Category Archives: fotball

Manchester United – Chelsea: the winner takes it all?

Å studere nederste halvdel av tabellen I Premier League, har lenge vært god underholdning. Det har vært ekstremt jevnt, “alle” kunne rykke ned, og det dramaet har vært et greit substitutt for en toppstrid som syntes avgjort. Etter at Arsenal som vanlig møtte veggen i mars/april, var det jo fritt fram for han med tyggisen, og den røde gjengen hans.
Fjorårets seriemester, Chelsea, har hatt en sesong der to spørsmål har vært altoverskyggende:
1. Hvordan kan et så godt lag bli så dårlig, så plutselig?
2. Kommer Fernando Torres noen gang til å score igjen?

Og mens vi har lurt på dette, har de sneket seg til å bli gode igjen. Og Torres har til og med scoret.
En gang.
(Der er mennesker som har gått jevnlig på Stamford Bridge i mange år, og sier de aldri – aldri! – har hørt et sånt lydnivå på den stadion som når spanjolen puttet sitt første, siste og eneste så langt.)

Noen av oss har vært for opptatt med å hylle Man United som det eneste laget med ekte vinnervilje, framdrift, lagånd og skikkelig manager, og nesten ikke fått med oss at Chelsea-toget er tilbake på sporet. Som i fjor, treffer de perfekt planke med formen mot slutten av sesongen.
United har plukket poeng jevnt og trutt – 16 på de siste ni kampene.

Men når Chelsea i samme periode har 25 poeng, blir det altså seriefinale. En herlig bonus i en sesong vi trodde var opp og avgjort.

Men hvem vinner da?
OK, selv om vi analyserer og veier for og imot til vi blir blå i trynet, har fotball uansett et stort element av tilfeldighet i seg. Kampen på søndag kan selvfølgelig gå hvilken vei som helst.
Men det er Chelsea som er i siget. Og tenk på utgangspunktet – de var forferdelige for noen måneder siden. De greide omtrent ikke tre pasninger etter hverandre, forsvaret var all over the place, stjernespiss 1 hadde malaria og stjernespiss 2 så ut som han burde valgt en annen idrett.
De er forvirret – hva er det som skjer? Er dette virkelig oss? Tabellen er det ingen som orker å se på. Alt de tenker på er å få slutt på marerittet. Å bli bedre – å få ting til.

Og langsomt greier de faktisk å snu det. Ting faller på plass igjen. Og mens de puster ut av lettelse, oppdager de merkelig nok at de skal spille seriefinale på søndag. Sesongen kan faktisk bli strålende.
Når en kommer fra en håpløs posisjon, og finner ut at dette kan gå likevel, gir det ekstremt med energi. Chelsea har ikke mye å tape på søndag – alt var tapt for lenge siden, likevel. Men vinner Chelsea, vil det alltid bli husket som mesterskapet United rotet vekk. Selv i de legendariske vinnerskallene til United, må den plagsomme tanken finnes i bakhodet et sted.

Jeg tror ikke det går sånn. Manchester United på Old Trafford er bare så ekstremt gode.
På mange måter ligner jo kampen søndag på den som Chelsea vant for 13 måneder siden – som gjorde at de ble mestre. Men siden det har ingen andre lag greid det. Alle får bank.
17 lag har prøvd seg i Premier League denne sesongen, bare West Bromwich har fått med seg poeng. Ett.

Old Trafford er ikke en fotballstadion i vanlig forstand. Det er en bane der andre lag drar for å dø.
Ferguson sender utpå reservelaget i semiefinalen i Champions League, og provoserte Schalke-spillerne skikkelig med å ta så “lett” på oppgaven. Men det hjelper ikke, de feier dem av banen likevel.
Og bonusen er at de nå har en uthvilt gjeng klar til seriefinalen.

Av mannskapene har David Luiz har vært et kjempekjøp for Chelsea, og på søndag kan vel Ancelotti trygt starte med bare Drogba på topp. Det er tross alt seriefinale – en trenger ikke bruke den kampen på å rettferdiggjøre pengene en har brukt på Torres. Med Kalou og Malouda på hver side, og midtbanespillere på vei mot formtoppen, har Chelsea et sterkt lag.

Men United-triangelet med van der Saar, Ferdinand og Vidic helt bakerst, må omtrent være verdens beste. Rooney har tydelig fortrengt synet av gjengen med finlandshetter i enden av innkjørselen sin, og er tilbake i superform. Hernandez har vært et funn, og på midtbanen kryr det av gode alternativ.
Med vanlig høy intensitet i spillet, og vanlig uttelling, bør det holde for United.
Men en har jo alltid muligheten for – som Alex Ferguson ville sagt det – at dommeren ødelegger…

Men selv om det skulle skje, og Chelsea vinner, tror jeg United blir mestre likevel. (Så mye for hyping av seriefinalen…)
Vinner Chelsea med ett mål søndag, vil de altså ha to mål bedre målforskjell enn United.
Chelsea har igjen Newcastle hjemme, og Everton borte.
United har igjen Blackburn borte, og Blackpool hjemme.

Chelsea skal jobbe hardt for i det hele tatt slå Everton borte i siste serieomgang. Men om de gjør det, blir det neppe med kalassifre. Men skulle United trenge kalassifre hjemme mot Blackpool, så er det nok bare å finne fram kuleramma.

Jeg vurderer at Manchester United har 80 % sjanse for å bli ligamestre. Chelsea 20 %.
Enig?

IT’S A MAD WORLD

En kan si hva en vil om prinsippet om overgangsvindu, men en ting er sikkert: Gøy er det.

Mye moro, og mye galskap.

La meg presentere listen over de dyreste spillerne i verdenshistorien:

1. Christiano Ronaldo
2. Zlatan Ibrahimovic
3. Kaka
4. Fernando Torres
5. Zinedine Zidane
6. Luis Figo
7. Hernan Crespo
8. Andy Carroll

Andy Carroll?? Hva han gjør på denne listen er jo en komplett gåte. Liverpool har betalt mer enn en million pund per seriemål gutten noensinne har scoret. Og da er de fra Championship inkludert.

Han koster mer enn Barcelona betalte for David Villa!

Vi har hørt mye om transferreglene til eierne Fenway Sports Group og Liverpools Director of Football Strategy, Damien Comolli, men på dette kjøpet kan en vel bare krysse av i margen på ett punkt: Han er ung!

Jeg liker Andy Carroll. Jeg synes han er en god fotballspiller. Men sammenligner en med hva som ellers er av spillere der ute, må en omtrent være i nær familie for å si at dette er riktig pris.

