MATCHBALL MANDAG – MARTIN ANDRESENS VÅLERENGA-PROSJEKT

MATCHBALL MANDAG – MARTIN ANDRESENS VÅLERENGA-PROSJEKT

Alle lag som går ni kamper uten seier i Tippeligaen, må tåle stempelet “et lag i krise”. Når dette laget i tillegg er høyprofilerte Vålerenga, lades kanonene. Og det gjerne med en viss form for skadefryd.

Lenge var det Lillestrøm som var sesongens store hoggestabbe. Det var et drama som endte i tårer og treneravgang, men etter seieren mot Tromsø i helga, må LSK få diagnosen “friskmeldt”.

Verre er det med VIF.

Etter en litt tam start på sesongen, vant Vålerenga 13. juli sin andre kamp på rad. Da tenkte jeg at “Nå kommer de! Får de skikkelig renna fart nå kan de til og med gå helt til topps.” Siden har de ikke tatt tre poeng en eneste gang. (Noe vi selvsagt benytter enhver anledning til å minne dem på.)

Og som vanlig når lag sliter, mener noen at ALT galt. Til og med det som sannsynligvis er bra. For noe er garantert bra i Vålerenga også. Og det blir noe av klubbens utfordring i sjelegranskningsprosessen – å endre på de viktigste tingene som ikke har fungert, og la det andre være. Men de vil bli forsøkt dratt i alle mulige retninger underveis. Og da trengs godt lederskap. Dette er jo Martin Andresens store utfordring – så vidt jeg vet har han ikke ledet noen ting før. Det å være kaptein er ikke i nærheten av å være det samme, det å ha god hjelp fra mange assistenter betyr nå heller ikke så mye. Fotball er teamwork, men når det er krise ser alle mot lederen. Enten for å ha en å skylde på, eller for at han skal dele sjøen som Moses, og lede gjengen trygt gjennom. Og det var jo dette Martin ville. Han ønsket det ansvaret, og følte seg klar. Nå må han vise at han er det, og ta riktige beslutninger under press. Ellers er det kroken på døra sånn ca sommeren 2009. Banna bein.

Martin har jo bedt om tid. Ikke døm oss på grunnlag av denne sesongen, har han sagt. Det synes jeg faktisk er fair. Når en gjør et slik drastisk grep som en gjorde i Vif for 10 måneder siden, må en gi det mer enn en sesong. Og noe nedrykk blir det jo aldri i livet snakk om i, selv om mange prøver å fyre opp det spøkelset. “De må ikke tro de er for gode til å rykke ned”, sies det. Vel, når en ser hva de har bak seg på tabellen, så er det vel akkurat det de er…

Men Martin Andresen bygger selv opp framtidspresset med å vise til at “bare vent, neste sesong blir det andre boller.” Da må det bli nettopp det. Da må en levere. Og løsningen er neppe bare å kjøpe nye spillere. Det må jobbes med gjengen en har. De spillerne er faktisk gode nok for tetstriden. Det ser ikke sånn ut, men de har bevist det før.

Men så har en jo fortsatt halmstrået da – cupfinalen. Og jeg mener jo helt ærlig at om Vif vinner den, så har de hatt en kjempesesong. Syk mann, sier du? En blir sånn av å ha spilt for Tottenham, som ikke har vært i nærheten av å vinne serien på 47 år, men som plukker cuptitler jevnt og trutt. Og i Norge er der kun to pokaler å kjempe om. Vinner du en av dem må det jo være strålende. Ingen sitter om ti år og prater om at 2008 var da Vålerenga slet i serien. En sier at det var året de vant cupen. Det handler om å sette pokaler i skapet, og det har de fortsatt sjansen til å greie.

Men Martin kan jo spørre Tom Nordlie om hvor lenge det hjalp ham. Uansett hvordan det går i finalen, er Vif nær bunnen til neste sommer, ryker han. Der og da kan Norge faktisk miste en potensiell topptrener, fordi han startet for tidlig, og gapte over for mye. Og det ville være synd, for han har mange spennende ideer. Som foreløpig riktignok har ført til lite og ingenting, men jeg husker fortsatt det flakkende blikket til Alex Ferguson i intervjuer da jeg flyttet til England på slutten av 80-tallet. United slet, manageren fikk skylda, og han der Ferguson har jeg ingen tro på, tenkte jeg. Han var en cupkamp mot Nottingham Forest unna å få sparken, og fotballverden hadde sett annerledes ut om så hadde skjedd. Det episoden lærte jeg noe av – gi folk en sjanse!

Apropos flakkende blikk, så synes jeg Mr. Andresen fremstår forbilledlig rolig og samlet i intervjuer. Han prøver å være proff, mens han blir kjørt ganske grundig. Men det er som en kan fornemme at han hater – virkelig hater – å stå der. Kan vel ikke si jeg klandrer ham.

Men skulle nå Martin ryke i Vålerenga til slutt, kan jeg ikke helt se at han stabler trenerkarrieren på beina igjen i Nybergsund eller Løv-Ham, heller. For Martin er det nok øverste hylle som gjelder, ellers kan det være det samme.

Og hva med Martin som spiller – kan han tåle igjen å spille på et klubblag under andre enn seg selv?

Spørsmålene er mange. Taper landslaget begge de kommende VM-kval kampene, haler han da inn landslagsårene? Det kan jo ikke være bra for klubbprosjektet hans at han plutselig blir borte i ti dager. Det de trenger akkurat nå er ikke lederskap fra en som sitter på et hotellrom i Glasgow.

Dommerne – igjen…

MATCHBALL MANDAG

OG SÅ VAR DET DOMMERNE IGJEN…

Hvem sin feil er det at vi svært ofte ender opp med kontroversielle dommeravgjørelser som Det Store Samtaletemaet? Som en av våre Matchballer omtrent hver mandag?

Mulighetene er flere. Er det dommerne som er for dårlige? Er det spillere og trenere som overreagerer? Eller er det media som elsker å dyrke fram krangler og spetakkel?

