Mine fem keeperhelter fra VM

De følgende keepere er ikke de beste som har spilt i VM. Men de har gjort et spesielt inntrykk på meg. Av helt forskjellige årsaker.

Det må selvsagt presiseres at disse målvaktene slapp å forholde seg til Jabulani – den nye VM-ballen som gjør det omtrent umulig å redde skudd….

MWAMBA KAZADI, ZAIRE – VM 74
Det første verdensmesterskapet jeg husker er Vest-Tyskland -74. Jeg var 11 år.

Før mesterskapet var jeg særlig fascinert av Afrikas representant, Zaire.

Ryktene sa at de trente kondisjon ved å løpe etter antiloper flere dager i strekk. De trente headinger med stein, og keeperen kunne hoppe over målet. Jeg hadde lyst til å være som Mwamba.

Det var første gang et Afrikansk land fra sør for Sahara var med, og det ble nok et minneverdig mesterskap for spillerne. Men på banen gikk det bare sånn passe.

Keeper Mwamba Kazadi opplevde å bli byttet ut, av sportslige årsaker, etter 20 minutter mot Jugoslavia. Da var stillingen 0-3. Keeperreserven måtte umiddelbart ta turen inn i nettet.

Det stoppet på 0-9.

Laget ble mest kjent for situasjonen der Mwepu Ilunga føk ut av muren og feide bort ballen da Brasil skulle ta frispark.

Etter at laget var slått ut, ble de stoppet i bussen som arrangørnasjonen hadde stilt til disposisjon. På vei sørover. Mot Zaire. En misforståelse gjorde at de trodde de hadde fått bussen.

Om Mwamba Kazadi satt bak rattet vet jeg ikke. Men han har for alltid en plass i hjertet mitt.

Tysklands Paul Breitner setter ballen forbi Jan Joengblod i Nederlands mål i VM-finalen i 1974.

JAN JONGBLOED, NEDERLAND – VM 74
Nederland var det store laget i dette mesterskapet. For en nedtur da de røk mot den tyske gjengen i finalen.

Da Gerd Müller scoret 2-1 målet, glapp de udødelige ordene ut av den hollandske TV-kommentaren:

«De lurte oss, igjen!»

En liten referanse til 2. verdenskrig, der altså.

Ingen skal beskylde Hollands keeper Jan Jongbloed for å ha vært verdens beste. Når du debuterer på landslaget i -62, og får din neste kamp i -74, sier det kanskje litt.

Men det var et eller annet med ham, der han sto i knebeskytterne sine. Sånne gode, gamle, hvite knebeskytter, med tynne rader av polstring. Den type knebeskyttere som alle kule keepere sluttet med årtier før.

Bak superlaget sitt slapp han å slite ut polstringen. I hvert fall når han valgte varianten som da Müller scoret 2-1 målet, og han bare rolig betraktet skuddets vei mot nettet.

Knebeskytterne dukket opp igjen fire år senere også, i Argentina. Der Jongbloed spilte på et hollandsk lag som var en stolpetreff i det 90. minutt fra å bli verdensmestere. (Se under!)

Ubaldo Fillol spilte med nummer 5 på ryggen da Argentina ble verdensmestere i 1978. Fire år senere hadde han nummer 7.

UBALDO FILLOL, ARGENTINA – VM 78
VM handler blant annet om fascinasjonen av det som er litt annerledes, eksotisk, spennende. Derfor trenger et VM for meg lag som Ghana, Paraguay og Nord-Korea.

Og Sveits. (Tok du ‘an?)

TV-bildene fra Argentina var fantastiske: Enorme menneskemengder, spektakulær fotball, flagg og papir. Enorme mengder papir – i lufta, utenfor banen, på banen.

Det virket nærmest forutbestemt at hjemmelaget skulle gå til topps. Nei, ikke fikset. Det har blitt nærmest en etablert sannhet at kampen mot Peru var kjøpt og betalt.

