Slutt for "The Big Four"

Liverpool, Arsenal, Chelsea og Manchester United har vært de store engelske klubbene de siste årene. De har vært i egen klasse – The big four.
At de fire første plassene har gitt Champions League, har hatt en selvforsterkende effekt:
Champions League = større inntekter = mer finansielle muskler til spillerinnkjøp = bedre lag.
Og da Everton faktisk kapret fjerdeplassen i Premier League i 2005, foran Liverpool, røk de ironisk nok ut i 3. kvalikrunde i Europa. Mens 5. plasserte Liverpool, gjennom en slags “tittelforsvarer spesialdispensasjon” fra UEFA, faktisk kom seg videre.

Men det har ikke alltid vært disse klubbene som har vært kongene på haugen. Da jeg kom til England på slutten av -80 tallet, snakket en om “The big five”. Dette var Liverpool og Everton, Arsenal og Tottenham, samt Manchester United. Et par av disse hadde jo ikke vunnet serien på år og dag, men begrepet innbefattet like mye publikumsinteresse og profil, som pokaler i skapet.

Den gang var de økonomiske ulikhetene ikke så ekstreme mellom klubbene, som de er i dag. De fire store har vært et relativt sementert begrep siden Abramovitsj for syv år siden fant ut at han skulle bruke noen av sine ærlig (?) tjente penger på Chelsea.
(Der lå en yacht i havnen i Stavanger for en måned siden. Eller la oss kalle det en ferje. En stor ferje. Oppe på dekk lå blant annet en 60 fots cabin cruiser. Og ved siden av en like stor seilbåt. Bare for å gi et begrep om størrelsen. Alt sammen hadde Abramovitsj visstnok gitt til en annen russer – som takk for hjelpen da han fikk kjøpt Chelsea.
(Abramovitsj – bare fra om der er noe jeg kan hjelpe med!)

Det ville være enkelt å si at vi nå kan begrave Fire Store-begrepet på grunn av Liverpool. At kaoset råder på eiersiden, spillerne ikke er gode nok, stadion er antikvarisk og hver fjerde person i byen i tillegg arbeidsledig.

Men brikkene her kan raskt falle på plass. Mye henger i første omgang på eiersiden. Og på samme måte som en kan følge fotballkamper på nettet, med minutt til minutt beskrivelser, kan en faktisk gjøre det samme med maktkampen i Liverpool. Det er noe ekstremt fascinerende med alle ingrediensene som er mikset i den gryta, og som er i ferd med å koke over mens vi alle glor på. Det er som å se på et bilkrasj i sakte kino, mens en fortsatt klynger seg til håpet om at etter et par lag med lakk, kommer bilen egentlig til å være like fin igjen.
Og det kan den bli. Men selv om jeg vanligvis regner treneren / manageren som den viktigste personen i en fotballklubb, er for Liverpool nå den viktigste mannen i verden John W Henry. Og han tror jeg aldri engang har vært på en Liverpool-kamp.

Men hovedgrunnen til at vi kan oppløse gutteklubben de fire store er Manchester City.
OK, så kom Tottenham på fjerde plass i fjor. De er glimrende drevet klubb, med en formann i Daniel Levy som vet å holde Harry Redknapp i ørene. Helt nødvendig!
Den stallen Tottenham har er ekstremt bred og god. Og de har startet bra denne sesongen også. Fremtiden ser lys ut.

Men hvordan konkurrerer man med klubben som har sånn omtrent alle pengene i hele verden?
Manchester City har så store ressurser til rådighet at det er nesten umulig for dem ikke å sprenge Big Four festningen til himmels. Klubben skal rett og slett gjøre en usselt dårlig jobb for ikke å greie det. Selvfølgelig er det ikke bare å kjøpe de beste spillerne og tro at alt blir bra. Men City gjør ikke det. De legger ned enorme ressurser på alle områder.
Noen snakker om økonomisk doping, og det blir faktisk vanskeligere for dem å kjøre i vei med standard gigantunderskudd de neste årene. Nye UEFA-regler er på plass.
Men jeg synes det er ok, fordi

a) Det er spektakulært underholdende om de mislykkes med sitt prosjekt.
b) Vi får mye flott fotball om de lykkes.
c) Det er kjedelig når bare de samme lagene dominerer. The Big Four har hatt sine syv år. Det får holde.

Eller hva mener du?