Sannsynligvis en kombinasjon. Men at dommerne er for dårlige, er det minst sannsynlige.

Men jeg er jo en tilhenger av at ting skjer – at vi får heftige diskusjoner og nettdebatter som koker. Og det å være usaklig er faktisk en menneskerett for en fotballsupporter!

Stabæk reagerte søndag (blant annet…)på at Viking-supporterne i andre omgang pep mot dommer Terje Hauge, og ropte “Hauge er dårlig”. Når de etter utvisningen faktisk burde hyllet ham kampen gjennom!

Men sånn er det altså. Å være grenseløst partisk og blind for realiteter er jo det en betaler inngangsbilletten for. Det tror jeg til og med dommere forstår, og egentlig aksepterer.

Jeg tror dommerne synes det er verre at spillere, ledere og mediafolk kjører dem gjennom kjøttkverna med jevne mellomrom. Trøkket rundt dommerne har vært enormt denne sesongen, og jeg er enig med dem som nå roper et varsko.

Det er jo bra TV å se situasjoner om igjen i sakte film fra ulike kameraposisjoner, og felle en endelig dom fra studio. “Svaret får du her!” Og for en milliard kroner må vi nesten få lov til det. Faren er jo at folk blir lei den samme greia hele tiden.

Farlig er det også om vi samtidig gir inntrykk av at:

  1. Dommerne er forferdelig dårlige til å dømme
  2. Dommerne er den laveste form for liv vi har i landet vårt
  3. Å dømme er egentlig enkelt – fatter ikke hvorfor de roter det til hele tiden…

Dommerne i Tippeligaen er de beste i landet vårt. De beste. Tenk om en gjennomsnitts fotballsupporter (eller programleder eller fotballekspert…), skulle dømt.

DET hadde ikke gått bra, det kan jeg love.

De fleste lever også i troen på at dommerne her i Norge er ræva dårlige, mens de er gode i andre land. Sorry, stemmer ikke. Det ligger sannsynligvis latent lagret i supporterpsyken at så forferdelige kan de umulig være andre steder. Men det kan de. Og verre til.

Om du ikke har vært dommer selv kommer du aldri til å forstå hvor annerledes ting fortoner seg for en dommer nede på banen. Vi gidder ikke hele tiden å prøve og sette oss inn i dommerens situasjon og synsvinkel. Vi ser det vi ser, helst med fire repetisjoner, og det holder for oss.

Dommerne kan jo ikke vinne med den hånda de har fått utdelt. Jeg fatter egentlig ikke at de gidder.

Samtidig forstår jeg godt at Morten Skjønsberg og alle som holder med Stabæk blir forbannet når dommeren drar opp det røde kortet i søndagens kamp.

Fordi det kjennes urettferdig.

Men fotball har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, rettferdig. Det er en villfarelse å tro at vi engang skal komme i nærheten.

I mandagens kamp mellom Lillestrøm og Brann er der to mulige offsidesituasjoner i første omgang, der en fører til Brann-scoring, og den andre fører til LSK-annulering.

Lillestrøm-trener Erland Johnsen er en mann jeg kunne lagt livet mitt i hendene på, men i intervjuet i pausen sier han: “Situasjonene ser like ut, og da burde det vært enten to mål, eller to annulleringer.”

Hæ? De kan vel umulig ha vært helt like? Og det var altså to ulike assistentdommere, på hver sin side av banen, som tok avgjørelsene. Skulle de ha sammenlignet notater seg i mellom, og kommet fram til en felles løsning underveis?

(Ja, greit Erland, dere ble snytt for et mål, jeg er klar over det.)

Men når vi fryser bildet og tegner linjer på tvers av banen, og likevel er i tvil, hvor enkelt er det da for dommertrioen, der og da?

Jeg var på Viking Stadion på søndag, og følte umiddelbart at utvisningen av Skjønsberg var en gavepakke til hjemmelaget. Det mener jeg ennå. Der og da tapte Stabæk tre poeng som faktisk kan koste dem seriegullet. Det er klart det er surt.

Men Daniel Nannskog trekker dommer Terje Hauges integritet i tvil etter kampen, og det bør vi ha en nulltoleranse for. Der er en grense for hva de bør finne seg i. Å si at dommeren var elendig er greit – å antyde at han var en del motstanderlaget bør bety karantene.

MATCHBALL MANDAG – UTBLÅSNINGER PÅ BANEN

MATCHBALL MANDAG, UTBLÅSNINGER PÅ FOTBALLBANEN

Fotball handler om følelser, temperatur, temperament. Vi elsker når ting skjer. Som Moldes trener Kjell Jonevret sa etter søndagens kamp mot Lillestrøm: “Jeg ventet hele kampen på at lagene skulle komme i gang, at noe skulle skje. Men det gjorde det aldri.” Så ble det av flere også karakterisert som den dårligste kampen på Aker Stadion på ti år.

Jeg aner ikke om Løv Ham – Nybergsund var en bra kamp, men de som var til stede fikk i hvert fall et minne (omtrent for livet) når det fullstendig tiltet for Stian Birkeland, Løv Hams kaptein.Har du ikke hørt det så klikk på linken og få det med deg.

Jeg håper ikke mange vil si at dette absolutt ikke hører hjemme på en fotballbane. Det kommer jo fra en mann som tydelig brenner for det han holder på med, og så er det god underholdning for oss andre. Jeg tror til og med dommeren greier å se på det med en viss fascinasjon.

Og med mennesker så vet en jo aldri helt hva en får. Plutselig finner Kvisvik ut at han så Kung Fu Panda i sommer, og der var noen greier der han har lyst til å prøve.Verdens beste fotballspiller får plutselig rullegardin i VM-finalen, og kjører sin versjon av den største bukkene bruse og trollet.Og enigmaet Eric Cantona finner plutselig ut at der er en fyr på tribunen hos Crystal Palace som fortjener følelsen av skruknott mot jeksel.

Dette er jo spillere som får fysisk utløp for aggresjon. Stian Birkeland har det jo mest i kjeften, og skal vel i denne sammenheng faktisk ha pluss for det.

