Category Archives: Matchballer

MATCHBALL MANDAG – UTBLÅSNINGER PÅ BANEN

MATCHBALL MANDAG, UTBLÅSNINGER PÅ FOTBALLBANEN

Fotball handler om følelser, temperatur, temperament. Vi elsker når ting skjer. Som Moldes trener Kjell Jonevret sa etter søndagens kamp mot Lillestrøm: “Jeg ventet hele kampen på at lagene skulle komme i gang, at noe skulle skje. Men det gjorde det aldri.” Så ble det av flere også karakterisert som den dårligste kampen på Aker Stadion på ti år.

Jeg aner ikke om Løv Ham – Nybergsund var en bra kamp, men de som var til stede fikk i hvert fall et minne (omtrent for livet) når det fullstendig tiltet for Stian Birkeland, Løv Hams kaptein.Har du ikke hørt det så klikk på linken og få det med deg.

Jeg håper ikke mange vil si at dette absolutt ikke hører hjemme på en fotballbane. Det kommer jo fra en mann som tydelig brenner for det han holder på med, og så er det god underholdning for oss andre. Jeg tror til og med dommeren greier å se på det med en viss fascinasjon.

Og med mennesker så vet en jo aldri helt hva en får. Plutselig finner Kvisvik ut at han så Kung Fu Panda i sommer, og der var noen greier der han har lyst til å prøve.Verdens beste fotballspiller får plutselig rullegardin i VM-finalen, og kjører sin versjon av den største bukkene bruse og trollet.Og enigmaet Eric Cantona finner plutselig ut at der er en fyr på tribunen hos Crystal Palace som fortjener følelsen av skruknott mot jeksel.

Dette er jo spillere som får fysisk utløp for aggresjon. Stian Birkeland har det jo mest i kjeften, og skal vel i denne sammenheng faktisk ha pluss for det.

Men av og til skjer altså ting på kamp som bare får deg til å sitte og måpe. Og som på en syk måte faktisk gir fotballen en merverdi.Cantonas raserianfall har jo absolutt legendestatus. Og som en fyr sa på engelsk TV etterpå: Det var vanvittig, det var sjokkerende, men først og fremst var det veldig, veldig morsomt.Amen.

Personlig syntes jeg det var enda morsommere da rettsaken (for det ble det jo) startet, og målet for angrepet, Palace fan Matthew Simmons, uttalte:”Da Cantona ble utvist, og passerte rett foran meg, ropte jeg – Av banen med deg, Cantona, det blir en tidlig dusj for deg.”

Kan de som har vært på kamp i England, og som tror det var dette han skrek, vennligst rekke opp hånda…

Men det bikker altså for noen. Men det å kontrollere aggresjonen, styre den i riktig retning, hører jo med til jobben som fotballspiller. Stadig vekk hører en om spillere som blir byttet inn, og som fulle av adrenalin og med mord i blikket raskt blir utvist igjen. Til og med lille Messi greide jo å ryke ut 40 sekunder etter at han kom innpå i sin landslagsdebut.

I den fantastiske boka Sacred Hoops (også nevnt i Arild Stavrums meget gode “31 år på gress”) beskriver baskettreneren Phil Jackson hvordan han jobber med lagbygging, med å kontrollere store ego, og med å ta kontroll over aggresjon. Han har en Zen-buddistisk tilnærming, der total innlevelse og tilstedeværelse i øyeblikket skal erstatte trash talk og ødeleggende personlig feider på banen.

For det er jo ofte det det handler om. En personlig greie. Du pissa på meg. Du skal få igjen.Og så ødelegger en for laget i prosessen.

Det å få ut det maksimale akkurat når en trenger det, og i den retningen en trenger det, er jo en fantastisk suksessfaktor. Spillere må gjerne gjennom modningsprosesser som tar flere år, før ting faller på plass. Før en tar kontroll over seg selv.

Og apropos få ut det maksimale. I Norge har vi jo og mantraet: Vi spiller som vi trener.Forfriskende var det derfor og nylig å høre nevnte Arild Stavrum si at en av de beste egenskapene en fotballspiller kan ha er å være bedre i kamp enn på trening. Å ha evnen til å heve seg og få ut det aller beste når det faktisk gjelder mest.

Dette betyr kanskje at jeg kan slutte å ligge søvnløs og tenke på de fæle målene jeg slapp inn på trening? Det holder kanskje med å tenke på dem jeg slapp inn under kamp?