Samtidig som der selvfølgelig er en syk logikk i det.

Liverpool: Fernando Torres ut, masse penger inn. Etterfulgt av masse penger ut, og to nye spisser inn.

Tipper fansen, som altså har mistet den største stjerna på laget, sitter og egentlig er ganske så fornøyd. Det kribler ekstra i kroppen når du skal benke deg og se de nye spillerne i din drakt for første gang. Det kan jo bli fantastisk!

Og der er en X-faktor oppi dette her. Er Suarez og Carroll en match?

Har de denne spesielle forståelsen som er litt udefinert, men som noen bare har og andre ikke, kan det bety mange mål og mye jubel på Anfield.

Og Andy Carroll har jo som type potensial til å bli en kultfigur i Liverpool. Drikking, slåssing og hyppig omgang med det annet kjønn går rett hjem.

De fleste engelske fotballtilhengere foretrekker en bad boy framfor en søndagsskolegutt. Og Torres er en søndagsskolegutt.

Til og med en som ganske lenge nå har nektet å komme ut av skallet sitt, og som har jobbet hardt for å skjule ethvert følelsesregister.

Det begynner å bli lenge siden han har spilt som en spiss til £ 50 mill., men han har nå i hvert fall meritter å vise til. Vi vet han kan.

(Og bare mens jeg skriver dette kjenner jeg hvor sykt jeg gleder meg til å se de helt nye Premier League-spillerne, og de gamle kjenningene i helt nye omgivelser!!)

Men først må en bare bli ferdige med å rydde opp etter det barslagsmålet som siste dag av transfervinduet er. Der managere blåser seg opp som frosker i parringstiden (gjør frosker det, forresten?), beskyldninger hagler gjennom lufta, noen klubber spiller poker og taper og noen vinner, og noen må innse at det er faktisk blir litt tøft framover.

Som manager Ian Holloway i Blackpool, som har en fly forbanna kaptein Charlie Adam å roe ned.

Har klubben sagt nei til £ 10 mill fra Liverpool, må jeg bare si: Det står det respekt av!

Der kunne de gjort 20-gangen på en spiller de kjøpte for 18 måneder siden.

Men det er et enkelt regnestykke å finne ut at det faktisk koster mye mer å rykke ned fra PL.

Og det gjør Blackpool sannsynligvis ikke med en blid, opplagt og livsglad Charlie Adam på laget. Spørsmålet er bare: Er det den versjonen vi får se framover? Det er dette som kalles en “test of character”, er det ikke?

Og så har vi Harry Redknapp, som påstår at Tottenham bare var underskrifter fra to aksjeeiere i Blackpool, to minutter over deadline, fra å lande Adams for £ 6 mill. Hvordan i huleste er det mulig nå alle rapporterer at Liverpool fikk nei til £ 10 mill?? Det henger jo ikke sammen. Men kanskje det danner seg et bilde når vi tar med at han i forrige overgangsvindu påsto Bayern Munchen bød £ 18 mill for van der Vart, mens Spurs fikk kjøpe ham for £ 8 mill.

Bullshit.

Snakk er det altså nok av. Flere managere raser mot respektløse bud på egne spillere, men som ikke har noe imot å plyndre andres spillerstaller. Kanskje kunne det vært greit med en felles regel:

Alle bud er lov. Men det er og lov å si nei. Som Holloway. Men dæven som han sutret underveis…

Mine fem keeperhelter fra VM

De følgende keepere er ikke de beste som har spilt i VM. Men de har gjort et spesielt inntrykk på meg. Av helt forskjellige årsaker.

Det må selvsagt presiseres at disse målvaktene slapp å forholde seg til Jabulani – den nye VM-ballen som gjør det omtrent umulig å redde skudd….

MWAMBA KAZADI, ZAIRE – VM 74
Det første verdensmesterskapet jeg husker er Vest-Tyskland -74. Jeg var 11 år.

Før mesterskapet var jeg særlig fascinert av Afrikas representant, Zaire.

Ryktene sa at de trente kondisjon ved å løpe etter antiloper flere dager i strekk. De trente headinger med stein, og keeperen kunne hoppe over målet. Jeg hadde lyst til å være som Mwamba.

Det var første gang et Afrikansk land fra sør for Sahara var med, og det ble nok et minneverdig mesterskap for spillerne. Men på banen gikk det bare sånn passe.

Keeper Mwamba Kazadi opplevde å bli byttet ut, av sportslige årsaker, etter 20 minutter mot Jugoslavia. Da var stillingen 0-3. Keeperreserven måtte umiddelbart ta turen inn i nettet.

Det stoppet på 0-9.

Laget ble mest kjent for situasjonen der Mwepu Ilunga føk ut av muren og feide bort ballen da Brasil skulle ta frispark.

Etter at laget var slått ut, ble de stoppet i bussen som arrangørnasjonen hadde stilt til disposisjon. På vei sørover. Mot Zaire. En misforståelse gjorde at de trodde de hadde fått bussen.

Om Mwamba Kazadi satt bak rattet vet jeg ikke. Men han har for alltid en plass i hjertet mitt.

Tysklands Paul Breitner setter ballen forbi Jan Joengblod i Nederlands mål i VM-finalen i 1974.

JAN JONGBLOED, NEDERLAND – VM 74
Nederland var det store laget i dette mesterskapet. For en nedtur da de røk mot den tyske gjengen i finalen.

Da Gerd Müller scoret 2-1 målet, glapp de udødelige ordene ut av den hollandske TV-kommentaren:

«De lurte oss, igjen!»

En liten referanse til 2. verdenskrig, der altså.

Ingen skal beskylde Hollands keeper Jan Jongbloed for å ha vært verdens beste. Når du debuterer på landslaget i -62, og får din neste kamp i -74, sier det kanskje litt.

Men det var et eller annet med ham, der han sto i knebeskytterne sine. Sånne gode, gamle, hvite knebeskytter, med tynne rader av polstring. Den type knebeskyttere som alle kule keepere sluttet med årtier før.

Bak superlaget sitt slapp han å slite ut polstringen. I hvert fall når han valgte varianten som da Müller scoret 2-1 målet, og han bare rolig betraktet skuddets vei mot nettet.

Knebeskytterne dukket opp igjen fire år senere også, i Argentina. Der Jongbloed spilte på et hollandsk lag som var en stolpetreff i det 90. minutt fra å bli verdensmestere. (Se under!)

