MATCHBALL MANDAG – NEDRYKK

MATCHBALL MANDAG – AALESUND ELLER HAMKAM RETT NED?

Det meste er klart i årets Tippeliga. Stabæk er suveren vinner, Fredrikstad tar et imponerende sølv, og kampen om bronsen er det vel strengt tatt ikke så mange som får høy puls av. Da gjenstår bare ett virkelig drama. I en sesong der en skal være virkelig dårlig for å rykke ned, står både Aalesund og HamKam i fare for å få æren.

HamKam har ligget sist hele sesongen, men likevel er der ikke en kjeft (så vidt jeg har registrert) som har hevdet at trener Arne Erlandsen må gå. Det er faktisk ganske forfriskende. Det kan jo av og til virke som om der bare er to absolutte sannheter i fotball – dommeren er ræva og treneren må få sparken. Men Erlandsen har lov til å stulle med sitt, nederst på tabellen. Det sier en del om forventninger. De har vært små til Hamar-gjengen, mens de har vært høye til Brann, Viking, Vålerenga, Rosenborg og Lillestrøm. Når disse lagene ikke presterer, stjeler det den negative oppmerksomheten. Og noen nyter godt av det.

Og nå kan jo HamKam ta en Houdini. Slår de Molde, tror jeg det holder til kvalik. Ryker de da etterpå mot 4. laget i Alpakka-ligaen, får de skylde seg selv. Det vil være pinlig, det. Da tror jeg det faktisk er å foretrekke å rykke rett ned, uten mer om og men. Men måten Vålerenga i cupen til dels kjørte over Odd Grenland på i cupen, tilsier vel at det i utgangspunktet skal være en forskjell her. Uansett er jeg sikker på at Erlandsen og Skogheim omtrent sjekket siste kamp aller først, da de fikk terminlista i neven. Hvem skal vi muligens spile den siste, avgjørende kampen mot? Molde hjemme – det kunne vært mye verre!, var sannsynligvis reaksjonen. Og notorisk upålitelige Molde, bør være en motstander du kan slå om du må. Her gjelder det å mobilisere en kollektiv fysisk og mental energi som bare tvinger motstanderen i senk. Og det krever faktisk at en ikke tenker så mye på kampen disse dagene. Da jeg var ung forballspiller tenkte jeg keeperspill 24 timer i døgnet, og når kampen endelig kom var jeg utslitt. En må trene godt, slappe av, sove og spise godt, og få ut absolutt alt en har søndag kveld. For meg var det fascinerende å se engelske fotballspillere som var helt avslappet før kamp, tøyset og tullet, men etter oppvarmingen var det som å skru på en bryter. Da kom kampgløden som var helt unik, og jeg har bokstavelig talt sett spillere stå og skalle i garderobeveggen før vi gikk utpå. HamKam står for meg som et lag som kan greie å heve seg når de må, og nå må de. Mye pent spill på søndag? Nix. Men sannsynligvis tre poeng.

Kjetil Rekdal høvlet over Aalesund-laget sitt etter siste kamp. En anerkjent lederstil er jo å dra folk opp når de er nede, og dra dem litt ned når de er oppe. Rekdal valgte den andre varianten. Og der og da var det sannsynligvis riktig. Årets nest siste kamp, de kan faktisk unngå nedrykk der og da, men spiller aldeles forferdelig. Der er ikke engang innsats. Da kan en gi beskjed. Hadde kjeftinga fortsatt hele uka hadde jeg vært skeptisk, men allerede på spillermøtet dagen etter var tonen mer konstruktiv. Og dette har Aalesund faktisk i egne hender. Spørsmålet er jo hvor mye de kan heve seg på ei uke. Og ikke minst – hvor gode vil Lillestrøm være? Mitt tips er – for gode. Når en antatt toppklubb kjemper mot nedrykk, så kommer et element av skam inn i det. LSK’s spillere har hatt en fæl sesong fotballmessig, og i tillegg har skammen der ligget der som et stort ullent spøkelse. Nå bor jeg i Stavanger, men syntes tydelig jeg hørte et lettelsens sukk som bredte seg helt fra Romerrike da de slo Rosenborg søndag. (Og hva med Magnus Myklebust? Uten scoring hele sesongen, og så slår han til med den perla. Det må jo bare bli Årets mål!) Nå vet en aldri hvordan ting hadde gått – om, og hvis. Det kan jo godt være laget hadde vunnet med Erland Johnsen som trener. Selv om Henning Berg ikke hadde kommet inn. Men jeg tror sjansen for at de skal vinne også mot Aalesund, er større med Henning. Rett og slett fordi det å gå inn i sesongen 2009 med 100 % uttelling, spilt to – vunnet to, vil bety mye for hele stemningen rundt klubben, og ikke minst spillernes tro på lederen sin. Etter at Ramos tok over Tottenham, og de vant ligacupen i vår, lå de i et fullstendig ingenmannsland på tabellen. De kunne nesten ikke bevege seg noe sted. Motivasjonen var kanskje fraværende, og det ble mange tap. Dette uthulet moralen, og de dro det med seg inn i denne sesongen. Etter åtte kamper var det ut med Ramos. Seier avler seier, og en ny Lillestrøm-triumf vil være god medisin for den klubben. Selv om det er mange måneder til neste kamp. Det tror jeg Henning ser, utdannet under en Alex Ferguson som har en klar oppfatning om hva som er akseptabel standard i sin klubb.

