Category Archives: Premier League

Manchester United – Chelsea: the winner takes it all?

Å studere nederste halvdel av tabellen I Premier League, har lenge vært god underholdning. Det har vært ekstremt jevnt, “alle” kunne rykke ned, og det dramaet har vært et greit substitutt for en toppstrid som syntes avgjort. Etter at Arsenal som vanlig møtte veggen i mars/april, var det jo fritt fram for han med tyggisen, og den røde gjengen hans.
Fjorårets seriemester, Chelsea, har hatt en sesong der to spørsmål har vært altoverskyggende:
1. Hvordan kan et så godt lag bli så dårlig, så plutselig?
2. Kommer Fernando Torres noen gang til å score igjen?

Og mens vi har lurt på dette, har de sneket seg til å bli gode igjen. Og Torres har til og med scoret.
En gang.
(Der er mennesker som har gått jevnlig på Stamford Bridge i mange år, og sier de aldri – aldri! – har hørt et sånt lydnivå på den stadion som når spanjolen puttet sitt første, siste og eneste så langt.)

Noen av oss har vært for opptatt med å hylle Man United som det eneste laget med ekte vinnervilje, framdrift, lagånd og skikkelig manager, og nesten ikke fått med oss at Chelsea-toget er tilbake på sporet. Som i fjor, treffer de perfekt planke med formen mot slutten av sesongen.
United har plukket poeng jevnt og trutt – 16 på de siste ni kampene.

Men når Chelsea i samme periode har 25 poeng, blir det altså seriefinale. En herlig bonus i en sesong vi trodde var opp og avgjort.

Men hvem vinner da?
OK, selv om vi analyserer og veier for og imot til vi blir blå i trynet, har fotball uansett et stort element av tilfeldighet i seg. Kampen på søndag kan selvfølgelig gå hvilken vei som helst.
Men det er Chelsea som er i siget. Og tenk på utgangspunktet – de var forferdelige for noen måneder siden. De greide omtrent ikke tre pasninger etter hverandre, forsvaret var all over the place, stjernespiss 1 hadde malaria og stjernespiss 2 så ut som han burde valgt en annen idrett.
De er forvirret – hva er det som skjer? Er dette virkelig oss? Tabellen er det ingen som orker å se på. Alt de tenker på er å få slutt på marerittet. Å bli bedre – å få ting til.

Og langsomt greier de faktisk å snu det. Ting faller på plass igjen. Og mens de puster ut av lettelse, oppdager de merkelig nok at de skal spille seriefinale på søndag. Sesongen kan faktisk bli strålende.
Når en kommer fra en håpløs posisjon, og finner ut at dette kan gå likevel, gir det ekstremt med energi. Chelsea har ikke mye å tape på søndag – alt var tapt for lenge siden, likevel. Men vinner Chelsea, vil det alltid bli husket som mesterskapet United rotet vekk. Selv i de legendariske vinnerskallene til United, må den plagsomme tanken finnes i bakhodet et sted.

Jeg tror ikke det går sånn. Manchester United på Old Trafford er bare så ekstremt gode.
På mange måter ligner jo kampen søndag på den som Chelsea vant for 13 måneder siden – som gjorde at de ble mestre. Men siden det har ingen andre lag greid det. Alle får bank.
17 lag har prøvd seg i Premier League denne sesongen, bare West Bromwich har fått med seg poeng. Ett.

Old Trafford er ikke en fotballstadion i vanlig forstand. Det er en bane der andre lag drar for å dø.
Ferguson sender utpå reservelaget i semiefinalen i Champions League, og provoserte Schalke-spillerne skikkelig med å ta så “lett” på oppgaven. Men det hjelper ikke, de feier dem av banen likevel.
Og bonusen er at de nå har en uthvilt gjeng klar til seriefinalen.

Av mannskapene har David Luiz har vært et kjempekjøp for Chelsea, og på søndag kan vel Ancelotti trygt starte med bare Drogba på topp. Det er tross alt seriefinale – en trenger ikke bruke den kampen på å rettferdiggjøre pengene en har brukt på Torres. Med Kalou og Malouda på hver side, og midtbanespillere på vei mot formtoppen, har Chelsea et sterkt lag.

Men United-triangelet med van der Saar, Ferdinand og Vidic helt bakerst, må omtrent være verdens beste. Rooney har tydelig fortrengt synet av gjengen med finlandshetter i enden av innkjørselen sin, og er tilbake i superform. Hernandez har vært et funn, og på midtbanen kryr det av gode alternativ.
Med vanlig høy intensitet i spillet, og vanlig uttelling, bør det holde for United.
Men en har jo alltid muligheten for – som Alex Ferguson ville sagt det – at dommeren ødelegger…

Men selv om det skulle skje, og Chelsea vinner, tror jeg United blir mestre likevel. (Så mye for hyping av seriefinalen…)
Vinner Chelsea med ett mål søndag, vil de altså ha to mål bedre målforskjell enn United.
Chelsea har igjen Newcastle hjemme, og Everton borte.
United har igjen Blackburn borte, og Blackpool hjemme.