Ubaldo Fillol spilte med nummer 5 på ryggen da Argentina ble verdensmestere i 1978. Fire år senere hadde han nummer 7.

UBALDO FILLOL, ARGENTINA – VM 78
VM handler blant annet om fascinasjonen av det som er litt annerledes, eksotisk, spennende. Derfor trenger et VM for meg lag som Ghana, Paraguay og Nord-Korea.

Og Sveits. (Tok du ‘an?)

TV-bildene fra Argentina var fantastiske: Enorme menneskemengder, spektakulær fotball, flagg og papir. Enorme mengder papir – i lufta, utenfor banen, på banen.

Det virket nærmest forutbestemt at hjemmelaget skulle gå til topps. Nei, ikke fikset. Det har blitt nærmest en etablert sannhet at kampen mot Peru var kjøpt og betalt.

Argentina måtte vinne med fire mål. Det stoppet på 6-0. Men det laget var gode nok til å vinne med de sifrene!

Og en trenger bare å sjekke Sør-Amerika kvalikene til VM – slike resultat er ikke uvanlige.

Bakerst hos Argentina sto Ubaldo Fillol. Med nummer 5 på ryggen. Argentina kjørte nummerfordelingen alfabetisk (Osvaldo Ardiles var nummer 1 fire år senere).

Fillol var stilig. Han hadde svære hansker, og det så aldri ut som han bøyde fingrene. De lange fingrene hang alltid tungt ned langs lårene.

I tillegg hadde han en bra keeperegenskap: Han tok ofte ballen når den kom.

Argentina oste klasse, og Fillol trakk ikke ned helhetsinntrykket.

Det ble en veldig kontrast på keeperne i finalen:

Nerden Jongbloed, med knebeskytterne, i mål for Nederland.

Den kuleste gutten i klassen, Fillol, i mål for Argentina.

Det ble ingen revenge of the nerds denne gang.

RINAT DASAJEV, SOVJETUNIONEN – VM 82, -86, -90
Dasajev var en strålende keeper. Lang, atletisk, rolig. Han virket så sympatisk, nesten tander, der han sto. En fikk rett og slett lyst til å ta en kaffe med ham. Eller urtete. Prate litt om keeperspill, kanskje, eller meningen med livet.

Det var aldri noen utskjellinger og store fakter fra ham. Men han behersket alt i målet. Aktiv i feltet, god til å lese spillet, og til å stoppe skudd.

Du står ikke tre VM på rad for gigantlandet Sovjetunionen om du ikke kan faget ditt. Dasajev kunne mer enn det, og derfor er han en legende.

Men også legender må leve med å bli husket mer for skudd du slipper inn, enn for dem du redder. Marco van Bastens fantastiske scoring i EM -88 vil for alltid være det folk tenker på først når de hører Dasajevs navn.

Jens Lehmann ble den store helten da Tyskland slo Argentina på straffer i kvartfinalen i 2006.

JENS LEHMANN, TYSKLAND – VM 06
Jeg vet det, Gianluigi Buffon var enda bedre. Italieneren ble fortjent kåret til turneringens beste keeper.

Men dramaet rundt Tysklands keepervalg, og Lehmanns toppturnering, var for meg fascinerende.

Trener Jurgen Klinsmann gjorde det uhørte, å vrake ikonet og legenden Oliver Kahn fra laget. Bayern-kapteinen, den kanskje mest markante og respekterte spilleren i tysk fotball, skulle snytes for karrierehøydepunktet. Han skulle nedverdiges ved å tvinges til å se på festen. Gigantiske ego og tyske keepere kan gjerne nevnes i samme setning. Å forvente at Kahn skulle ta dette med et smil og en skuldertrekning, kunne en bare glemme.

Og treneren gjorde keepervalget klart på et så tidlig tidspunkt, at stormen virkelig fikk rast i Tyskland. Hele «Bayern München-mafiaen», en enorm maktfaktor i tysk fotball, mobiliserte. Men Sepp Maier fikk fyken som keepertrener på landslaget, og Klinsmann gjennomførte sin gigantgambling på Lehmann.

Det betalte seg.

Mesterskapet ble en nasjonal oppvåkning for hele nasjonen – for første gang siden 2. verdenskrig var det nå faktisk lov til å være stolt over å komme fra Tyskland.

Og bakerst på landslaget sto Lehmann strålende.

Mange husker lappen som Lehmann så på under straffekonkurransen mot Argentina, som psyket ut motstanderne.

Jeg husker best det som skjedde før straffene. Da Oliver Kahn gikk bort til Lehmann, konkurrent
en han ikke hadde vekslet et ord med på mange måneder, la armen på skulderen hans og ønsket ham lykke til.

Da kjente jeg det langt inn i sjelen – der er håp for menneskeheten!

KICK OFF I PREMIER LEAGUE – HVEM VINNER?

Manchester United har holdt Premier League-trofeet i jerngrep de siste tre årene. Men med gullkalven på plass i Madrid, er spørsmålet selvfølgelig:

Kan United gå 700 millioner kroner i overskudd på transfers, og likevel vinne?

Jeg flyttet til England som fotballproff på slutten av 1988, og husker ennå Alex Ferguson med flakkende blikk, som på TV stadig måtte forklare nye nederlag.

“United vinner aldri noe tittel med han der”, tenkte jeg.

Nå har jeg bommet på mye i mitt liv, men mer feil enn det har jeg neppe tatt.

Og Ferguson har også gjort det på “den rette måten”. Han har bygget en unik prestasjonskultur, med en klar angrepsfilosofi i bunn. Han har hele tiden satt Laget først, men har også vist vilje og evne til å smelte inn individualister. Når egoismen har tatt overhånd hos spilleren, har det imidlertid vært bye, bye. Fellesskapet har alltid vært overordnet.

OK, det blir enkelt å fremstille det som “skotsk gruveby samhold og solidaritet” har fikset alt sammen. Ferguson har hatt penger å kjøpe for også. Og denne sommeren kanskje mer enn noen gang (selv om det ikke er lett å vite hva som egentlig foregår på styrerommet til United). Men finanskrisen, og en tøffere økonomisk hverdag, har gjort at transferaktiviteten hos toppklubbene generelt har vært moderat denne sommeren.

Med ett unntak, selvfølgelig.

Manchester City = økonomisk doping, sier noen.

Ganske så show, sier jeg.

Det er jo drit kjedelig at de samme fire klubbene skal ha monopol på å ligge øverst hver sabla sesong. Nå er det noen som lager vei i vellinga, og det kan jo bare gjøre det mer interessant.