Lillestrøm slår Aalesund. Men vi blir ikke kvitt dem så lett. De er snart oppe igjen.

MATCHBALL MANDAG – TRENERE KOMMER OG GÅR

MATCHBALL MANDAG. STEINAR NILSEN SLUTTER. HENNING BERG BEGYNNER – NÅ!

Tromsø er hektet av i gullkampen, og da er det vel like greit å slippe katta ut av sekken. “Mine ambisjoner er større enn Tromsøs kan være i 2009”, sier Steinar Nilsen, og har med det bare to kamper igjen som TIL-trener.

To kamper igjen som tippeligatrener har muligens også Henning Berg. Nevner du ordet “Adecco” på Åråsen, blir samtlige flakkende i blikket. På mange måter representerer Berg og Nilsen to fantastiske kontraster i den norske fotballhøsten.

Å være på rett plass til rett tid, er viktigere i fotball enn de fleste er klar over. For unge talenter er det helt essensielt å treffe med klubbvalg. Eller kall det like gjerne trenervalg. For noen trenere foretrekker den spillertypen, andre den. Noen tenker langsiktig, andre kun på neste kamp. Noen synes han der er jammen bra, andre synes samme spiller stinker. Flere gode spillere har forsvunnet ut i det store intet fordi de var på feil sted til feil tid. Eller kanskje til og med på rett sted til feil tid. Noen spillere i troppen til Lyn gleder seg sannsynligvis over at Henning Berg er ute. Det bringer dem nærmere en plass på laget. Mens en Kim Holmen muligens er nervøs. Henning har jo gjort en kjempejobb med ham. Kanskje det snur nå?

Men kan trenere, som tross alt legger mange av premissene i en klubb, også være på feil sted? Selvfølgelig. Steinar Nilsen ser at ting har vært riktige så langt, men sjansen er stor for at de neste sesong vil bli feil. Han har gjort en glimrende jobb, bygd opp statusen sin, men ser at det blir atskillig tøffere framover. Håndboka i karriereplanlegging sier: “Move on”.

Sjansen er likevel til stede for at han sitter om en sesong og tenker: “Hva var det jeg tenkte på? Jeg skulle holdt meg i Tromsø.” Spillerstallen i hans nye klubb er kanskje ikke så bra som han trodde, pressen er mot ham, spillerne gjennomfører ikke spillerstilen, sportsdirektøren ville egentlig ha en annen trener… Om Jürgen Klinsmann trodde det var en utfordring å bo i Florida og trene Tyskland, har vel noen måneder som sjef for Bayern München gjort det klart at dette er enda verre. I den klubben er der visstnok et par stykker som mener noe i kulissene. Men som tidligere spiller i Bayern visste han vel strengt tatt hva han gikk til. Og det er nå han må vise hva en er lagd av, og hamre ting på plass. Som Pepe Guardiola i Barcelona, som skyflet ut verdensstjerner, og tidlig fikk se de berømte hvite lommetørklærne på Camp Nou. To måneder senere er de solid parkert i tilskuerlommene.