Men av og til skjer altså ting på kamp som bare får deg til å sitte og måpe. Og som på en syk måte faktisk gir fotballen en merverdi.Cantonas raserianfall har jo absolutt legendestatus. Og som en fyr sa på engelsk TV etterpå: Det var vanvittig, det var sjokkerende, men først og fremst var det veldig, veldig morsomt.Amen.

Personlig syntes jeg det var enda morsommere da rettsaken (for det ble det jo) startet, og målet for angrepet, Palace fan Matthew Simmons, uttalte:”Da Cantona ble utvist, og passerte rett foran meg, ropte jeg – Av banen med deg, Cantona, det blir en tidlig dusj for deg.”

Kan de som har vært på kamp i England, og som tror det var dette han skrek, vennligst rekke opp hånda…

Men det bikker altså for noen. Men det å kontrollere aggresjonen, styre den i riktig retning, hører jo med til jobben som fotballspiller. Stadig vekk hører en om spillere som blir byttet inn, og som fulle av adrenalin og med mord i blikket raskt blir utvist igjen. Til og med lille Messi greide jo å ryke ut 40 sekunder etter at han kom innpå i sin landslagsdebut.

I den fantastiske boka Sacred Hoops (også nevnt i Arild Stavrums meget gode “31 år på gress”) beskriver baskettreneren Phil Jackson hvordan han jobber med lagbygging, med å kontrollere store ego, og med å ta kontroll over aggresjon. Han har en Zen-buddistisk tilnærming, der total innlevelse og tilstedeværelse i øyeblikket skal erstatte trash talk og ødeleggende personlig feider på banen.

For det er jo ofte det det handler om. En personlig greie. Du pissa på meg. Du skal få igjen.Og så ødelegger en for laget i prosessen.

Det å få ut det maksimale akkurat når en trenger det, og i den retningen en trenger det, er jo en fantastisk suksessfaktor. Spillere må gjerne gjennom modningsprosesser som tar flere år, før ting faller på plass. Før en tar kontroll over seg selv.

Og apropos få ut det maksimale. I Norge har vi jo og mantraet: Vi spiller som vi trener.Forfriskende var det derfor og nylig å høre nevnte Arild Stavrum si at en av de beste egenskapene en fotballspiller kan ha er å være bedre i kamp enn på trening. Å ha evnen til å heve seg og få ut det aller beste når det faktisk gjelder mest.

Dette betyr kanskje at jeg kan slutte å ligge søvnløs og tenke på de fæle målene jeg slapp inn på trening? Det holder kanskje med å tenke på dem jeg slapp inn under kamp?

MATCHBALL MANDAG – THOMAS MYHRE

MATCHBALL MANDAG – THOMAS MYHRE

Å stå i mål kan være et helvete. Sånn er det bare. Alle keepere aksepterer egentlig det. Med gode dager kommer der et visst antall helvetesdager, og det får en tåle.

Men av og til blir forholdstallet feil. De fæle stundene blir for mange, de kommer for tett og de slår de gode dagene i hjel.

De fleste keepere går igjennom en sånn fase i hvert fall en gang i karrieren. Jeg har gjort det, Frode Grodås har gjort det, Thomas Myhre gjør det. Thomas har nå fått flere på trynet enn han strengt tatt fortjener.

I januar 1986 flyttet jeg til Tyskland, og proffeventyret i Borussia Mönchengladbach. Jeg var ekstremt ambisiøs, klar nummer en på landslaget – den nye keeper-wonderboy ’en.

Og så gikk ting ikke bra.

Jeg fikk muligheten i Bundesliga veldig kjapt, og jeg skal ikke grave i grunner til at det gikk på dunken. Men det gjorde det.

Og jeg husker den altoppslukende følelsen av forvirring. Det hadde jo alltid gått bra for meg, jeg gjorde alltid de riktige tingene, jeg var seriøs, jeg spiste riktig, jeg trente hardt. Og nå spilte jeg skikkelig dårlig. Og jeg fattet ingenting. Jo hardere jeg prøvde, jo verre ble det.

En slik følelse tror jeg Thomas Myhre har. Fortvilelse, men og forvirring.

En teknisk fantastisk keeper. Proff i utlandet i mange år. Kongen på den norske keeperhaugen. Og nå fremstilt nærmest som en udugelig tulling.

Fliegefänger, skrev de om meg i tyske aviser. Fluefanger.

Da blir det plutselig mer enn bare keepertabber, det blir en identitetskrise.

Så hva i huleste gjør Thomas Myhre nå?

Han har bare to muligheter:

1) Si at nok er nok, nå orker jeg ikke mer.

2) Stå på videre.

Det må bli alternativ 2.

Ta den tunge jobben en gang til. Dra seg selv opp etter håret, se folk i øynene, forsøke å styre tankene opp av grøfta og i positiv retning, forsøke å finne tilbake til det som akkurat nå er en godt gjemt hemmelighet: At fotball er gøy.

Noen påstår og at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Det er i beste fall en halvsannhet. Hvor mange slag på trynet kan en mann ta? Hvor mange ganger kan en reise seg? Det er jo ikke slik at det blir lettere for hver gang, det blir tyngre.

Personlig så bryr jeg meg ikke bare fordi Thomas er en bra mann, som rakrygget møter ”ulvene” etter feil. Men fordi han er en så bra keeper. Folk forstår ofte ikke hva jeg mener med ”keeperteknikk”, men på samme måte som Myggen kan være en teknisk god midtbanespiller, kan andre være teknisk gode keepere. En som har god balanse i kroppen uansett om du er på bakken eller i lufta, en som har de rette vinklene i kroppen, en som absorberer ballens kraft og ikke gir returer.

Thomas Myhre har terpet og terpet på dette, og er strålende. Det er kanskje ikke så lett og se nå, men det er der.

Mye kan sies om målet som ga Molde 3-3 på søndag.

