inntil videre gjør han det beste ut av det. Det å stå i mål handler i stor grad om å ta de riktige avgjørelsene, og det er kanskje en trøst når en sliter fysisk. Tar en de riktige avgjørelsene, slipper en unna en del av de fysiske greiene. Riktig avgjørelse tok han ikke mot Godset – det var et rart mål å slippe inn. Akkurat den hadde ikke noe med knærne å gjøre. Om det da ikke er så vondt at han rett og slett kviet seg for å hoppe.
Jon Knudsens navn har også blitt kastet fram igjen. Jons største problem er at han ikke ser ut som en landslagskeeper. Og det er jo ikke akkurat en saklig begrunnelse. Han har begynt sesongen meget bra, og har en svært høy standing i klubbmiljøet. (Og årets største keepertabbe er det nok Stabæks reservekeeper Iven Austbø som har stått for. Den gjorde han da gikk fra Viking til Stabæk. I Stavanger hadde han spilt – i Bærum sitter han på benken.) Jon Knudsen har ingen stor karisma eller høylydt autoritet, men han tar ballen svært ofte. Og det er vel det aller viktigste? I tillegg samarbeider han glimrende med forsvaret, og er flink på distribusjon. Skal han holde seg i diskusjonen må han holde trykket oppe utover sommeren.

Ellers har jo Espen Johnsen fått en helt annen start på denne sesongen enn han fikk for et år siden. Thomas Myhre er forhåpentligvis på banen snart, og i Fredrikstad er det herlig å se at en klubb som tør å satse på gode unge keepere får betalt for det. Lasse Staw trenger en hel sesong i Tippeligaen, men om to år kan han være The Man.

Her er det fritt fram.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.