MATCHBALL 6: To kunstgress or not to kunstgress, that’s the question!

Flere og flere klubber legger kunstgress, flere og flere vurderer å gjøre det. Men hvem skal egentlig bestemme underlaget det spilles fotball på – klubbens markedsavdeling, eller spillerne? Og kanskje også – hvilke spillere?

Det er mulig du har glemt det, men dette er ”andre bølge” av kunstgress. Jeg har spilt flere kamper i engelsk toppserie på det underlaget. Både QPR og Luton spilte på plast. (At disse to lagene og ”engelsk toppserie” nevnes i samme setning , forteller vel en del om hvor lenge siden det er.) Etter hvert ble det forbudt, men underlaget gjør nå altså et come back. Også internasjonalt. EM-kvalifiseringskampen mellom Russland og England ble spilt på kunstgress i fjor. Paradoksalt nok på samme bane i Moskva som årets finale i Champions League skal spilles. Men til den kampen fjerner en kunstgresset, og legger naturgress. For en eneste kamp! Også i EM i sommer blir det lignende situasjoner.

Så opplegget er vel noe sånt som at, ja, kunstgress er greit, men skal det være skikkelig fest så duger det ikke. Og mange av spillere mener jo at det duger ikke, uansett. De får vondt overalt, karrieren forkortes, og blir det kunstgress på vår hjemmebane skifter i hvert fall jeg klubb!

Nå skal ikke jeg påstå at Steffen Iversens ryggplager sitter i hodet, men det er jo påtakelig at det er de ”gamle” som sutrer, men s de unge ofte synes det er greit. Det tyder på at det er en generasjonsgreie, med en ny gjeng som har vokst opp på kunstgress, det er deres underlag, og de trives til og med best på det. Så når de eldre, profilerte spillerne står frem med sin skepsis, må en ikke glemme å spørre alle spillerne.

Selv har jeg endret mening. Jeg var hard core naturgressmann tidligere. Men så var kunstgressbanene på min tid var knallharde. Vi snakker betong med et filtlag på toppen. Ikke akkurat topp for en keeper. Prøv å gå utpå en topp kunstgressbane nå, og du får en helt annen følelse. Jeg vil gå så langt som å påstå at det er herlig! Men det aller beste er jo at det blir god fotball av det. Ingen sprett i hytt og pine, ting blir forutsigbart, no excuses. Eller – ikke helt. Tromsøs underlag er visstnok annerledes enn de andre plastbanene (hardere og glattere), og gir hjemmelaget, som er vant med det, en fordel. Før Vikings borteseier der for noen uker siden, reiste laget opp på fredagen, og fikk to treningsdager på banen først. Sjenerøst av Tromsø, men kanskje noe de vil nekte neste gang? Og da blir jo neste steg muligens at det, som ved landskamper, faktisk blir påbudt å slippe bortelaget utpå kamparenaen for trening først.

For i utgangspunktet skal en jo stille likt, med noenlunde de samme forutsetningene. Kunstgress er i ferd med å forrykke noe av dette, der det blir et veldig klart skille mellom ”kunstgresslag”, og de andre. Da kan det være lurt at man, som RBK, i hvert fall trener på samme underlag hjemme, før en skal spille på det borte.

”Kunstgresspiller” er og blitt et begrep. Noen ser ut til å beherske den delen bedre enn andre. Torstein Helstad er ikke en av dem. Jeg forstår godt at han blir sur når han blir satt ut av laget med den begrunnelsen. Men jeg forstår også Mjelde som gjør det, og for Helstad er der bare en måte å ta det på. På samme måte som det var en utfordring for ham å dra til Østerrike og spille fotball i en annen kultur, så er dette også først og fremst en utfordring. Men jo mer en fokuserer på hvor ræva underlaget er, jo vanskeligere er det å vippe det sin vei. Endring er faktisk noe de aller fleste i arbeidslivet gjennomgår med jevne mellomrom. Endringsvilje er da et nøkkelbegrep.

Selv tilbringer jeg mange timer i uka på kunstgress med sønnene mine. Det er perfekt for å trene teknikk, og jeg mener til og med en nøkkel i norsk fotballs bestrebelser på å bli bedre på det området. Selvsagt er faren der for at de blir bortskjemte med slike stuegolv-forhold, og ikke tackler overgangen til en mer humpete grus- eller gressbane. Men at det er lettere å være god på kunstgress, bør i seg selv være grunn nok til å satse på det.