Men jeg har faktisk lyst til å se flere norske keepere ute på 15-meter for å plukke innlegg to minutter på overtid. Da er det veldig lett å holde seg på streken og tenke at ”håper ikke jeg må gjøre noe nå, og kanskje drite meg ut rett før slutt”. Skal du bli en toppkeeper må du tørre å komme deg ut. Uavhengig av tidspunkt og resultat.

Og ja, så er det jo selvsagt en fordel å holde ballen når du først er der ute….

Men Peter Schmeichel hadde en egenskap som flere av oss kunne misunne ham. Han gjorde feil, men ga blaffen. Pøste på – gikk akkurat like mye ut i feltet etter en feil, som før.

Akkurat der må Thomas være nå. Riste det av seg – igjen. Finne fotballgleden, vite at ballen er hans venn.

Og fortsatt ville ha tak i den ballen mer enn noe annet.

Flere norske keepere har jo rotet det til i det siste. Og keeperfokuset gjør at feilene rammer flere. Når en landslagsaktuell keeper misser, tas det til kollektiv inntekt for at de er ræva hele gjengen.

Og det stemmer jo ikke. Keeperne holder samme standard som resten av landslaget.

det vil siat det er legitimt åsette spørsmålstegn ved både lag og keepere, men vi bør samtidig se at de har et klart potensial til å ta seg til VM. Laget kan innfri, keeperne kan stå fram og levere.

Håkon Opdal må sannsynligvis få orden på knærne før han igjen kanspille opp mot sitt bestenivå. Men han kommer tilbake. Garantert.

Jon Knudsen har en kanonsesong, og er en undervurdert keeper. Klart han kan stå i mål for Norge.

Og Rune Jarstein har potensialet til noe virkelig stort i seg. Det ser en med et halvt øye.

Men potensiale tar oss ikke til VM.

Time to deliver, boys!

MATCHBALL MANDAG – NEDSKALLING AV BARSOM

MATCHBALL MANDAG, NEDSKALLINGEN AV ABGAR BARSOM

Enkelte serierunder blir husket for helt feil årsaker. Den 18. runden var slik, for da ble Abgar Barsom skallet ned. Når folk blir kjørt til sykehus med hodeskade, blir diskusjoner om mulige offsidesituasjoner og keepertabber plutselig litt mindre viktige. Og ekstra spesielt må jo dette være for Fredrikstad F.K., som på få år nå har opplevd Tor Trondsens hodeskade, og ikke minst nakkeskaden til Dagfinn Enerly.

Kameraet fanget på søndag glimrende opp situasjonen på Hamar – vi ser alle hva som skjer – og det altoverskyggende spørsmålet blir: Skaller Leonardo da Silva ned Abgar Barsom med vilje?

For det det er verdt, her er min mening: Det ser ikke naturlig ut at Leonardo skal skalle inn i Barsom bakfra, uten å gjøre noe forsøk på å ta seg for med hendene. Refleksen her ville være å løfte labbene, og støte dem i ryggen eller på skuldrene til ham foran.

Men at brasilianeren gjør utfallet fram mot Barsom, er faktisk ikke hans initiativ. Han får selv en klar dytt bakfra, det er det ingen tvil om. Det rare er at han fullfører bevegelsen framover, uten å forsøke å ta seg for.

Men han skal ha vært rimelig kjapp i topplokket for på den korte tiden å ha rukket og tenke:”Hei, noen dytter meg framover. Her har jeg en unik sjanse til å skalle ned han der svenske fyren.”Hvor lang tid går det mellom bevegelsen inn i Leonardo, til skallingen inn i Barsom? Ikke mange tidelene.

Hode mot hode gjør også vondt. For begge hodene. Rekker Leonardo å resonnere at dette blir sikkert veldig vondt for han fyren foran meg, og ikke så vondt for meg? De fleste gjør det de kan for å unngå å smelle skallen inn i noe. Velger HamKam spilleren her å gjøre dette helt frivillig?

Alt dette gir i det minste rimelig tvil om at han fullfører bevegelsen med vilje, for å skade motstanderen.Jeg velger å la den tvilen komme ham til gode.

Da Lillestrøm-keeper Heinz Müller satte kneet i hodet på en Start-spiller, gjorde han alt selv. Ingen dyttet først. Jeg vil ikke anta at Müller så for seg skadeomfanget, men jeg tror han visste hva han holdt på med.

Fredrikstad vurderer politianmeldelse. Jeg mener ikke at fotballbanen er et minisamfunn med egne lover og regler, der en skal fikse opp i alt selv. Enkelte grove tilfeller bør overlates til politiet. Det skal ikke være mer akseptabelt å slå noen ned på fotballbanen enn på gata.

Men hvis meningen fra FFK’s side her faktisk er å få Leonardo straffet av myndighetene, tror jeg de er sjanseløse. Grunnet dytten først holder det ikke.

Også NFF vil slite med å få ilagt karantene. Pelu på Rosenborg slapp unna straff for filming på grunn av at han fikk krampe i begge ben. Det var i hvert fall det som ble oppgitt i legeattesten RBK spadde opp. Greier HamKam bare å produsere en legeattest som sier Leonardo ble svimmel av dytten han fikk, er Fotballforbundet sjakk matt.

HamKam gjør i hvert fall det rette, når de stiller med både Leonardo, Skogheim og Tjernås på sykebesøk dagen etter. Selv om det som Håvard Lilleheie påpekte i gårsdagens program, jo virker litt som når læreren tar deg i armen og følger deg til rektor. Men her må de vise at de først og fremst er medmennesker, og at motspillernes helse er viktigere enn poeng.

I vår ble Birminghams Martin Taylor omtrent den mest forhatte mannen i England etter en grusom tackling som brakk leggbeinet til Arsenals Eduardo da Silva rett av. EM-sluttspillet til kroaten forsvant i løpet av ett sekund.

Enda mer forhatt ble Taylor da han hevdet at han hadde vært og besøkt da Silva på sykehuset, mens da Silva faktisk benektet dette. Hvor lavt går det an å synke? Si du har vært og bedt om unnskyldning, når du sannsynligvis satt på puben i stedet?

Men så viste det seg faktisk at han hadde vært på sykehuset! Da Silva var bare så neddopet at han ikke husket noe av det.