Andre kom aldri så langt. Drillo og Irak ble et kort kapittel. Det vil si, det ble i disse dager en hel bok, men uten en lykkelig slutt. Christian Gross ble som Tottenham-trener latterliggjort i engelsk presse, selv om Steffen Iversen så mange fellestrekk med Nils Arne Eggen i ham. Og Gross har da også bevist i Basel hvor bra han kan være (selv om de mens jeg skriver dette ligger under 3-0 hjemme mot Guardiolas Barca).

Så Steinar Nilsen tar en kalkulert risiko, men har en ambisjoner kan en ikke bare padle på grunna. En må tørre. At Henning Berg tør å trene Lillestrøm er ikke oppsiktsvekkende. Om han med det velger å ta steget ned en divisjon, er det bortimot en sensasjon. Vi trodde jo LSK hadde snudd det. Det viste seg å være falsk trygghet. Men nå har Henning i hvert fall det hele i egne hender. Med pluss i margen om han lykkes. Og liten fallhøyde om han ikke lykkes. Hvor mye kan en mann utrette på 10 dager? Å bli parkert rett før serieslutt må uansett være tungt for Erland Johnsen. En mann som uansett posisjon eller situasjon, alltid har en flamme som brenner inne i seg. Grepet er likevel forståelig. Mer enn at akkurat Henning nå kommer inn, er det viktigste at en gjør noe. Ett eller annet. De har to kamper å fikse ting på. Holder de nivået fra mandagens kamp mot VIF, ryker de sannsynligvis.

Mitt tips er at de greier seg. De taper mot RBK, men står opp i siste kamp borte mot Aalesund. Som de gjorde mot HamKam. Og at de definitivt er på øverste halvdel neste sesong. Men til trøst for Aalesund og Rekdal – dette er mannen som tippet samtlige fire kvartfinaler feil under EM i sommer. (Men så har vel Reka bommet på et par tips han også.) Og bare for å følge opp: Neste tips er at Steinar Nilsen tar over Brann. De havner også på øverste halvdel neste sesong.

MATCHBALL MANDAG – STABÆK SUPERLAG

I Matchball Mandag fikk vi et unikt innblikk hos årets seriemester (sorry Jan Jønsson – sannsynlige seriemester). Vi fikk blant annet være med inn i Stabæk- garderoben i forbindelse med kamp. Og selv for en som har vært i hundrevis av kampgarderober, var det gøy å oppleve denne åpenheten, og den helt spesielle stemningen, nervøsiteten og kampgløden som henger i lufta før en skal utpå.

Superlativene har vært mange rundt Bærum-laget denne sesongen. De har fortjent dem alle. Jeg var selv på La Manga i vinter og så at de var kjempegode allerede i februar. Men hvorfor tippet da verken jeg eller så å si ingen andre såkalte eksperter, dem på toppen? I min lille in-house tippekonkurranse med sønnene mine, hadde jeg Lillestrøm som vinner. Hallo…

Jeg så jo LSK også i februar, og de var absolutt ikke gode. Men så tenker en: Sesongen er lang, ting skjer, det utvikler seg, skader, etc. Og det var jo en etablert sannhet at Stabæk ikke kunne være så heldige i forhold til nettopp skader på nøkkelspillere, en sesong til. Men nøkkelspillerne har sluppet unna, skadde spillere har blitt godt erstattet, og solgte spillere har også blitt godt erstattet. Og da de møtte en sportslig lettvegg etter ferien ble det ikke stopp, som i fjor. Nei, de hadde lært, og det ble bare en fartsdump på veien mot pokalen. De har altså vært knallgode banen, og knallgode utenfor banen.

Nye Telenor Arena vil også gi Stabæk større økonomiske muskler på lang sikt, men bringer vel også økonomiske forpliktelser som skal innfris. Og alle de tusenvis av menneskene som skulle bo i nye boliger rundt stadion, og bli Stabæk-tilhengere, kan en foreløpig se langt etter. Der er verken en gravemaskin eller snekker å se, og her har en fått markedet mitt i trynet. Så det blir uhyre spennende å telle opp hvor mange tilskuere de greier å samle i hallen første sesongen. Og ikke minst: Hvor vil de komme fra? Greier de å lokke Oslo-folket ut for å se på den beste fotballen i den fineste arenaen? Det blir på grensen til pinlig om en ikke greier, med nyhetens interesse første sesongen, å fylle den opp i 2009. Men gjør de det, kan det bli en unik fotballopplevelse. Alle som har vært på en skikkelig ishockeykamp vet hvilket trøkk det kan bli inne i en hall. Men nå er jo Stabæk-supporterne en særs sivilisert gjeng, så det spørs vel om “Fornebu-brølet” blir et begrep i norsk fotball med det første…

Rent fotballmessig er det mest interessante spørsmålet nå: Kan laget fortsette å være best?