Chelsea skal jobbe hardt for i det hele tatt slå Everton borte i siste serieomgang. Men om de gjør det, blir det neppe med kalassifre. Men skulle United trenge kalassifre hjemme mot Blackpool, så er det nok bare å finne fram kuleramma.

Jeg vurderer at Manchester United har 80 % sjanse for å bli ligamestre. Chelsea 20 %.
Enig?

IT’S A MAD WORLD

En kan si hva en vil om prinsippet om overgangsvindu, men en ting er sikkert: Gøy er det.

Mye moro, og mye galskap.

La meg presentere listen over de dyreste spillerne i verdenshistorien:

1. Christiano Ronaldo
2. Zlatan Ibrahimovic
3. Kaka
4. Fernando Torres
5. Zinedine Zidane
6. Luis Figo
7. Hernan Crespo
8. Andy Carroll

Andy Carroll?? Hva han gjør på denne listen er jo en komplett gåte. Liverpool har betalt mer enn en million pund per seriemål gutten noensinne har scoret. Og da er de fra Championship inkludert.

Han koster mer enn Barcelona betalte for David Villa!

Vi har hørt mye om transferreglene til eierne Fenway Sports Group og Liverpools Director of Football Strategy, Damien Comolli, men på dette kjøpet kan en vel bare krysse av i margen på ett punkt: Han er ung!

Jeg liker Andy Carroll. Jeg synes han er en god fotballspiller. Men sammenligner en med hva som ellers er av spillere der ute, må en omtrent være i nær familie for å si at dette er riktig pris.

Samtidig som der selvfølgelig er en syk logikk i det.

Liverpool: Fernando Torres ut, masse penger inn. Etterfulgt av masse penger ut, og to nye spisser inn.

Tipper fansen, som altså har mistet den største stjerna på laget, sitter og egentlig er ganske så fornøyd. Det kribler ekstra i kroppen når du skal benke deg og se de nye spillerne i din drakt for første gang. Det kan jo bli fantastisk!

Og der er en X-faktor oppi dette her. Er Suarez og Carroll en match?

Har de denne spesielle forståelsen som er litt udefinert, men som noen bare har og andre ikke, kan det bety mange mål og mye jubel på Anfield.

Og Andy Carroll har jo som type potensial til å bli en kultfigur i Liverpool. Drikking, slåssing og hyppig omgang med det annet kjønn går rett hjem.

De fleste engelske fotballtilhengere foretrekker en bad boy framfor en søndagsskolegutt. Og Torres er en søndagsskolegutt.

Til og med en som ganske lenge nå har nektet å komme ut av skallet sitt, og som har jobbet hardt for å skjule ethvert følelsesregister.

Det begynner å bli lenge siden han har spilt som en spiss til £ 50 mill., men han har nå i hvert fall meritter å vise til. Vi vet han kan.

(Og bare mens jeg skriver dette kjenner jeg hvor sykt jeg gleder meg til å se de helt nye Premier League-spillerne, og de gamle kjenningene i helt nye omgivelser!!)

Men først må en bare bli ferdige med å rydde opp etter det barslagsmålet som siste dag av transfervinduet er. Der managere blåser seg opp som frosker i parringstiden (gjør frosker det, forresten?), beskyldninger hagler gjennom lufta, noen klubber spiller poker og taper og noen vinner, og noen må innse at det er faktisk blir litt tøft framover.

Som manager Ian Holloway i Blackpool, som har en fly forbanna kaptein Charlie Adam å roe ned.

Har klubben sagt nei til £ 10 mill fra Liverpool, må jeg bare si: Det står det respekt av!

Der kunne de gjort 20-gangen på en spiller de kjøpte for 18 måneder siden.

Men det er et enkelt regnestykke å finne ut at det faktisk koster mye mer å rykke ned fra PL.

Og det gjør Blackpool sannsynligvis ikke med en blid, opplagt og livsglad Charlie Adam på laget. Spørsmålet er bare: Er det den versjonen vi får se framover? Det er dette som kalles en “test of character”, er det ikke?

Og så har vi Harry Redknapp, som påstår at Tottenham bare var underskrifter fra to aksjeeiere i Blackpool, to minutter over deadline, fra å lande Adams for £ 6 mill. Hvordan i huleste er det mulig nå alle rapporterer at Liverpool fikk nei til £ 10 mill?? Det henger jo ikke sammen. Men kanskje det danner seg et bilde når vi tar med at han i forrige overgangsvindu påsto Bayern Munchen bød £ 18 mill for van der Vart, mens Spurs fikk kjøpe ham for £ 8 mill.