Moralen: Oppfør deg fint. Og skulle ting gå galt likevel, husk å få tatt et bilde av deg selv på sykebesøk.

Et lite innspill til, på tampen. Hvor moralsk indignerte hadde vi vært om det var Roar Strand eller Mike Kjølø som knallet inn i Barsom bakfra? Hadde reaksjonene vært de samme?

Kan det være at vi lettere mistenker Leonardo for onde hensikter fordi det er en fyr som vi ikke kjenner – en som ikke har hatt tid til å opparbeide seg noen bonuspoeng hos oss?

– Martin har nok å styre med

Å være landslagssjef i fotball må være drømmejobben. Du styrer dagene selv, reiser rundt i Europa og ser noen kamper fra VIP-tribunen, og skriver 11 navn på blokka sånn en gang i blant. Men det kan nok være drømmejobben helt til du faktisk får den. Da oppdager du kanskje at å bære en hel nasjons forventning på sine skuldre, kan være en tung bør.

Jeg har vært med på å bli sist i pulja i mange kvalifiseringer. Men da vi under Drillo-epoken plutselig ble et av Europas beste lag, tenkte jeg: Får ikke håpe alle nordmenn tror det er sånn det skal være. Det vil si: Vi ønsker å være med der oppe, men der er ikke mange faktorer som naturlig tilsier at vi skal være det. Og forventninger er en skummel ting. Publikum blir fort bortskjemte. Det fikk Semb merke, både da vi ikke gikk videre fra pulja i EM 2000, og etterpå. Også Hareide, som også kjørte forventningene grundig til værs selv, har fått den bumerangen midt i fjeset.

Men om en tror på teorien om at lite press = lite prestasjonsangst = gode prestasjoner, ligger vi i hvert fall bra an før neste kvalik. For det virker faktisk som om folk flest har mista trua. Landslaget? Don’t think so. Skuffelsen over å ryke i EM-kvaliken, fra en etter hvert glimrende posisjon, sitter i. Men ser en på kalde fakta, er det ingen grunn til å avskrive Norge. På de tre siste kvalikene har vi røket to ganger i Play-Off, og sist havnet vi altså ett poeng bak laget som til slutt var mye bedre enn Tyskland, men tapte, i EM’s semifinale. Vi er altså ikke langt unna. Og vi har igjen faktisk vært heldige med trekningen. Nederland går det an å få noe mot i Oslo, og Skottland har vel en kunstig høy posisjon på FIFA-rankingen. På tross av to seire mot Frankrike i forrige kvalik. Nå har de nye trener, og er et lag vi faktisk kan slå borte og hjemme. Men det krever at vi beseirer et lag som i utgangspunktet er bedre enn oss. Og det har vi ikke gjort i det siste. Vi slår dem vi skal slå, og taper mot dem vi skal tape mot. Det holder faktisk ikke til sluttspill.

Å komme godt i gang er en kjempefordel, men allerede i første kamp ligger jo en islandsk snubletråd. Mot ei forblåst øy med 300.000 innbyggere skal det jo være tre poeng til oss, men jeg frykter denne kampen. Jeg har vært med på å tape to ganger for Island på tre uker, og vet hvor gøy de synes det er å slå Norge. Nå hadde de en rar kvalik sist, og tapte blant annet 3-0 for Liechtenstein. Men denne kampen er de klar for – garantert. Det er forresten ufattelig så mange spillere den øya greier å eksportere – der er jo islendinger overalt. Det er litt saueflokkmentalitet, der alle skal ha seg en islending. Så gode er de ikke, alle sammen. Men nok gode spillere til å kunne skape trøbbel for Norge, det har de. Please, la oss i hvert fall starte med tre poeng!!

Å ha en mening om fotball er en menneskerett, og når det gjelder landslaget gjør det seg ofte utslag i tommel rett opp eller rett ned. Sånn midt på – “de er ikke så aller verst” – er sjelden. På landslaget forsterkes alt – det som er bra blir av oss rundt gjort enda bedre, og det som er dårlig blir dratt enda lenger ned. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer om vi ikke slår Island. Men selv om vi selvsagt må kunne ha et kritisk blikk på det som skjer, er det i hvert fall viktig at trenere og spillere føler at vi faktisk heier på dem. Vi ønsker at de skal gjøre det bra. Og nå er det nye lodder og nye gevinster. Jeg er usikker på hvordan vi skal spille og hvem vi skal ha utpå, og jeg synes Hareide etter en glitrende start som landslagssjef har vinglet på flere områder, men tenk så fantastisk og fått landslaget til VM i Sør-Afrika i 2010. Det har vi potensial til å klare.

I dag ble troppen til treningskampen mot Irland tatt ut. Mest oppmerksomhet fikk vrakingen av Martin Andresen som kaptein, men det var et klokt valg. Det er forbundet med prestisje å være kaptein for våre aller beste menn, men Martin har nok å styre med. Han trenger ikke den greia på toppen. En kaptein bør og være bankers på laget, og det er ikke sikkert han vil være det framover. Det blir spennende å se hvordan Hareide setter opp midtbanen.

Tarik Elyounoussi er i U-21 troppen, da de har en veldig viktig EM-kval kamp mot Sveits. Jeg håper det betyr at Hareide ikke har tenkt å bruke ham mot Island. Ikke fordi jeg ikke synes han er god nok, men fordi han da nå burde vært i A-troppen. Uansett hvor viktig U-21 kampen er, og hvor mye et sluttspill ville betydd for norske talenter. Prioriteringen er klar – A-landslaget kommer først. Og selv om kampen mot Irland “bare” er en treningskamp, så har en jo ingen andre sjanser til å spille sammen en gjeng før kampen mot Island. Samhandling er ikke bare noe en pratet om i Rosenborg for noen år siden, men den viktigste faktoren i ethvert fotballag. På et landslag er det ekstra viktig å bruke den lille tiden en har sammen til å bygge en felles forståelse av hvordan en skal gjøre ting.

