Rooney – frekkere en flatlusa

La meg si det med en gang – Wayne Rooney er i sin fulle rett til å ønske seg en annen arbeidsgiver. Folk skifter jobb. Sånn er det bare.

Enkelte finner sikkert også en pervers glede i å se Alex Ferguson – mannen som uten nåde har kastet flere verdensstjerner ut av Manchester United – steke litt i fettet.

Men i den store PR-krigen som dette er, kan Rooney bare ikke slippe unna med denne taktikken.

Wayne Rooney er ikke en fotballspiller, han er en organisasjon. Med agentbyrå, sponsorer, regnskapsfolk, utstyrsansvarlige og advokater. Mange lever av ham, og påvirker ham. Nærmest står agenten Paul Stretford, som har bidratt til å gjøre Rooney ekstremt rik i en alder av 24 år.

Skifter spilleren klubb, tjener Stretford selv en formue på det. Til og med offisielt…

Jeg vil tro hele den personlige kontrakten allerede er klar. Rooney Ltd hadde ikke satt seg i denne situasjonen om ikke ny klubb allerede var på plass, og samtidig vissheten om at han kommer til å tjene £ 300.000 i uka, i stedet for £ 150.000.

Og det må vel være grunn god nok til å si goodbye til den røde delen av Manchester?

Absolutt ikke. Å ville sikre framtiden sin er greit, men velger du mer penger enn du noensinne vil greie å bruke opp, fremfor sporten, er du på kjøret.

Men det er menneskelig å bli påvirket av omgivelsene. Jeg tror de fleste spillerne i Premier League er stjernedyrket tilrekkelig til å mene, innerst inne, at de selvfølgelig fortjener hvert pund de tjener. Og Rooney sin skalle har til og med blitt fordreid til å tro at han fortjener mer. Mye mer.

Derfor blir det så patetisk når en eller annen PR-fyr sitter på Rooneys vegne og filer på ordene, balanserer og veier hvert eneste for maksimal effekt, og kjører ut en pressemelding der de skylder på Glazer-familien.

Greit, de kan få skylda for mye, men ikke dette.

Jeg har truffet mange toppspillere, men ikke en eneste som har bekymret seg for at rentene klubben må betale vanskeliggjør den framtidige satsingen. Og omtrent den siste spilleren i verden som ville stablet denne tankerekken på beina, er Wayne Rooney.

Dette handler om grådighet, og greed ain’t good.

Og leiren hans har altså sett en liten åpning, rent taktisk. De fleste Manchester United-fans misliker eierne sterkt, og greier man å gi dem skylda, kan dette faktisk gå fint! Han kan til og med bli en helt som tar fighten med dem.

Men United fansen kan vel umulig gå på den?

Nå høres det kanskje ut som jeg hater Rooney, men det er ikke i nærheten av å være sant.

Jeg beundrer ham som fotballspiller, og lagspiller.

Når Rooney klinker et innlegg i mål (ok, jeg innrømmer det er lenge siden), er det alltid rett bort til spilleren som slo innlegget, for å takke. Strålende.

Slike ting betyr faktisk noe i et lag. Kommunikasjon, kroppsspråk, samhold. Byggesteiner i en kultur som har gitt ekstremt med pokaler i skapet.

Arkitekten bak det hele er selvfølgelig Alex Ferguson. Og mannen som skrev Rooneys pressemelding, (og det var i hvert fall ikke Wayne), velger å krype for manageren, slikke ham oppetter ryggen. Noe annet hadde selvfølgelig vært å skyte seg selv i foten, samt de fleste andre kroppsdeler.

Og Ferguson var på sitt absolutt beste tirsdag, da han slapp detaljene i Rooney-sagaen ut av sekken. Det var fantastiske seks minutter. På pressekonferansen før CL-kampen satt denne mannen, som er omtrent like fryktet som elsket, og pratet så det gikk rett inn i hjertet til dem som så på. Er vi kyniske kan vi si “Oscar-materiale”. Jeg vil heller si ekstremt ærlig, og det vinner du nesten alltid på. Arket med punkter han hadde med, så han ikke på en eneste gang. Han pratet slik at vi trodde ham, og valgte hans ringhjørne.

Til slutt: Mark Hughes forteller fra sin tid som City-manager, at han var i samtale med Sheik Mansour, klubbens ufattelig rike eier. Sheiken spurte Hughes om hvilken spiller i verden han helst ville hatt på laget sitt.

Mark Hughes svarte: Wayne Rooney. Hvorpå sjeiken spurte: Do you want us to put in a bid for him?