Seiersrekka til Rosenborg kan de bare glemme. 13 seriemesterskap på rad kommer aldri til å bli kopiert. Og nå kommer vel Rosenborg igjen for fullt neste vår, men Stabæk er veldig gode, og det er ingen selvfølge at trønderne skal ta dem. Greier Stabæk å holde laget samlet, og ikke minst beholde treneren, kan det bli et par gull til.

I enhver toppklubb kan personers viktighet rankes slik: 1. A-lagstrener. 2. A-lagskeeper. 3. Resten av gjengen. I Stabæk inneholder “Resten av gjengen” noen særs gode folk, som har vært helt avgjørende for det som kan ende i “The Double”. Men om vi konsentrerer oss om nummer en på lista, er min beundring uforbeholden. For å bli topptrener i dag, må du både være god fotballtaktisk, men også en god leder. Du må kunne behandle mennesker. Akkurat der har Jønsson et forsprang på de fleste andre. Stabæk er et lag med utfordrende personligheter, kulturforskjeller, store ego og grove urettferdigheter når det gjelder oppmerksomhet. Det er et minefelt å manøvrere i. Jønsson har ikke bare manøvrert, han har bygget et mesterlag fra grunnen av. Startet i Adeccoligaen, jobbet hardt på treningsfeltet, gitt andre i støtteapparatet frihet til å gjøre jobben sin, kjøpt meget godt, og utviklet dem som ikke ble kjøpt meget godt. Han er flink til å lese mennesker, og gi de riktige stimuli. Spillet de har vist denne sesongen har vært til tider sensasjonelt. Hadde Stabæk vært Vålerenga, hadde der vært 20.000 tilskuere på Ullevål hver gang.

Så at Jan Jønsson skulle finne en mer interessant utfordring, er fare nummer en for klubben. Men der er jo nok av andre ting som også kan gå i dass. Stikker Nannskog, eller Veigar Pall blir skadet, eller en klubb på kontinentet finner ut hvor god Alanzinho virkelig er – da har man også en solid utfordring. Eller de kan miste sulten. Shit happens. Bare spør den regjerende seriemesteren, Brann. For et knapt år siden la de alvorlige planer for hvordan de skulle dominere norsk fotball de neste årene. De sov faktisk ikke i timen, dette skulle vare. Mange var imponert over måten de tenkte på, mange er tilsvarende lite imponert over denne sesongens tabellplassering. Og det kan faktisk skje at Stabæk tar en Brann neste sesong. Og at Jønsson får lede de tre siste kampene av ren goodwill. At marginene er små er sportens mest forslitte klisjé. Men det er ikke mindre sant av den grunn.

MATCHBALL MANDAG – MARTIN ANDRESENS VÅLERENGA-PROSJEKT

MATCHBALL MANDAG – MARTIN ANDRESENS VÅLERENGA-PROSJEKT

Alle lag som går ni kamper uten seier i Tippeligaen, må tåle stempelet “et lag i krise”. Når dette laget i tillegg er høyprofilerte Vålerenga, lades kanonene. Og det gjerne med en viss form for skadefryd.

Lenge var det Lillestrøm som var sesongens store hoggestabbe. Det var et drama som endte i tårer og treneravgang, men etter seieren mot Tromsø i helga, må LSK få diagnosen “friskmeldt”.

Verre er det med VIF.

Etter en litt tam start på sesongen, vant Vålerenga 13. juli sin andre kamp på rad. Da tenkte jeg at “Nå kommer de! Får de skikkelig renna fart nå kan de til og med gå helt til topps.” Siden har de ikke tatt tre poeng en eneste gang. (Noe vi selvsagt benytter enhver anledning til å minne dem på.)