MATCHBALL MANDAG – LIVERPOOL I NORGE!

MATCHBALL MANDAG, LIVERPOOL I NORGE IGJEN!

Som Tottenham-mann er det nesten fælt å si det, men når jeg ser norske barn med Liverpool-drakt, føler jeg en viss form for glede. Det er jo noen år siden de vant serien, og en kan vel glatt gå ut i fra at de fleste av kameratene deres holder med United. Men noen står altså i mot. Det er en bra ting. Så kan en lure – hvordan har de kommet fram til at Liverpool skal være favorittlaget deres? På grunn av at John Arne er en artig fyr, eller at Torres er fin på håret? Jeg påstår at ingen fotballtilhengere er mer nøye med at barna deres velger “rett” lag, enn Liverpool-fans. Her brukes alle triksene i boka – fra endeløse historier om den gang de var best, til gjentatte trusler om inndragning av lørdagsgodteri. Mang en ung pode har blitt utsatt for DNA-test av faren, etter å ha kommet hjem med en viss drakt med Ronaldo på ryggen.

Men før de nå igjen skal fortsette sin resultatløse jakt på Premier League-pokalen, kan vi glede oss over at de er her! Det er åtte år siden Liverpool sist var i Norge. Jeg er vokst opp med ikke bare Tippekampen, men jevnlige besøk av engelske lag på Stavanger Stadion. Det var stas for en guttunge. Ennå har jeg autografer av tannlause engelske spisser liggende i skuffen. Og underholdningen var stor, særlig den verbale. De engelske spillerne ropte til hverandre, høyt, uavbrutt. Til stor forlystelse for Store Stå.

Senere skulle jeg komme til å frykte turene til Norge, da jeg som Tottenham-spiller måtte være med selv. De dagene føltes det alltid som Den Store Skandalen var rett rundt hjørnet. Tusen år tidligere dro vikingene vestover og plyndret og voldtok. Nå var det payback time! Det gikk vilt for seg. Samtidig var problemet og at de norske lagene begynte å bli gode. Ledelsen syntes det var ok med lette kom-i-form kamper. Og selv om utsagnet: “De engelske proffene hater å tape uansett hvem de spiller mot”, var mest en klisjé, var det ikke mye stas å ryke 0-4 på Bryne. Selv om det ikke så ut til å plage spillerne veldig i baren etterpå.

Nå er det blitt mange kommersielle hensyn rundt hvor en legger treningskamper. USA og Asia er også viktige markeder dersom en har ambisjoner om å bli sett på som en global merkevare. Og selv Hull har vel det. Men Norge er vel, etter Irland, det stedet utenfor Great Britain der Liverpool har de mest dedikerte supporterne. Og da må de få en slags belønning for det. Det gjør de i dag, med kampen mot Vålerenga.

ShareLiverpool FC har også fått oppmerksomhet i Norge i forbindelse med kampen. Dette er et initiativ for å få fansen til å bidra økonomisk, og sammen rett og slett kjøpe en kontrollerende aksjepost i klubben. Det hele er tenkt som et alternativ til utenlandske forretningsmenn, som fansen tror overtar klubben deres kun for å bli enda rikere. (I Liverpool er situasjonen nå ganske håpløs, med to amerikanske eiere som er uvenner. Beslutningsprosessene blir ikke akkurat enklere av at folk ikke snakker sammen.) Og tanken bak ShareLiverpool FC er utvilsomt god: En vil sikre at klubben drives ut fra et sportslig fokus, og at kulturen og identiteten – the Liverpool way – beholdes. Men jeg tror dessverre aldri de kommer til å lande dette prosjektet. For å kjøpe en aksje må en ut med drøyt 50.000 kr. Det er mye penger (uansett hva du påstår, Håvard Lilleheie!). Da får en en aksje, og en stemme. En vil heller aldri kunne høste noen form for økonomisk gevinst av dette. OK, så er det ikke derfor en gjør det, men for å verne om klubben en brenner for. Og i det interne tilhengerhierarkiet vil en utvilsomt stige rett til værs som aksjeeier. Likevel, 50.000 kr for å bli en liten stemme i et svært hav av folk, er mye. Og en må ha titusenvis av bidragsytere, for at det til sammen skal bli nok til at planen kan gjennomføres. Beklager om det høres kynisk ut, men jeg tror ikke på det. Men det er jo en bra trend, at folk prøver å ta fotballen tilbake. Hei du, bruk gjerne pengene dine på å kjøpe oss gode spillere, men ikke kødd med klubben, den er vår. Manchester City har jo fått en thailandsk eier som ikke var en rik mann mens han var statsminister i Thailand. Men da han stakk til utlandet ble han plutselig god for flere milliarder. Hm… Leste i en engelsk avis i sommer at han ønsket å fikse litt på klubblogoen til City. Gjøre den litt mer fancy, litt mer Østen-inspirert, kanskje? Dette er jo et artig og feiende kreativt forslag som sikkert går rett hjem hos fansen. Eller hva tror du?

MATCHBALL MANDAG BLOGG, JOHN ARNE RIISES NYE LIV I ROMA

Italia er et fascinerende fotballand som vi nordmenn aldri har hatt et særlig nært forhold til. Her hos oss har det vært England for alle penga. Og mens for eksempel svenskene har hatt et jevnt tilsig av spillere til Serie A, har det bare unntaksvis vært nordmenn som har tjent lønna si der.

Med John Arne Riise på plass i Roma må vi begynne å følge med! Både fordi fotballen fortjener det, men også fordi det alltid skjer ting rundt John Arne. Og når han først fikk fyken i Liverpool, finnes det jo verre steder å bli forvist til enn Roma. Litt usikker på om rødtoppen er den kulturelle typen, men å få bo noen år i en av verdens vakreste byer, spille på et av de beste lagene i Europa, og samtidig tjene en haug med penger – det høres for meg ut som en grei deal. Får vel tro han selv også har funnet det ut etter ei uke: Roma er finere enn Liverpool.