Uansett skal det bli uhyre interessant å se om en klubbs markedsavdeling greier å trumfe gjennom det som markante spillere går sterkt i mot. Det kan bli en interessant maktkamp!

MATCHBALL 6 – Garderoben til Klepps damelag

Ok, jeg skal glatt innrømme det. Det føltes litt klysete.

Her åpne Klepps damelag garderobedørene sine for tv-kameraene, rett før avspark i toppkampen mot Asker, og så slår vi i Matchball Mandag til med noe som kan ligne en harselas av tenningsnivået i gjengen.

Trener Knut Eriksen fremstår på klippet som en mildt sagt svært forsiktig innpisker. Her er det minimalt med fråde i munnviken, for å si det sånn.

Et lite stykk unna Al Pacinos trenerrolle i “Any given Sunday”, der han kjører sin smått legendariske garderobeprat til gjengen med amerikanske fotballspillere.

Se alle mandagens matchballer her!

Som tidligere spiller i England føler en jo en har sett det meste. Tekopper som føk i veggen – forresten, det var sjelden før kamp, helst i pausen eller etterpå. Men spillere som sto og skallet i veggen for å psyke seg opp var ikke uvanlig.

De engelske spillerne hadde en fantastisk evne til å være avslappede på forhånd, bruke minst mulig energi. Det var ikke snakk om å konsentrere seg om noe som helst før etter oppvarming, og en var inne i garderoben igjen. Da var det som å skru på en bryter. Da giret en seg opp noe fryktelig, ropte og skrek, og treneren hev gjerne også bensin på bålet med noen skikkelige avskjedsord på vei ut.

Det var også rart å se hvordan norske spillere i England tok noe av dette tilbake til landslaget, der nivået gikk fra “stille og rolig” til “heller livat” på noen få år.

Men hvor mye betyr egentlig trenerens garderobetale for prestasjonen?

Riktig svar er nok “ganske lite”. Det blir en så liten del av en treners totale påvirkning, at det knapt kan regnes i prosenter.

Men en skikkelig kollektiv høyenergiopplevelse i garderoben må jeg likevel si jeg elsket. Om det var treneren som sto for det, eller vi spillere som fikset det selv, var det å føle seg som en del av en stamme pisket inn i en felles krigsberedskap, ganske deilig. Det bandt oss sammen.

Men det er jo ikke sikkert alle følte det sånn. Noen syntes kanskje det var plagsomt, og ville bare ha ro og fred til å konsentrere seg. Hva vet jeg.

Og det er jo dette som kompliserer psykologiske forhold i et fotballag – der vil alltid være ulike mennesketyper som trenger ulike stimuli.

Og kanskje var det dette Klepp-treneren tok hensyn til – at spillerne ville bikke over i spenningsnivå om han tok for hardt i.

Eller kanskje treneren ikke har det i seg, han er ikke slik som type. Og det blir i hvert fall på trynet, om en skal stå der og spille skuespill. Da blir en fort avslørt. En må være seg selv.

Men der ligger noen fantastiske klipp ute på nettet. Av trenere som sannsynligvis er seg selv, og sannsynligvis heller ikke er helt vel bevarte. Garderobekamera kan være stor underholdning.

Men jeg må vende tilbake til skuespill og “Any given Sunday”. Dette er den mest “sanne” idrettsfilmen jeg har sett, og i det mest berømte klippet bruker Al Pacino hele følelsesregisteret til å nå inn til hver spiller, samtidig som han sveiser alle sammen til ett.

Den garderobescenen blir nå mye brukt både på næringslivssamlinger, og faktisk hos fotballag som skal ut i krigen.

Det er stor skuespillerkunst, strålende psykologi og sportslig effektivt. Men så er det jo bare film, da…

MATCHBALL 6 – Hvem skal stå i mål på landslaget?

Håkon Opdal har virkelig fått merke at med suksess kommer større utfordringer, oppmerksomhet og ikke minst fallhøyde.

Etter at Thomas Myhre oppsiktsvekkende lenge hadde forsvart landslagsplassen med omtrent zero kamptrening, fikk akkurat det en heller brutal slutt mot Tyrkia. Enter Opdal. Han hadde fått skikk på spillet sitt i Brann, og gjorde nå også et solid inntrykk på landslaget.