Selvfølgelig er der ingen automatikk i at City skal blande seg i toppen allerede nå, men det blir jo gøy å se hva de gjør riktig og hva de gjør feil, og om de kan kjøpe suksess.

En ting har de gjort riktig allerede: De har ikke sparket Mark Hughes. Nye penger pleier å være ganske utålmodige, men at de etter forrige sesong valgte å si: “Han er rette mann for oss”, ser jeg på som en styrke.

Men jeg tør nesten ikke tenke på fargen på nøtta til Ferguson, om nå City etter hvert greier å ta steget og bli best i by’n. Dette kan bli god underholdning!

Så the big 4 er blitt the big 5. Jeg sjekket oddsen for å vinne Premier League. Etter Manchester City på 14/1, fulgte Tottenham. Med 150/1.

Det sier vel det meste om klasseskillet blant toppklubbene i England.

Så la meg nøye meg med å si at jeg håper Tottenham kommer bedre ut fra startblokkene enn de har gjort de to siste sesongene. De kan jo ikke sparke manageren for tredje år på rad. Eller??

Så hvem vinner hele greia?

En avis spurte meg for noen dager siden, og for å være litt spenstig svarte jeg Liverpool.

20 minutter senere hørte jeg Alonso var solgt. Og treningskampene har vært sorgen. Selv om de slo Lyn…

Nei, det blir neppe denne sesongen heller.

Arsenal? Den unge gjengen blir vel stadig bedre, men med Touré og Adebayor borte, blir det for mye for forlangt at de skal helt til topps. Dette laget kan spille fotball fra en annen planet, men likevel tape kampen. Kanskje kan Hangeland gi litt stål i ryggraden, men jeg er redd at enda en sesong uten et trofé, så gidder ikke Fabregas mer, og stikker neste sommer.

Chelsea: Det som taler for dem, er først og fremst den fantastiske mengden kvalitetsspillere de har. Når det i tillegg er kvalitetsspillere som bør være rimelig sultne etter United-dominans noen sesonger, taler det til deres fordel. Det er liksom deres tur igjen.

Usikkerheten er Ancelotti. Det er uvanlig at trenere vinner serien første sesong. Ett seriemesterskap på åtte sesonger med AC Milan er jo heller ikke direkte imponerende.

Men etter å ha veid for og imot, lander jeg på følgende tips:

1 Chelsea
2 Manchester United
3 Liverpool
4 Manchester City
5 Arsenal

Men jeg regner selvsagt ikke med at du er enig. Hva tror du?

MATCHBALL MANDAG, JUKS OG DOMMERFEIL

Jeg innrømmer det glatt, i ungdommen var jeg en fotballkyniker – en keeper med et ganske fleksibelt syn på rett og urett på banen. Whatever it takes for at dette skal vippe vår vei, var holdningen. Jeg husker en kaossituasjon med møljespill foran vårt mål. Jeg fikk tak i foten til han som akkurat skulle putte ballen inn, og dro til. Dommeren så det ikke, og vinket spillet videre. Det forvirrede ansiktsuttrykket til spissen var for så vidt stor underholdning, men det forsvarer jo ikke handlingen. Jeg husker også en diskusjon med en midtstopper (og god kompis) i Viking, der han var klar på at han ikke ville felle noen som siste mann. Noe jeg mente han absolutt burde gjøre.
Til mitt forsvar får jeg vel si at det var en større generell aksept for nedsparkinger på den tiden. Av og til får en et klart inntrykk at verden blir et stadig mørkere sted, der all moral utvannes, og kynismen råder. Dette er tull. Moralsk indignasjon er på mange områder en luksus vi har begynt å unne oss de senere år. Vi har blitt så store og fete, at det nå bare gjenstår å studere om vi kan ha god samvittighet i tillegg. Om det så gjelder HMS-forholdene til Telenors underleverandører i Bangladesh, utslipp av klimagasser, den lave lønna til utenlandske byggearbeidere, eller holding i feltet.
Men på fotballbanen var ting verre før. Jeg har sett et klipp av Pele, legenden og gentlemannsspilleren, der han blir så lei av en back som driver å sparker ham i hælsenene, at han kjører albuen med full kraft rett i fjeset hans. Hadde han gjort det i dag, hadde han ikke spilt fotball de neste 6 månedene. Før måtte du omtrent drepe noen for å bli utvist. Kanskje med unntak av holding, er fotballen renere enn noen gang. Og det er bra! Jeg har også sett lyset, og ser verdien i faktisk å vinne på rette måten. Jeg tror til og med at et lag som er opptatt av fair play kan bli bedre på banen av det. Det å ha en moralsk plattform – et verdigrunnlag – i bunn, betyr noe i en bedrift. Og det betyr også noe for et fotballag.
Filming er jo faktisk området der en har plukket vekk mest juks. Det er nesten borte, og pendelen har jo til og med svingt så langt at midtstoppere som feier ned en angrepsspiller på vei gjennom, ofte står bøyd over fyren og hveser CHEAT!! etterpå. De prøver å bruke moralsk indignasjon til sin fordel. Men at filming nesten er borte gjør det jo enda tydeligere når de ekte klassikere oppstår. Og Pelus mot Viking inngår i den kategorien. La gå at han ramler – det er faktisk helt ok. Og vi kan vel heller ikke si at han faktisk appellerer til dommeren om å få straffe, selv om han titter litt spørrende opp. Men han vet selvsagt at det ikke er straffe. Det er ikke engang i nærheten. Og da vil Rosenborg, fotballen og han selv faktisk tjene på at han sier i fra.
Tenk om han hadde gjort det. Vi hadde feiret ham tre hele dager til ende, (ikke minst hadde han fått den store ære å bli ukas Matchball nummer 1!), fått fair play-priser, mobiltelefoner og sannsynligvis gitt ut plate sammen med Maria Haukaas Storeng. Men så er det jo den lille detaljen at klubben hans hadde tapt to poeng. Rosenborg hadde ligget lavere på tabellen, og Erik Hamrén hadde ikke fått starten han ønsket seg som RBK-trener. Men kanskje hadde Rosenborg fått et mål i kampen uansett, og de nevnte tingene er uansett kortsiktige faktorer. Verdiene som ligger i bunn er både kortsiktige og langsiktige, og derfor viktigere for en klubbs suksess.
Husker dere da Start for noen år siden greide å sutre til seg omkamp i cupen fordi oppmannen til Molde glemte å skrive et navn på dommerkortet? Altså, er dette den enste måten en kan greie å gå videre på, bør en heller la være. Nå tapte jo Start omkampen også, og jeg skal vokte meg vel for å ta en Sharon Stone, som nettopp greide å skylde jordskjelvene i Kina på dårlig Karma – “fæle ting skjer med stygge mennesker”. Men Start har i hvert fall på lang sikt hatt veldig dårlig uttelling for sin avgjørelse. Og det var ikke engang juks. Det var bare idiotisk, og veldig kortsiktig.
En vi må frikjenne først som sist fra spetakkelet i Trondheim, er i hvert fall dommer Terje Hauge. Nå må vi en gang for alle slutte å fremstille fotballdømming som ei enkel greie, der en er idiot om en ikke får med seg alt som skjer utpå banen. Jeg har prøvd å dømme. Det er drit vanskelig. Bare vinkelen på kamera på TV2’s kamper gir i utgangspunktet hjemmesitteren en kjempefordel. Overfra og ned gir oversikt på en helt annen måte enn dommeren som løper rundt på bakkeplan. Og i tillegg pøser vi jo på med andre kameravinkler, i utallige sakte-film sekvenser. Når TV2 nå skal vise Pelu-situasjonen nå, viser vi den i sakte kino fra bak mål, mens vår kommentator sier: “Og dette er jo soleklar filming.” Enig, men det var først ved den tredje kameravinkelen, og tredje slow motion, de slo det fast. Før det var de i tvil. Selv syntes det var straffe akkurat da det skjedde, og jeg heier jo til og med på gjengen fra Stavanger!
Nå må vi alle roe oss litt ned med disse dommergreiene. Tror vi de dømmer feil med vilje? At om de får karantene i to uker så blir synet deres bedre? Eller i hvert fall dømmekraften? Fotball hadde selvsagt ikke vært så gøy om vi ikke fikk klage på dommeren. Den retten skal ingen få ta fra oss! Men nå må vi ikke gjøre jobben umulig for dem. Noen påstår faktisk at de mennesker, de og.