Og som vanlig når lag sliter, mener noen at ALT galt. Til og med det som sannsynligvis er bra. For noe er garantert bra i Vålerenga også. Og det blir noe av klubbens utfordring i sjelegranskningsprosessen – å endre på de viktigste tingene som ikke har fungert, og la det andre være. Men de vil bli forsøkt dratt i alle mulige retninger underveis. Og da trengs godt lederskap. Dette er jo Martin Andresens store utfordring – så vidt jeg vet har han ikke ledet noen ting før. Det å være kaptein er ikke i nærheten av å være det samme, det å ha god hjelp fra mange assistenter betyr nå heller ikke så mye. Fotball er teamwork, men når det er krise ser alle mot lederen. Enten for å ha en å skylde på, eller for at han skal dele sjøen som Moses, og lede gjengen trygt gjennom. Og det var jo dette Martin ville. Han ønsket det ansvaret, og følte seg klar. Nå må han vise at han er det, og ta riktige beslutninger under press. Ellers er det kroken på døra sånn ca sommeren 2009. Banna bein.

Martin har jo bedt om tid. Ikke døm oss på grunnlag av denne sesongen, har han sagt. Det synes jeg faktisk er fair. Når en gjør et slik drastisk grep som en gjorde i Vif for 10 måneder siden, må en gi det mer enn en sesong. Og noe nedrykk blir det jo aldri i livet snakk om i, selv om mange prøver å fyre opp det spøkelset. “De må ikke tro de er for gode til å rykke ned”, sies det. Vel, når en ser hva de har bak seg på tabellen, så er det vel akkurat det de er…

Men Martin Andresen bygger selv opp framtidspresset med å vise til at “bare vent, neste sesong blir det andre boller.” Da må det bli nettopp det. Da må en levere. Og løsningen er neppe bare å kjøpe nye spillere. Det må jobbes med gjengen en har. De spillerne er faktisk gode nok for tetstriden. Det ser ikke sånn ut, men de har bevist det før.

Men så har en jo fortsatt halmstrået da – cupfinalen. Og jeg mener jo helt ærlig at om Vif vinner den, så har de hatt en kjempesesong. Syk mann, sier du? En blir sånn av å ha spilt for Tottenham, som ikke har vært i nærheten av å vinne serien på 47 år, men som plukker cuptitler jevnt og trutt. Og i Norge er der kun to pokaler å kjempe om. Vinner du en av dem må det jo være strålende. Ingen sitter om ti år og prater om at 2008 var da Vålerenga slet i serien. En sier at det var året de vant cupen. Det handler om å sette pokaler i skapet, og det har de fortsatt sjansen til å greie.

Men Martin kan jo spørre Tom Nordlie om hvor lenge det hjalp ham. Uansett hvordan det går i finalen, er Vif nær bunnen til neste sommer, ryker han. Der og da kan Norge faktisk miste en potensiell topptrener, fordi han startet for tidlig, og gapte over for mye. Og det ville være synd, for han har mange spennende ideer. Som foreløpig riktignok har ført til lite og ingenting, men jeg husker fortsatt det flakkende blikket til Alex Ferguson i intervjuer da jeg flyttet til England på slutten av 80-tallet. United slet, manageren fikk skylda, og han der Ferguson har jeg ingen tro på, tenkte jeg. Han var en cupkamp mot Nottingham Forest unna å få sparken, og fotballverden hadde sett annerledes ut om så hadde skjedd. Det episoden lærte jeg noe av – gi folk en sjanse!

Apropos flakkende blikk, så synes jeg Mr. Andresen fremstår forbilledlig rolig og samlet i intervjuer. Han prøver å være proff, mens han blir kjørt ganske grundig. Men det er som en kan fornemme at han hater – virkelig hater – å stå der. Kan vel ikke si jeg klandrer ham.

Men skulle nå Martin ryke i Vålerenga til slutt, kan jeg ikke helt se at han stabler trenerkarrieren på beina igjen i Nybergsund eller Løv-Ham, heller. For Martin er det nok øverste hylle som gjelder, ellers kan det være det samme.

Og hva med Martin som spiller – kan han tåle igjen å spille på et klubblag under andre enn seg selv?

Spørsmålene er mange. Taper landslaget begge de kommende VM-kval kampene, haler han da inn landslagsårene? Det kan jo ikke være bra for klubbprosjektet hans at han plutselig blir borte i ti dager. Det de trenger akkurat nå er ikke lederskap fra en som sitter på et hotellrom i Glasgow.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.