Men så kom hjemmekampen mot Tyrkia. Og bortekampen mot Montenegro. Og Brann – Strømsgodset. Og han fikk merke at på landslaget blir alt forsterket x 10. Det som er bra, og ikke minst det som ikke er det. Og mens jeg, da jeg spilte i den norske serien, kunne gjøre en kjempemiss, og slippe unna med at vår kamp ikke ble vist på Sportsrevyen, kjører vi nå reprisene fra tippeligaen i sakte film, fra fem ulike vinkler. Igjen og igjen.

Se alle Thorstvedts matchballer her!

Så er da spørsmålet: Betyr missene ut med Opdal bakerst på landslaget, og inn med nestemann?
Mitt svar er et nytt spørsmål: Må en bestemme det nå?

Det hele bunner i villfarelsen om at vi til enhver tid må ha en som er LANDSLAGSKEEPEREN, selv om det er tre måneder til neste landskamp. Mens vi ikke er så opptatt av å ha en fast venstreback, eller indreløper.
Det hadde vært fantastisk om Norge hadde hatt en supermann i mål, som spilte fast på et europeisk topplag og som leverte varene på landslaget hver gang. Men der har vi vel aldri vært. Både jeg, Frode Grodås, Espen Baardsen, Frode Olsen, Espen Johnsen, Thomas Myhre og Håkon Opdal måtte ta våre smeller. Situasjonen har som regel ikke vært ideell, men da må en jo bare gjøre det beste ut av. Da jeg var keepertrener på landslaget klødde vi oss ofte i skallen og tenkte: Hvem skal vi ta med nå da? Jeg går ut fra at Jørn Jamtfall har opplevd det samme. Bildet er uklart, men som regel har det jo gått riktig bra. Og å påstå at vi ikke kom til EM grunnet keeperne er bare tull. Se på de andre lagene i pulja – alle keeperne kastet ballen inn med jevne mellomrom.

Nå er det god tid fram til første VM-kvalik mot Island til å finne ut av ting. Jeg tror det er lurt å bruke den tida. Hvem spiller bra på klubblaget? Hvem spiller best på landslaget? Hvem sliter med skader? Hvem sprer trygghet rundt seg?

Jarstein har spilt bra i Rosenborg, og trengte å ta steget til en toppklubb (??) nå. Går ikke ut fra han likte tunnelen han fikk fra Ramberg mot Fredrikstad, men Jarstein har vanligvis et nydelig tyngdepunkt. Mentalt har han jo ikke alltid fremstått like balansert, men det går jo an å vokse der og.

Opdal har en kneskade som absolutt ikke er bra. Jeg er operert for det samme selv, men inntil videre gjør han det beste ut av det. Det å stå i mål handler i stor grad om å ta de riktige avgjørelsene, og det er kanskje en trøst når en sliter fysisk. Tar en de riktige avgjørelsene, slipper en unna en del av de fysiske greiene. Riktig avgjørelse tok han ikke mot Godset – det var et rart mål å slippe inn. Akkurat den hadde ikke noe med knærne å gjøre. Om det da ikke er så vondt at han rett og slett kviet seg for å hoppe.
Jon Knudsens navn har også blitt kastet fram igjen. Jons største problem er at han ikke ser ut som en landslagskeeper. Og det er jo ikke akkurat en saklig begrunnelse. Han har begynt sesongen meget bra, og har en svært høy standing i klubbmiljøet. (Og årets største keepertabbe er det nok Stabæks reservekeeper Iven Austbø som har stått for. Den gjorde han da gikk fra Viking til Stabæk. I Stavanger hadde han spilt – i Bærum sitter han på benken.) Jon Knudsen har ingen stor karisma eller høylydt autoritet, men han tar ballen svært ofte. Og det er vel det aller viktigste? I tillegg samarbeider han glimrende med forsvaret, og er flink på distribusjon. Skal han holde seg i diskusjonen må han holde trykket oppe utover sommeren.

Ellers har jo Espen Johnsen fått en helt annen start på denne sesongen enn han fikk for et år siden. Thomas Myhre er forhåpentligvis på banen snart, og i Fredrikstad er det herlig å se at en klubb som tør å satse på gode unge keepere får betalt for det. Lasse Staw trenger en hel sesong i Tippeligaen, men om to år kan han være The Man.

Her er det fritt fram.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.