Hughes lo det bort. Impossible. Det samme har nok ikke Mancini gjort.

Slutt for "The Big Four"

Liverpool, Arsenal, Chelsea og Manchester United har vært de store engelske klubbene de siste årene. De har vært i egen klasse – The big four.
At de fire første plassene har gitt Champions League, har hatt en selvforsterkende effekt:
Champions League = større inntekter = mer finansielle muskler til spillerinnkjøp = bedre lag.
Og da Everton faktisk kapret fjerdeplassen i Premier League i 2005, foran Liverpool, røk de ironisk nok ut i 3. kvalikrunde i Europa. Mens 5. plasserte Liverpool, gjennom en slags “tittelforsvarer spesialdispensasjon” fra UEFA, faktisk kom seg videre.

Men det har ikke alltid vært disse klubbene som har vært kongene på haugen. Da jeg kom til England på slutten av -80 tallet, snakket en om “The big five”. Dette var Liverpool og Everton, Arsenal og Tottenham, samt Manchester United. Et par av disse hadde jo ikke vunnet serien på år og dag, men begrepet innbefattet like mye publikumsinteresse og profil, som pokaler i skapet.

Den gang var de økonomiske ulikhetene ikke så ekstreme mellom klubbene, som de er i dag. De fire store har vært et relativt sementert begrep siden Abramovitsj for syv år siden fant ut at han skulle bruke noen av sine ærlig (?) tjente penger på Chelsea.
(Der lå en yacht i havnen i Stavanger for en måned siden. Eller la oss kalle det en ferje. En stor ferje. Oppe på dekk lå blant annet en 60 fots cabin cruiser. Og ved siden av en like stor seilbåt. Bare for å gi et begrep om størrelsen. Alt sammen hadde Abramovitsj visstnok gitt til en annen russer – som takk for hjelpen da han fikk kjøpt Chelsea.
(Abramovitsj – bare fra om der er noe jeg kan hjelpe med!)

Det ville være enkelt å si at vi nå kan begrave Fire Store-begrepet på grunn av Liverpool. At kaoset råder på eiersiden, spillerne ikke er gode nok, stadion er antikvarisk og hver fjerde person i byen i tillegg arbeidsledig.

Men brikkene her kan raskt falle på plass. Mye henger i første omgang på eiersiden. Og på samme måte som en kan følge fotballkamper på nettet, med minutt til minutt beskrivelser, kan en faktisk gjøre det samme med maktkampen i Liverpool. Det er noe ekstremt fascinerende med alle ingrediensene som er mikset i den gryta, og som er i ferd med å koke over mens vi alle glor på. Det er som å se på et bilkrasj i sakte kino, mens en fortsatt klynger seg til håpet om at etter et par lag med lakk, kommer bilen egentlig til å være like fin igjen.
Og det kan den bli. Men selv om jeg vanligvis regner treneren / manageren som den viktigste personen i en fotballklubb, er for Liverpool nå den viktigste mannen i verden John W Henry. Og han tror jeg aldri engang har vært på en Liverpool-kamp.

Men hovedgrunnen til at vi kan oppløse gutteklubben de fire store er Manchester City.
OK, så kom Tottenham på fjerde plass i fjor. De er glimrende drevet klubb, med en formann i Daniel Levy som vet å holde Harry Redknapp i ørene. Helt nødvendig!
Den stallen Tottenham har er ekstremt bred og god. Og de har startet bra denne sesongen også. Fremtiden ser lys ut.

Men hvordan konkurrerer man med klubben som har sånn omtrent alle pengene i hele verden?
Manchester City har så store ressurser til rådighet at det er nesten umulig for dem ikke å sprenge Big Four festningen til himmels. Klubben skal rett og slett gjøre en usselt dårlig jobb for ikke å greie det. Selvfølgelig er det ikke bare å kjøpe de beste spillerne og tro at alt blir bra. Men City gjør ikke det. De legger ned enorme ressurser på alle områder.
Noen snakker om økonomisk doping, og det blir faktisk vanskeligere for dem å kjøre i vei med standard gigantunderskudd de neste årene. Nye UEFA-regler er på plass.
Men jeg synes det er ok, fordi

a) Det er spektakulært underholdende om de mislykkes med sitt prosjekt.
b) Vi får mye flott fotball om de lykkes.
c) Det er kjedelig når bare de samme lagene dominerer. The Big Four har hatt sine syv år. Det får holde.

Eller hva mener du?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.