Matchball Mandag – straffespark

MATCHBALL 6 – STRAFFEMISS!
Fotball er drama. Det går liksom sjelden rett fram, etter boka. Der er en uforutsigbarhet der som faktisk er nøkkelen til fotballs popularitet. En vet aldri helt – Hellas kan bli europamestre, og John Terry kan bomme på sitt livs viktigste spark.
Straffekonkurransen i Champions League-finalen var og en forsmak på hva som venter oss i sommerens EM. Gjennom fire kvartfinaler, to semier og en finale, blir det helt sikkert straffesparkkonkurranser. De lagene som ikke har fokus på det – ikke trener på det, gjør en stor feil. England ryker ut av store mesterskap hver gang etter straffer, og sier: Det går ikke an å øve på det. Det presset som en føler foran et sånt spark, kan en ikke trene på.
Dette er sprøyt. Det er mulig å øke stressnivået hos mennesker på flere måter, simulere presset, og trene straffespark. Det blir aldri så bra som the real thing, men uansett verdt å gjøre. Det forundrer meg at en glatt aksepterer tombolafaktoren, kanskje skyter noen straffer på trening underveis, og overlater resten til skjebnen. Så mye ære og berømmelse, prestisje og penger som ligger i dette, burde tilnærmingen vært mye mer vitenskapelig. Der er ingen garantier, men en kan heve sannsynligheten for suksess med flere prosent, og da er det vel verdt det?
Hva som gjør at Terry misser i Moskva, aner jeg ikke. Han glir, men hvorfor glir han? Kanskje overpsykologiserer vi, og det er så enkelt som at han har max uflaks på verdens mest ugunstige tidspunktet. (Aner ikke hvilke sko han bruker, men alle andre produsenter trenger jo bare vise det klippet, som reklame for egne produkter!) Terry har også statistikken med seg, på den måten at den som bare må få ballen i mål for å avgjøre det hele, svært ofte gjør akkurat det. Spillere bommer oftere om utgangspunktet er: Misser jeg på denne, taper vi. Altså har det mest negative utgangspunktet størst feilprosent.
Det blir også hevdet at det er de beste og mest berømte spillerne som oftest misser. De har mest å tape. Mens spillerne på nivået rett under, setter straffen. Nå kan det vel innvendes at alle fra finalelagene forrige uke er på øverste hylle, men teorien kan vel likevel forsvares når Ronaldo, Terry og Anelka misser. (Har ikke Anelka forresten sluppet veldig billig unna med sin miss, i forhold til lagkameraten?)
Hva som skjer i spilleren når han går de meterne fra midtbanen og fram til ballen, er en masteroppgave på psykologistudiet verdig. Noen holder pulsen lav, enser ikke omgivelsene, har fullt fokus på ballen og målet. Keeperen ser liten ut, målet er svært. Andre mister kontakten med egen kropp, den beveger seg jo, men det er uklart hvem som styrer den. Tunga kjennes plutselig veldig svær i munnen, men halsen er knusktørr. Golfuttrykket for det som er i ferd med å skje er “choke”, og sjansen for at du bommer er stor.
Golfhistorien er full av legendariske choke-situasjoner, der spilleren kanskje leder med seks slag med fire hull igjen å spille, men plutselig begynner en å tenke konsekvens – “hei, jeg kan jo vinne dette”. Alt skjærer seg, og en slår den i vannet fire ganger på rad. Underholdende og hjerteskjærende på en gang. Straffesituasjonen i fotball ligner golf på den måten at spilleren har tid til å tenke. I vanlig spill er en i bevegelse, og må forholde seg til både ball og motspillere som er det samme. Ved straffespark ligger ballen dønn i ro, og en får tid til å tenke. Dette øker sjansen for at det skal stokke seg i topplokket hos enkelte. Keepere vet å benytte seg av det, da statistikken viser at sjansen for straffebom øker jo lenger tid det går mellom det blåses for straffe, til sparket faktisk tas. Edwin van der Saar fikk drøyd tiden mellom sparkene lenger enn Peter Cech gjorde. Det kan ha betydd noe.
Peter Cech irriterer meg litt i disse situasjonene. Han er en fantastisk keeper, og virker som en topp fyr, men “you have to be crazy to be a goalie”. Det forundrer meg at han, og andre, ikke tar det hele mer ut, for å påvirke motspillerne. Det er nå lov til å bevege seg på streken før sparket tas. Hvorfor er det ingen som løper fram og tilbake, stiller seg helt i ene hjørnet for å forvirre, eller hopper opp og ned som en tulling? En må benytte seg av de mulighetene som regleverket gir, og ikke være redd for å drite seg ut. Ikke når det handler om finalen i EM for klubblag. Eller landslag. Liverpool-keeperne Grobbelaar og Dudek har tidligere virkelig sluppet løs klovnen i seg, og har medaljene som beviser at det lønte seg. Og dette er ikke unfair play. Skal keeperne stå veldressert på streken og si vær så god? No way. Var jeg EM-keeper på vei til Østerrike og Sveits, ville jeg snakket med psykologer, og kanskje noen i CIA (nå tar det helt av her!). Hvordan kan jeg best bringe motstanderen ut av likevekt før han skyter straffespark?
Jeg husker at jeg i barndommen fascinert leste om en kampteknikk fra Østen som besto i at ved å gjøre bestemte bevegelser, kunne en få andre ut av balanse og til å ramle, uten fysisk å være borti dem. Den teknikken kunne være fin for keepere å ta med seg til EM. Forresten er det jo bare å spørre Edwin van der Saar. Han ser ut til å beherske de greiene ganske bra allerede!