Men hva gikk egentlig galt i Liverpool F.C.? Han ble umiddelbart en kjempehit da han kom til klubben, og profilerte seg både gjennom knallharde skudd og uredde raid framover. I en kalkulert fotballverden var han et friskt pust. Han var bankers på laget, og et idol for fansen. Han fortsatte til og med å spille bra gjennom SMS-oppstyr og konkursbegjæringer. Det synes jeg er imponerende, og tyder på mental styrke. Han har prestert så bra på aller høyeste nivå – to Champions League-finaler – at jeg vil kalle ham en av Norges beste spillere gjennom alle tider.

Men på et eller annet tidspunkt snek det seg inn en forsiktighet i spillet hans. Raidene ble færre, tversover- og bakoverpasningene flere. Samtidig kom han også sjeldnere i skuddposisjon, og antallet scoringer gikk ned. Det kan jo være at han måtte fintune spillet sitt etter trenerens instruksjoner, men John Arnes styrker offensivt har alltid vært litt bedre hans defensive. Nå fikk han ikke brukt dem ordentlig. I en storklubb som Liverpool må en og alltid regne med tøff konkurranse, og når manager Benitez i tillegg er en rotasjonsfreak, ble det mindre og mindre spilletid på Riise. Og selv om han er tøff i nøtta, tror jeg han er en type spiller som er avhengig av å spille nesten hele tida. Altså, det skal godt gjøres å ta fra John Arne Riise selvtilliten, men slår den først sprekker tror jeg han sliter.

Vet ikke om det utenomsportlige også irriterte klubben, der noen til og med oppsøkte ham på treningsfeltet i forbindelse med pengekrav. En av Liverpools 25 Champions League-medaljer ble også beviselig solgt på e-bay – tipper klubben har en grei oversikt over hvem som sto bak det. Filmklippet som skulle bevise at det var en nordmann er bare tull, men John Arne forklarte til en avis som spurte hvor medaljen var, at den var til “reparasjon”. Hallo…

At fotballspillere får problemer med agenten og taper penger på det, er ikke uvanlig. Men at det går så fullstendig over styr som det gjorde mellom Riise og Baardsen er utrolig. Har ikke lyst til å begynne å nøste i det skyldspørsmålet, men tror at John Arnes personlighet var en forutsetning for at det skulle gå så fullstendig i grøfta. Han er en grei gutt, om ikke akkurat beskjeden. Han vet han er stjerne, og liker å leke litt Beckham. Han stoler på folk. Han har et utrolig humør og energinivå (ADHD-grenseland!). Det må skje noe hele tiden, og han har derfor rett og slett ikke tid og tålmodighet til å sjekke ting så nøye. Tar heller en sjanse på at ting er OK.

Hans popularitet i Norge har vært variabel – vi liker å dyrke det trauste og beskjedne. Men er det ikke godt at folk er forskjellige? Jeg nekter å ironisere over den seriøse müslispisende, treningsdagbokførende lagspilleren – korrekt antrukket i sponsortøy. Disse er ofte ryggraden i et norsk lag. Men takk og pris for at vi også har come back-Myggen, John Arne Riise, John Carew. Folk med litt andre innfalsvinkler, som til tider også må jobbe med å innrette seg et kollektiv. Men får en brukt egenskapene deres positivt, blir det en klar merverdi. God gruppedynamikk trenger også ulike mennesketyper – som kan utfolde og utfordre hverandre.

Hva nå i Roma? Det som er en nedtur viser seg ofte å bli en velsignelse. Greier han å lukke Liverpool-boka og komme seg videre også mentalt, kan klubbskiftet kickstarte karrieren igjen. Jeg har aldri sett noen skyte så hardt. Håper er at han i Italia får lov til å komme i posisjon til å bruke det oftere. Slipp villdyret løs!

Matchball mandag – tynt med nordmenn i Premier League…

MATCHBALL MANDAG, LUNDEKVAM OG SOLSKJÆR TESTEMONIALS – EN NORSK EPOKE OVER?

Claus Lundekvam fikk sin sin testemonialkamp lørdag, Solskjærs står for tur i begynnelsen av august. Kriteriet for å få en testemonial av klubben sin, er ti års tjeneste tjeneste i samme drakta. Inntektene får du beholde selv. Men skal du få gryna skattefritt må kampen ikke være skrevet inn som en del av kontrakten. Finner skattevesenet noe sånt i klubbarkivene ligger du tynt an. Slik var det i hvert fall før.

Å arrangere en slik kamp kan og bety mye tøff jobbing, det kan sannsynligvis Claus og Ole Gunnar bekrefte. Ofte snakker en ikke bare om “testemonial match”, men “testemonial year”, der en har ulike arrangement som middager og golfturneringer spredd utover en lengre periode. Kampene i seg selv blir heller ikke nødvendigvis gullgruver, der er jo ganske mange utgifter også forbundet med å arrangere en kamp. Alle disse utgiftene må en i utgangspunktet dekke selv. Og så kommer det jo litt an på klubben da, hvor mye velvilje de velger å vise. Men jeg hørte om en klubb som blant annet valgte å føre følgende opp på regningen til spilleren som hadde vært ti år i klubben (hold deg fast): “Leie av cornerflagg”. Og klubben var engelsk, ikke skotsk…

Nå lander vel både Claus og Ole Gunnar på beina. Men ti års sammenhengende spill for samme klubb – slik trofasthet blir jo stadig sjeldnere. Det blir i hvert fall noen år til vi får se en nordmann arrangere testemonial i England igjen. Det flytter jo en og annen norsk unggutt over til akademiene der borte, men av A-lagsaktuelle spillere i Premier League er det vel nå bare Gamst, Carew, Hangeland og Nevland igjen. (Å få se Carew oppnå ti år i samme klubb hadde jo vært en sensasjon. Bare å se han starte på sin andre sesong i Villa er jo en sensasjon! Kanskje gutten rett og slett har slått seg til ro?) Nortveit i Arsenal kan forhåpentligvis også melde seg på som A-lagsspiller etter hvert.