Bullshit.

Snakk er det altså nok av. Flere managere raser mot respektløse bud på egne spillere, men som ikke har noe imot å plyndre andres spillerstaller. Kanskje kunne det vært greit med en felles regel:

Alle bud er lov. Men det er og lov å si nei. Som Holloway. Men dæven som han sutret underveis…

Rooney – frekkere en flatlusa

La meg si det med en gang – Wayne Rooney er i sin fulle rett til å ønske seg en annen arbeidsgiver. Folk skifter jobb. Sånn er det bare.

Enkelte finner sikkert også en pervers glede i å se Alex Ferguson – mannen som uten nåde har kastet flere verdensstjerner ut av Manchester United – steke litt i fettet.

Men i den store PR-krigen som dette er, kan Rooney bare ikke slippe unna med denne taktikken.

Wayne Rooney er ikke en fotballspiller, han er en organisasjon. Med agentbyrå, sponsorer, regnskapsfolk, utstyrsansvarlige og advokater. Mange lever av ham, og påvirker ham. Nærmest står agenten Paul Stretford, som har bidratt til å gjøre Rooney ekstremt rik i en alder av 24 år.

Skifter spilleren klubb, tjener Stretford selv en formue på det. Til og med offisielt…

Jeg vil tro hele den personlige kontrakten allerede er klar. Rooney Ltd hadde ikke satt seg i denne situasjonen om ikke ny klubb allerede var på plass, og samtidig vissheten om at han kommer til å tjene £ 300.000 i uka, i stedet for £ 150.000.

Og det må vel være grunn god nok til å si goodbye til den røde delen av Manchester?

Absolutt ikke. Å ville sikre framtiden sin er greit, men velger du mer penger enn du noensinne vil greie å bruke opp, fremfor sporten, er du på kjøret.

Men det er menneskelig å bli påvirket av omgivelsene. Jeg tror de fleste spillerne i Premier League er stjernedyrket tilrekkelig til å mene, innerst inne, at de selvfølgelig fortjener hvert pund de tjener. Og Rooney sin skalle har til og med blitt fordreid til å tro at han fortjener mer. Mye mer.

Derfor blir det så patetisk når en eller annen PR-fyr sitter på Rooneys vegne og filer på ordene, balanserer og veier hvert eneste for maksimal effekt, og kjører ut en pressemelding der de skylder på Glazer-familien.

Greit, de kan få skylda for mye, men ikke dette.

Jeg har truffet mange toppspillere, men ikke en eneste som har bekymret seg for at rentene klubben må betale vanskeliggjør den framtidige satsingen. Og omtrent den siste spilleren i verden som ville stablet denne tankerekken på beina, er Wayne Rooney.

Dette handler om grådighet, og greed ain’t good.

Og leiren hans har altså sett en liten åpning, rent taktisk. De fleste Manchester United-fans misliker eierne sterkt, og greier man å gi dem skylda, kan dette faktisk gå fint! Han kan til og med bli en helt som tar fighten med dem.

Men United fansen kan vel umulig gå på den?

Nå høres det kanskje ut som jeg hater Rooney, men det er ikke i nærheten av å være sant.

Jeg beundrer ham som fotballspiller, og lagspiller.

Når Rooney klinker et innlegg i mål (ok, jeg innrømmer det er lenge siden), er det alltid rett bort til spilleren som slo innlegget, for å takke. Strålende.

Slike ting betyr faktisk noe i et lag. Kommunikasjon, kroppsspråk, samhold. Byggesteiner i en kultur som har gitt ekstremt med pokaler i skapet.

Arkitekten bak det hele er selvfølgelig Alex Ferguson. Og mannen som skrev Rooneys pressemelding, (og det var i hvert fall ikke Wayne), velger å krype for manageren, slikke ham oppetter ryggen. Noe annet hadde selvfølgelig vært å skyte seg selv i foten, samt de fleste andre kroppsdeler.

Og Ferguson var på sitt absolutt beste tirsdag, da han slapp detaljene i Rooney-sagaen ut av sekken. Det var fantastiske seks minutter. På pressekonferansen før CL-kampen satt denne mannen, som er omtrent like fryktet som elsket, og pratet så det gikk rett inn i hjertet til dem som så på. Er vi kyniske kan vi si “Oscar-materiale”. Jeg vil heller si ekstremt ærlig, og det vinner du nesten alltid på. Arket med punkter han hadde med, så han ikke på en eneste gang. Han pratet slik at vi trodde ham, og valgte hans ringhjørne.