Argentina måtte vinne med fire mål. Det stoppet på 6-0. Men det laget var gode nok til å vinne med de sifrene!

Og en trenger bare å sjekke Sør-Amerika kvalikene til VM – slike resultat er ikke uvanlige.

Bakerst hos Argentina sto Ubaldo Fillol. Med nummer 5 på ryggen. Argentina kjørte nummerfordelingen alfabetisk (Osvaldo Ardiles var nummer 1 fire år senere).

Fillol var stilig. Han hadde svære hansker, og det så aldri ut som han bøyde fingrene. De lange fingrene hang alltid tungt ned langs lårene.

I tillegg hadde han en bra keeperegenskap: Han tok ofte ballen når den kom.

Argentina oste klasse, og Fillol trakk ikke ned helhetsinntrykket.

Det ble en veldig kontrast på keeperne i finalen:

Nerden Jongbloed, med knebeskytterne, i mål for Nederland.

Den kuleste gutten i klassen, Fillol, i mål for Argentina.

Det ble ingen revenge of the nerds denne gang.

RINAT DASAJEV, SOVJETUNIONEN – VM 82, -86, -90
Dasajev var en strålende keeper. Lang, atletisk, rolig. Han virket så sympatisk, nesten tander, der han sto. En fikk rett og slett lyst til å ta en kaffe med ham. Eller urtete. Prate litt om keeperspill, kanskje, eller meningen med livet.

Det var aldri noen utskjellinger og store fakter fra ham. Men han behersket alt i målet. Aktiv i feltet, god til å lese spillet, og til å stoppe skudd.

Du står ikke tre VM på rad for gigantlandet Sovjetunionen om du ikke kan faget ditt. Dasajev kunne mer enn det, og derfor er han en legende.

Men også legender må leve med å bli husket mer for skudd du slipper inn, enn for dem du redder. Marco van Bastens fantastiske scoring i EM -88 vil for alltid være det folk tenker på først når de hører Dasajevs navn.

Jens Lehmann ble den store helten da Tyskland slo Argentina på straffer i kvartfinalen i 2006.

JENS LEHMANN, TYSKLAND – VM 06
Jeg vet det, Gianluigi Buffon var enda bedre. Italieneren ble fortjent kåret til turneringens beste keeper.

Men dramaet rundt Tysklands keepervalg, og Lehmanns toppturnering, var for meg fascinerende.

Trener Jurgen Klinsmann gjorde det uhørte, å vrake ikonet og legenden Oliver Kahn fra laget. Bayern-kapteinen, den kanskje mest markante og respekterte spilleren i tysk fotball, skulle snytes for karrierehøydepunktet. Han skulle nedverdiges ved å tvinges til å se på festen. Gigantiske ego og tyske keepere kan gjerne nevnes i samme setning. Å forvente at Kahn skulle ta dette med et smil og en skuldertrekning, kunne en bare glemme.

Og treneren gjorde keepervalget klart på et så tidlig tidspunkt, at stormen virkelig fikk rast i Tyskland. Hele «Bayern München-mafiaen», en enorm maktfaktor i tysk fotball, mobiliserte. Men Sepp Maier fikk fyken som keepertrener på landslaget, og Klinsmann gjennomførte sin gigantgambling på Lehmann.

Det betalte seg.

Mesterskapet ble en nasjonal oppvåkning for hele nasjonen – for første gang siden 2. verdenskrig var det nå faktisk lov til å være stolt over å komme fra Tyskland.

Og bakerst på landslaget sto Lehmann strålende.

Mange husker lappen som Lehmann så på under straffekonkurransen mot Argentina, som psyket ut motstanderne.

Jeg husker best det som skjedde før straffene. Da Oliver Kahn gikk bort til Lehmann, konkurrent
en han ikke hadde vekslet et ord med på mange måneder, la armen på skulderen hans og ønsket ham lykke til.

Da kjente jeg det langt inn i sjelen – der er håp for menneskeheten!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.