Uansett er dette langt unna det antallet nordmenn som løp rundt på engelske baner tidligere. Jeg var den eneste på et tidspunkt, men så strømmet det på. Og som jeg fortalte mange av dem som kom etter hvert: Noen måtte reise over å drite seg ut først, for å gi dere muligheten til å skumme fløten senere.

Engelskmennene så uten tvil ned på norsk fotball på slutten av -80 tallet. Alt dette ble snudd da vi kom til VM i -94, og de røk ut. Det er alltids mulig å bortforklare, men det blir litt verre når vi faktisk var i samme kvalikgruppe. På dette tidspunktet var vi og ranket som nummer to i verden. OK, FIFA-rankingen var en ny oppfinnelse da, og hadde sikkert sine feil, men vi var i hvert fall særdeles vanskelige å slå. Og landslaget blir jo et lett lesbart termometer for fotballkvaliteten i et land. Gjør det laget det bra, er veien kort til ny klubb for spillerne. Og engelske managere syntes den gang en nordmann eller to på laget sitt hørtes ut som en god idé. De var som regel pretty good i engelsk, og tilpasningsdyktige. Dette var før klubbene fikk apparat til å ta seg av spillernes behov – du måtte greie deg selv. Det gjorde vi ganske bra. Nordmenn ble kjent som “good professionals”. Vi var sjelden fulle på trening, møtte også til reservelagskamp om påkrevd, og la sjelden på oss mer enn 7-8 kg over sommeren.

Good professionals, ok, men good footballers? Nå skal ikke jeg påstå at vi egentlig var ræva, men vi var jo et produkt av et godt landslagskollektiv. Og som mange av spillerne i Rosenborg fant ut etter hvert, de var et produkt av et godt Rosenborg-kollektiv. Flere engelske klubber traff blink. Men flere så at de hadde kjøpt en som alltid ville gjøre en grei jobb, men han var nok ikke verdens beste spiller, nei.

Men med stadig større inntekter for de engelske klubbene, hadde de etter hvert råd til mer enn en “grei jobb”. De fant også ut at en gjennomsnitts fransk spiller hadde mye høyere ferdighetsnivå enn en gjennomsnitts norsk. Mange andre utlendinger var også vant med å skjøtte jobben sin prikkfritt. Å ha gode holdninger var ikke lenger så mye å slå i bordet med. Det ble forventet. Så norske spillere ble et offer for :

  • økte inntekter og bedre kvalitet på ligaen
  • at klubbene fikk bedre speidernett og ble flinkere til å innlemme spillere fra ulike kulturer
  • at det norske landslagets prestasjoner etter hvert ble dårligere

Kvalifiserer Norge seg til neste VM er det fritt fram for en ny emigrasjonsbølge. Suksess selger. Og Men det trenger ikke automatisk bli England. Russland og Kina er jo to nye stormakter der en ser ut til å ha nok av hva det ofte til slutt dreier seg om – penger.

Ny tro på menneskeheten

Spania er laget med alle de gode spillerne – gode spillere som går på trynet når det gjelder som mest, som blir for veike i duellene når kampen står og vipper med ti minutter igjen, som melder seg ut når det virkelig kreves vinnerskaller.

Spania var det mange som hadde gitt opp på forhånd, fordi tradisjonen talte i mot dem. Men nå har de vunnet samtlige kamper (ok, straffeseieren mot Italia er vel egentlig en uavgjort). Og møter altså et Tyskland som både har tapt, i tillegg til å ha hatt griseflaks mot Tyrkia. I mine øyne er Spania klare favoritter, men ryktet at jeg allerede nå smått innstiller meg på at det kan bli Schweinsteiger-gjengen likevel.

Dette har vært et fantastisk bra fotballmesterskap. På banen har det blitt levert mer enn vi kan forvente. Ræva dårlige fotballkamper er noe fotballtilhengere rett og slett med jevne mellomrom må lide seg gjennom. De har vi hatt i EM 2008 også, men ikke mange.

Men om kvaliteten ute på gresset har vært bra, er kanskje mine sterkeste inntrykk fra det utenfor. Det har vært en absolutt fornøyelse å være midt i smørøyet under EM. Ikke fordi byen har stått på hodet, og alt har vært helt CRAZY!!!, for det har det ikke. Wien er en dannet kulturby, som greit glir inn i sin vante rytme etter kamp. Men i forbindelse med Østerrikes kamper turde befolkningen til slutt å komme ut av skallet sitt, noe som var gøy å se. Før Østerrike – Tyskland var det vel det nærmeste en noensinne kommer fotballgalskap her i landet.

Og tilreisende fans har jo laget leven så det holder, men på en positiv måte. Og her er jeg ved kjernen – hadde du vært foran Stephansdomen midt i byen går kveld, ville det gitt deg ny tro på menneskeheten. Spanjoler og tyskere i en eneste stor røre, syngende og dansende – sammen. Et mesterskap der fellesskap og forbrødring ikke bare er ord å lire av seg, men noe en ser og føler i praksis.
Og da går verden faktisk framover, fordi det ikke alltid har vært sånn.

Tidligere var det alltid elementer som var ute etter bråk, og fotballfamilien skjulte seg bak at “de egentlig ikke er noen av våre”. Tidligere var politiet så giret på å vise alt de hadde trent på i månedsvis, at de provoserte fram uro, noe som gjorde at de kunne ta i enda litt mer.
Alt det er borte, og så ville det være naivt å tro at det aldri skal kunne komme tilbake. Men en har fått erfaring. En vet hvordan et arrangement bør være, ting glir greit, politiet patruljerer mann og kvinne sammen (med et smil om munnen), atmosfæren er avslappet og vennlig.
Og når god fotball og god stemning på byen går hånd i hånd, da er det greit å innrømme: Det kjennes ikke ut som jeg har vært på jobb de siste fire ukene. Det har vært stas.

Og om jeg ikke skulle ha noen jobb å gå til neste mesterskap, tror jeg det blir tur likevel. Å dra fotball- og røretur med kamerater er topp. Å dra sammen med fotballinteresserte sønner nesten enda kjekkere.

Sees i Sør-Afrika.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.