Til slutt: Mark Hughes forteller fra sin tid som City-manager, at han var i samtale med Sheik Mansour, klubbens ufattelig rike eier. Sheiken spurte Hughes om hvilken spiller i verden han helst ville hatt på laget sitt.

Mark Hughes svarte: Wayne Rooney. Hvorpå sjeiken spurte: Do you want us to put in a bid for him?

Hughes lo det bort. Impossible. Det samme har nok ikke Mancini gjort.

Slutt for "The Big Four"

Liverpool, Arsenal, Chelsea og Manchester United har vært de store engelske klubbene de siste årene. De har vært i egen klasse – The big four.
At de fire første plassene har gitt Champions League, har hatt en selvforsterkende effekt:
Champions League = større inntekter = mer finansielle muskler til spillerinnkjøp = bedre lag.
Og da Everton faktisk kapret fjerdeplassen i Premier League i 2005, foran Liverpool, røk de ironisk nok ut i 3. kvalikrunde i Europa. Mens 5. plasserte Liverpool, gjennom en slags “tittelforsvarer spesialdispensasjon” fra UEFA, faktisk kom seg videre.

Men det har ikke alltid vært disse klubbene som har vært kongene på haugen. Da jeg kom til England på slutten av -80 tallet, snakket en om “The big five”. Dette var Liverpool og Everton, Arsenal og Tottenham, samt Manchester United. Et par av disse hadde jo ikke vunnet serien på år og dag, men begrepet innbefattet like mye publikumsinteresse og profil, som pokaler i skapet.

Den gang var de økonomiske ulikhetene ikke så ekstreme mellom klubbene, som de er i dag. De fire store har vært et relativt sementert begrep siden Abramovitsj for syv år siden fant ut at han skulle bruke noen av sine ærlig (?) tjente penger på Chelsea.
(Der lå en yacht i havnen i Stavanger for en måned siden. Eller la oss kalle det en ferje. En stor ferje. Oppe på dekk lå blant annet en 60 fots cabin cruiser. Og ved siden av en like stor seilbåt. Bare for å gi et begrep om størrelsen. Alt sammen hadde Abramovitsj visstnok gitt til en annen russer – som takk for hjelpen da han fikk kjøpt Chelsea.
(Abramovitsj – bare fra om der er noe jeg kan hjelpe med!)

Det ville være enkelt å si at vi nå kan begrave Fire Store-begrepet på grunn av Liverpool. At kaoset råder på eiersiden, spillerne ikke er gode nok, stadion er antikvarisk og hver fjerde person i byen i tillegg arbeidsledig.

Men brikkene her kan raskt falle på plass. Mye henger i første omgang på eiersiden. Og på samme måte som en kan følge fotballkamper på nettet, med minutt til minutt beskrivelser, kan en faktisk gjøre det samme med maktkampen i Liverpool. Det er noe ekstremt fascinerende med alle ingrediensene som er mikset i den gryta, og som er i ferd med å koke over mens vi alle glor på. Det er som å se på et bilkrasj i sakte kino, mens en fortsatt klynger seg til håpet om at etter et par lag med lakk, kommer bilen egentlig til å være like fin igjen.
Og det kan den bli. Men selv om jeg vanligvis regner treneren / manageren som den viktigste personen i en fotballklubb, er for Liverpool nå den viktigste mannen i verden John W Henry. Og han tror jeg aldri engang har vært på en Liverpool-kamp.

Men hovedgrunnen til at vi kan oppløse gutteklubben de fire store er Manchester City.
OK, så kom Tottenham på fjerde plass i fjor. De er glimrende drevet klubb, med en formann i Daniel Levy som vet å holde Harry Redknapp i ørene. Helt nødvendig!
Den stallen Tottenham har er ekstremt bred og god. Og de har startet bra denne sesongen også. Fremtiden ser lys ut.

Men hvordan konkurrerer man med klubben som har sånn omtrent alle pengene i hele verden?
Manchester City har så store ressurser til rådighet at det er nesten umulig for dem ikke å sprenge Big Four festningen til himmels. Klubben skal rett og slett gjøre en usselt dårlig jobb for ikke å greie det. Selvfølgelig er det ikke bare å kjøpe de beste spillerne og tro at alt blir bra. Men City gjør ikke det. De legger ned enorme ressurser på alle områder.
Noen snakker om økonomisk doping, og det blir faktisk vanskeligere for dem å kjøre i vei med standard gigantunderskudd de neste årene. Nye UEFA-regler er på plass.
Men jeg synes det er ok, fordi

a) Det er spektakulært underholdende om de mislykkes med sitt prosjekt.
b) Vi får mye flott fotball om de lykkes.
c) Det er kjedelig når bare de samme lagene dominerer. The Big Four har hatt sine syv år. Det får holde.

Eller hva mener du?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.