Don’t mess with me – I’m a Torhüter!

MATCHBALL MANDAG – TYSKE KEEPERE!
Werder Bremens mann med hansker bakerst i laget, Tim Wiese, fikk world wide berømmelse da han nylig valgte en noe uortodoks form for uttrykning. Med knottene først, i hodehøyde på motstanderen.
Det kunne gått virkelig ille, men mest av alt bekreftet det alle fordommer rundt tyske keepere. De er ikke helt tamme.
De bare hatt noen “uheldige” episoder, vil de sikkert si selv. Og selvsagt er der også store individuelle forskjeller. Men der er noen interessante psykologiske faktorer i bunn, som gjør at vi andre sitter med det inntrykket vi gjør. Og som gjør at den auraen av generell forbannelse tyske keepere omgir seg med, faktisk er akkurat slik de vil ha det.
I Tyskland har de et uttrykk som heter “Selbstbewusst” (stavingen er på trynet, men tysk skriftlig er ikke min sterke side). Oversatt blir det vel selvbevisst. Eller kanskje enda nærmere – egoistisk. En tysk fotballspiller har ekstremt fokus på seg selv og egen posisjon i den interne prestisjepyramiden. Mye av hverdagen handler om å albue seg vei oppover i hierarkiet. Toleransen for konflikter er svært høy – det koster dem en halv kalori å ta en kjempekrangel når som helst og hvor som helst. Det gjelder å hevde seg overfor andre. Markere, og helst utvide, sitt revir.
Da jeg var i Tottenham sa jeg til en norsk avis at jeg følte jeg var bedre enn min konkurrent, Bobby Mimms. Dette ble snappet opp av en engelsk avis, og da fikk jeg trøbbel med klubben. Sånt sa man ikke, det var usolidarisk og ikke fair play i forhold til min keeperkollega. I Tyskland hadde det vært sensasjon om jeg ikke hadde sagt jeg var bedre enn min konkurrent.
Det tøffe miljøet i Tyskland gjør at de som klarer seg gjennom kverna i klubbmiljøet, og til og med blir gode og tøffe nok for landslaget, er så sterke i topplokket at de vinner alle straffekonkurransene. Det er ikke tilfeldig at Tyskland er best i verden her. De er vant med press mot den indre kjerne av seg selv, å stå opp for egen person. De har også en mye sterkere tydelighet i forhold til den enkeltes ansvar. Ved hvert baklengsmål kan de peke på enkeltpersoner og si: Det var din feil.
Ingen har kranglet så mye, og vunnet så mye, som Tyskland. Og det står det faktisk ganske mye respekt av. Men når tyskerne greier å kombinere individuell styrke med lagånd, da blir de veldig farlige. Som de gjorde i VM 2006. Der de presterte langt over hva ferdighetene i laget skulle tilsi.
Selvbevisstheten / egoismen til tyske utespillere blekner i forhold til hva tyske keepere kan stå for. Mange av dem føler at idealposisjonen er på toppen av haugen der ingen kan røre dem, og helst ikke vurdere å prøve engang. De prøver å omgi seg med en du-kødder-ikke-med-meg aura, som egentlig ikke handler om hvor god en er i mål, men hvor sterk en er som menneske. Ikke kom i nærheten av meg og mitt kraftfelt. I så fall skjer det på egen risiko. Og mange har fått føle at den risikoen kan være ganske stor.
Det mest berømte overfallet var nok Toni Schumachers, på den franske landslagsspilleren Battiston. Det satte en standard som flere har forsøkt å leve opp til siden. Min personlige favoritt er Uli Stein, en fantastisk keeper som hele sin karriere måtte leve med at nevnte Schumacher var et lite steg foran. Å ta med Stein som reservekeeper til VM var enkelt og greit ikke lurt. Det eget fly hjem, kjapt. Jeg har sjelden sett Stein slippe inn et mål som han har forsøkt å redde. Han kastet seg bare unntaksvis etter skudd som gikk inn. Jeg tror det var en del av hele pakken – greit nok at du scorer på meg, men jeg skal i hvert fall ikke gi deg tilfredsstillelsen av at jeg prøver å redde, uten å greie det. En gang han slapp inn mål i en Bundesligakamp ble han sittende på bakken innenfor 5-meteren, rett ved siden av spissen som scoret. Uten å nøle dro han rett til ham, klokkeklart på hakespissen. Det er klar melding – ikke prøv deg! Men for Stein ble det et slag for mye. Han spilte ikke for klubben igjen.
Og de er jo veldig gode i mål, mange av dem. En av de mest undervurderte norske keeperprestasjonene har Thomas Gill stått for. Han har en haug med Bundesligakamper, og da er du enkelt og greit en svært bra keeper. Der er jo noen andre av oss som har prøvd, uten å få det til. Tyske keepere er som regel svært veltrente, muskuløse, tunet for en eksplosiv spillestil. De ser ut som Tarzan, hele gjengen. Da jeg kom til Tyskland veide jeg 82 kg, to år senere stoppet vekta på 92 kg. Og det skyldtes ikke overdoser med surkål, de 10 kiloene kom på grunn av hard trening. Slik som en spilte forsvar i Tyskland, kom avslutningene ofte fra kort hold, og det krevde eksplosiv spenst og hurtighet. Samtidig som keeperne også syntes det var stas å kunne bokse ballen helt over til andre banehalvdelen med en knytteneve. Fikk en plantet den andre neven i trynet på angriperen, var jo det en bonus. Du skal ikke komme her og komme her.

