Rooney – frekkere en flatlusa

La meg si det med en gang – Wayne Rooney er i sin fulle rett til å ønske seg en annen arbeidsgiver. Folk skifter jobb. Sånn er det bare.

Enkelte finner sikkert også en pervers glede i å se Alex Ferguson – mannen som uten nåde har kastet flere verdensstjerner ut av Manchester United – steke litt i fettet.

Men i den store PR-krigen som dette er, kan Rooney bare ikke slippe unna med denne taktikken.

Wayne Rooney er ikke en fotballspiller, han er en organisasjon. Med agentbyrå, sponsorer, regnskapsfolk, utstyrsansvarlige og advokater. Mange lever av ham, og påvirker ham. Nærmest står agenten Paul Stretford, som har bidratt til å gjøre Rooney ekstremt rik i en alder av 24 år.

Skifter spilleren klubb, tjener Stretford selv en formue på det. Til og med offisielt…

Jeg vil tro hele den personlige kontrakten allerede er klar. Rooney Ltd hadde ikke satt seg i denne situasjonen om ikke ny klubb allerede var på plass, og samtidig vissheten om at han kommer til å tjene £ 300.000 i uka, i stedet for £ 150.000.

Og det må vel være grunn god nok til å si goodbye til den røde delen av Manchester?

Absolutt ikke. Å ville sikre framtiden sin er greit, men velger du mer penger enn du noensinne vil greie å bruke opp, fremfor sporten, er du på kjøret.

Men det er menneskelig å bli påvirket av omgivelsene. Jeg tror de fleste spillerne i Premier League er stjernedyrket tilrekkelig til å mene, innerst inne, at de selvfølgelig fortjener hvert pund de tjener. Og Rooney sin skalle har til og med blitt fordreid til å tro at han fortjener mer. Mye mer.

Derfor blir det så patetisk når en eller annen PR-fyr sitter på Rooneys vegne og filer på ordene, balanserer og veier hvert eneste for maksimal effekt, og kjører ut en pressemelding der de skylder på Glazer-familien.

Greit, de kan få skylda for mye, men ikke dette.

Jeg har truffet mange toppspillere, men ikke en eneste som har bekymret seg for at rentene klubben må betale vanskeliggjør den framtidige satsingen. Og omtrent den siste spilleren i verden som ville stablet denne tankerekken på beina, er Wayne Rooney.

Dette handler om grådighet, og greed ain’t good.

Og leiren hans har altså sett en liten åpning, rent taktisk. De fleste Manchester United-fans misliker eierne sterkt, og greier man å gi dem skylda, kan dette faktisk gå fint! Han kan til og med bli en helt som tar fighten med dem.

Men United fansen kan vel umulig gå på den?

Nå høres det kanskje ut som jeg hater Rooney, men det er ikke i nærheten av å være sant.

Jeg beundrer ham som fotballspiller, og lagspiller.

Når Rooney klinker et innlegg i mål (ok, jeg innrømmer det er lenge siden), er det alltid rett bort til spilleren som slo innlegget, for å takke. Strålende.

Slike ting betyr faktisk noe i et lag. Kommunikasjon, kroppsspråk, samhold. Byggesteiner i en kultur som har gitt ekstremt med pokaler i skapet.

Arkitekten bak det hele er selvfølgelig Alex Ferguson. Og mannen som skrev Rooneys pressemelding, (og det var i hvert fall ikke Wayne), velger å krype for manageren, slikke ham oppetter ryggen. Noe annet hadde selvfølgelig vært å skyte seg selv i foten, samt de fleste andre kroppsdeler.

Og Ferguson var på sitt absolutt beste tirsdag, da han slapp detaljene i Rooney-sagaen ut av sekken. Det var fantastiske seks minutter. På pressekonferansen før CL-kampen satt denne mannen, som er omtrent like fryktet som elsket, og pratet så det gikk rett inn i hjertet til dem som så på. Er vi kyniske kan vi si “Oscar-materiale”. Jeg vil heller si ekstremt ærlig, og det vinner du nesten alltid på. Arket med punkter han hadde med, så han ikke på en eneste gang. Han pratet slik at vi trodde ham, og valgte hans ringhjørne.

Til slutt: Mark Hughes forteller fra sin tid som City-manager, at han var i samtale med Sheik Mansour, klubbens ufattelig rike eier. Sheiken spurte Hughes om hvilken spiller i verden han helst ville hatt på laget sitt.

Mark Hughes svarte: Wayne Rooney. Hvorpå sjeiken spurte: Do you want us to put in a bid for him?

Hughes lo det bort. Impossible. Det samme har nok ikke Mancini gjort.