MATCHBALL 6: To kunstgress or not to kunstgress, that’s the question!

Flere og flere klubber legger kunstgress, flere og flere vurderer å gjøre det. Men hvem skal egentlig bestemme underlaget det spilles fotball på – klubbens markedsavdeling, eller spillerne? Og kanskje også – hvilke spillere?

Det er mulig du har glemt det, men dette er ”andre bølge” av kunstgress. Jeg har spilt flere kamper i engelsk toppserie på det underlaget. Både QPR og Luton spilte på plast. (At disse to lagene og ”engelsk toppserie” nevnes i samme setning , forteller vel en del om hvor lenge siden det er.) Etter hvert ble det forbudt, men underlaget gjør nå altså et come back. Også internasjonalt. EM-kvalifiseringskampen mellom Russland og England ble spilt på kunstgress i fjor. Paradoksalt nok på samme bane i Moskva som årets finale i Champions League skal spilles. Men til den kampen fjerner en kunstgresset, og legger naturgress. For en eneste kamp! Også i EM i sommer blir det lignende situasjoner.

Så opplegget er vel noe sånt som at, ja, kunstgress er greit, men skal det være skikkelig fest så duger det ikke. Og mange av spillere mener jo at det duger ikke, uansett. De får vondt overalt, karrieren forkortes, og blir det kunstgress på vår hjemmebane skifter i hvert fall jeg klubb!

Nå skal ikke jeg påstå at Steffen Iversens ryggplager sitter i hodet, men det er jo påtakelig at det er de ”gamle” som sutrer, men s de unge ofte synes det er greit. Det tyder på at det er en generasjonsgreie, med en ny gjeng som har vokst opp på kunstgress, det er deres underlag, og de trives til og med best på det. Så når de eldre, profilerte spillerne står frem med sin skepsis, må en ikke glemme å spørre alle spillerne.

Selv har jeg endret mening. Jeg var hard core naturgressmann tidligere. Men så var kunstgressbanene på min tid var knallharde. Vi snakker betong med et filtlag på toppen. Ikke akkurat topp for en keeper. Prøv å gå utpå en topp kunstgressbane nå, og du får en helt annen følelse. Jeg vil gå så langt som å påstå at det er herlig! Men det aller beste er jo at det blir god fotball av det. Ingen sprett i hytt og pine, ting blir forutsigbart, no excuses. Eller – ikke helt. Tromsøs underlag er visstnok annerledes enn de andre plastbanene (hardere og glattere), og gir hjemmelaget, som er vant med det, en fordel. Før Vikings borteseier der for noen uker siden, reiste laget opp på fredagen, og fikk to treningsdager på banen først. Sjenerøst av Tromsø, men kanskje noe de vil nekte neste gang? Og da blir jo neste steg muligens at det, som ved landskamper, faktisk blir påbudt å slippe bortelaget utpå kamparenaen for trening først.

For i utgangspunktet skal en jo stille likt, med noenlunde de samme forutsetningene. Kunstgress er i ferd med å forrykke noe av dette, der det blir et veldig klart skille mellom ”kunstgresslag”, og de andre. Da kan det være lurt at man, som RBK, i hvert fall trener på samme underlag hjemme, før en skal spille på det borte.

”Kunstgresspiller” er og blitt et begrep. Noen ser ut til å beherske den delen bedre enn andre. Torstein Helstad er ikke en av dem. Jeg forstår godt at han blir sur når han blir satt ut av laget med den begrunnelsen. Men jeg forstår også Mjelde som gjør det, og for Helstad er der bare en måte å ta det på. På samme måte som det var en utfordring for ham å dra til Østerrike og spille fotball i en annen kultur, så er dette også først og fremst en utfordring. Men jo mer en fokuserer på hvor ræva underlaget er, jo vanskeligere er det å vippe det sin vei. Endring er faktisk noe de aller fleste i arbeidslivet gjennomgår med jevne mellomrom. Endringsvilje er da et nøkkelbegrep.

Selv tilbringer jeg mange timer i uka på kunstgress med sønnene mine. Det er perfekt for å trene teknikk, og jeg mener til og med en nøkkel i norsk fotballs bestrebelser på å bli bedre på det området. Selvsagt er faren der for at de blir bortskjemte med slike stuegolv-forhold, og ikke tackler overgangen til en mer humpete grus- eller gressbane. Men at det er lettere å være god på kunstgress, bør i seg selv være grunn nok til å satse på det.

Uansett skal det bli uhyre interessant å se om en klubbs markedsavdeling greier å trumfe gjennom det som markante spillere går sterkt i mot. Det kan bli en interessant maktkamp!

MATCHBALL 6 – Garderoben til Klepps damelag

Ok, jeg skal glatt innrømme det. Det føltes litt klysete.

Her åpne Klepps damelag garderobedørene sine for tv-kameraene, rett før avspark i toppkampen mot Asker, og så slår vi i Matchball Mandag til med noe som kan ligne en harselas av tenningsnivået i gjengen.

Trener Knut Eriksen fremstår på klippet som en mildt sagt svært forsiktig innpisker. Her er det minimalt med fråde i munnviken, for å si det sånn.

Et lite stykk unna Al Pacinos trenerrolle i “Any given Sunday”, der han kjører sin smått legendariske garderobeprat til gjengen med amerikanske fotballspillere.

Se alle mandagens matchballer her!

Som tidligere spiller i England føler en jo en har sett det meste. Tekopper som føk i veggen – forresten, det var sjelden før kamp, helst i pausen eller etterpå. Men spillere som sto og skallet i veggen for å psyke seg opp var ikke uvanlig.

De engelske spillerne hadde en fantastisk evne til å være avslappede på forhånd, bruke minst mulig energi. Det var ikke snakk om å konsentrere seg om noe som helst før etter oppvarming, og en var inne i garderoben igjen. Da var det som å skru på en bryter. Da giret en seg opp noe fryktelig, ropte og skrek, og treneren hev gjerne også bensin på bålet med noen skikkelige avskjedsord på vei ut.

Det var også rart å se hvordan norske spillere i England tok noe av dette tilbake til landslaget, der nivået gikk fra “stille og rolig” til “heller livat” på noen få år.

Men hvor mye betyr egentlig trenerens garderobetale for prestasjonen?

Riktig svar er nok “ganske lite”. Det blir en så liten del av en treners totale påvirkning, at det knapt kan regnes i prosenter.

Men en skikkelig kollektiv høyenergiopplevelse i garderoben må jeg likevel si jeg elsket. Om det var treneren som sto for det, eller vi spillere som fikset det selv, var det å føle seg som en del av en stamme pisket inn i en felles krigsberedskap, ganske deilig. Det bandt oss sammen.

Men det er jo ikke sikkert alle følte det sånn. Noen syntes kanskje det var plagsomt, og ville bare ha ro og fred til å konsentrere seg. Hva vet jeg.

Og det er jo dette som kompliserer psykologiske forhold i et fotballag – der vil alltid være ulike mennesketyper som trenger ulike stimuli.

Og kanskje var det dette Klepp-treneren tok hensyn til – at spillerne ville bikke over i spenningsnivå om han tok for hardt i.

Eller kanskje treneren ikke har det i seg, han er ikke slik som type. Og det blir i hvert fall på trynet, om en skal stå der og spille skuespill. Da blir en fort avslørt. En må være seg selv.

Men der ligger noen fantastiske klipp ute på nettet. Av trenere som sannsynligvis er seg selv, og sannsynligvis heller ikke er helt vel bevarte. Garderobekamera kan være stor underholdning.

Men jeg må vende tilbake til skuespill og “Any given Sunday”. Dette er den mest “sanne” idrettsfilmen jeg har sett, og i det mest berømte klippet bruker Al Pacino hele følelsesregisteret til å nå inn til hver spiller, samtidig som han sveiser alle sammen til ett.

Den garderobescenen blir nå mye brukt både på næringslivssamlinger, og faktisk hos fotballag som skal ut i krigen.

Det er stor skuespillerkunst, strålende psykologi og sportslig effektivt. Men så er det jo bare film, da…

MATCHBALL 6 – Hvem skal stå i mål på landslaget?

Håkon Opdal har virkelig fått merke at med suksess kommer større utfordringer, oppmerksomhet og ikke minst fallhøyde.

Etter at Thomas Myhre oppsiktsvekkende lenge hadde forsvart landslagsplassen med omtrent zero kamptrening, fikk akkurat det en heller brutal slutt mot Tyrkia. Enter Opdal. Han hadde fått skikk på spillet sitt i Brann, og gjorde nå også et solid inntrykk på landslaget.

Men så kom hjemmekampen mot Tyrkia. Og bortekampen mot Montenegro. Og Brann – Strømsgodset. Og han fikk merke at på landslaget blir alt forsterket x 10. Det som er bra, og ikke minst det som ikke er det. Og mens jeg, da jeg spilte i den norske serien, kunne gjøre en kjempemiss, og slippe unna med at vår kamp ikke ble vist på Sportsrevyen, kjører vi nå reprisene fra tippeligaen i sakte film, fra fem ulike vinkler. Igjen og igjen.

Se alle Thorstvedts matchballer her!

Så er da spørsmålet: Betyr missene ut med Opdal bakerst på landslaget, og inn med nestemann?
Mitt svar er et nytt spørsmål: Må en bestemme det nå?

Det hele bunner i villfarelsen om at vi til enhver tid må ha en som er LANDSLAGSKEEPEREN, selv om det er tre måneder til neste landskamp. Mens vi ikke er så opptatt av å ha en fast venstreback, eller indreløper.
Det hadde vært fantastisk om Norge hadde hatt en supermann i mål, som spilte fast på et europeisk topplag og som leverte varene på landslaget hver gang. Men der har vi vel aldri vært. Både jeg, Frode Grodås, Espen Baardsen, Frode Olsen, Espen Johnsen, Thomas Myhre og Håkon Opdal måtte ta våre smeller. Situasjonen har som regel ikke vært ideell, men da må en jo bare gjøre det beste ut av. Da jeg var keepertrener på landslaget klødde vi oss ofte i skallen og tenkte: Hvem skal vi ta med nå da? Jeg går ut fra at Jørn Jamtfall har opplevd det samme. Bildet er uklart, men som regel har det jo gått riktig bra. Og å påstå at vi ikke kom til EM grunnet keeperne er bare tull. Se på de andre lagene i pulja – alle keeperne kastet ballen inn med jevne mellomrom.

Nå er det god tid fram til første VM-kvalik mot Island til å finne ut av ting. Jeg tror det er lurt å bruke den tida. Hvem spiller bra på klubblaget? Hvem spiller best på landslaget? Hvem sliter med skader? Hvem sprer trygghet rundt seg?

Jarstein har spilt bra i Rosenborg, og trengte å ta steget til en toppklubb (??) nå. Går ikke ut fra han likte tunnelen han fikk fra Ramberg mot Fredrikstad, men Jarstein har vanligvis et nydelig tyngdepunkt. Mentalt har han jo ikke alltid fremstått like balansert, men det går jo an å vokse der og.

Opdal har en kneskade som absolutt ikke er bra. Jeg er operert for det samme selv, men inntil videre gjør han det beste ut av det. Det å stå i mål handler i stor grad om å ta de riktige avgjørelsene, og det er kanskje en trøst når en sliter fysisk. Tar en de riktige avgjørelsene, slipper en unna en del av de fysiske greiene. Riktig avgjørelse tok han ikke mot Godset – det var et rart mål å slippe inn. Akkurat den hadde ikke noe med knærne å gjøre. Om det da ikke er så vondt at han rett og slett kviet seg for å hoppe.
Jon Knudsens navn har også blitt kastet fram igjen. Jons største problem er at han ikke ser ut som en landslagskeeper. Og det er jo ikke akkurat en saklig begrunnelse. Han har begynt sesongen meget bra, og har en svært høy standing i klubbmiljøet. (Og årets største keepertabbe er det nok Stabæks reservekeeper Iven Austbø som har stått for. Den gjorde han da gikk fra Viking til Stabæk. I Stavanger hadde han spilt – i Bærum sitter han på benken.) Jon Knudsen har ingen stor karisma eller høylydt autoritet, men han tar ballen svært ofte. Og det er vel det aller viktigste? I tillegg samarbeider han glimrende med forsvaret, og er flink på distribusjon. Skal han holde seg i diskusjonen må han holde trykket oppe utover sommeren.

Ellers har jo Espen Johnsen fått en helt annen start på denne sesongen enn han fikk for et år siden. Thomas Myhre er forhåpentligvis på banen snart, og i Fredrikstad er det herlig å se at en klubb som tør å satse på gode unge keepere får betalt for det. Lasse Staw trenger en hel sesong i Tippeligaen, men om to år kan han være The Man.

Her er det fritt fram.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.