MATCHBALL MANDAG – UTBLÅSNINGER PÅ BANEN

MATCHBALL MANDAG, UTBLÅSNINGER PÅ FOTBALLBANEN

Fotball handler om følelser, temperatur, temperament. Vi elsker når ting skjer. Som Moldes trener Kjell Jonevret sa etter søndagens kamp mot Lillestrøm: “Jeg ventet hele kampen på at lagene skulle komme i gang, at noe skulle skje. Men det gjorde det aldri.” Så ble det av flere også karakterisert som den dårligste kampen på Aker Stadion på ti år.

Jeg aner ikke om Løv Ham – Nybergsund var en bra kamp, men de som var til stede fikk i hvert fall et minne (omtrent for livet) når det fullstendig tiltet for Stian Birkeland, Løv Hams kaptein.Har du ikke hørt det så klikk på linken og få det med deg.

Jeg håper ikke mange vil si at dette absolutt ikke hører hjemme på en fotballbane. Det kommer jo fra en mann som tydelig brenner for det han holder på med, og så er det god underholdning for oss andre. Jeg tror til og med dommeren greier å se på det med en viss fascinasjon.

Og med mennesker så vet en jo aldri helt hva en får. Plutselig finner Kvisvik ut at han så Kung Fu Panda i sommer, og der var noen greier der han har lyst til å prøve.Verdens beste fotballspiller får plutselig rullegardin i VM-finalen, og kjører sin versjon av den største bukkene bruse og trollet.Og enigmaet Eric Cantona finner plutselig ut at der er en fyr på tribunen hos Crystal Palace som fortjener følelsen av skruknott mot jeksel.

Dette er jo spillere som får fysisk utløp for aggresjon. Stian Birkeland har det jo mest i kjeften, og skal vel i denne sammenheng faktisk ha pluss for det.

Men av og til skjer altså ting på kamp som bare får deg til å sitte og måpe. Og som på en syk måte faktisk gir fotballen en merverdi.Cantonas raserianfall har jo absolutt legendestatus. Og som en fyr sa på engelsk TV etterpå: Det var vanvittig, det var sjokkerende, men først og fremst var det veldig, veldig morsomt.Amen.

Personlig syntes jeg det var enda morsommere da rettsaken (for det ble det jo) startet, og målet for angrepet, Palace fan Matthew Simmons, uttalte:”Da Cantona ble utvist, og passerte rett foran meg, ropte jeg – Av banen med deg, Cantona, det blir en tidlig dusj for deg.”

Kan de som har vært på kamp i England, og som tror det var dette han skrek, vennligst rekke opp hånda…

Men det bikker altså for noen. Men det å kontrollere aggresjonen, styre den i riktig retning, hører jo med til jobben som fotballspiller. Stadig vekk hører en om spillere som blir byttet inn, og som fulle av adrenalin og med mord i blikket raskt blir utvist igjen. Til og med lille Messi greide jo å ryke ut 40 sekunder etter at han kom innpå i sin landslagsdebut.

I den fantastiske boka Sacred Hoops (også nevnt i Arild Stavrums meget gode “31 år på gress”) beskriver baskettreneren Phil Jackson hvordan han jobber med lagbygging, med å kontrollere store ego, og med å ta kontroll over aggresjon. Han har en Zen-buddistisk tilnærming, der total innlevelse og tilstedeværelse i øyeblikket skal erstatte trash talk og ødeleggende personlig feider på banen.

For det er jo ofte det det handler om. En personlig greie. Du pissa på meg. Du skal få igjen.Og så ødelegger en for laget i prosessen.

Det å få ut det maksimale akkurat når en trenger det, og i den retningen en trenger det, er jo en fantastisk suksessfaktor. Spillere må gjerne gjennom modningsprosesser som tar flere år, før ting faller på plass. Før en tar kontroll over seg selv.

Og apropos få ut det maksimale. I Norge har vi jo og mantraet: Vi spiller som vi trener.Forfriskende var det derfor og nylig å høre nevnte Arild Stavrum si at en av de beste egenskapene en fotballspiller kan ha er å være bedre i kamp enn på trening. Å ha evnen til å heve seg og få ut det aller beste når det faktisk gjelder mest.

Dette betyr kanskje at jeg kan slutte å ligge søvnløs og tenke på de fæle målene jeg slapp inn på trening? Det holder kanskje med å tenke på dem jeg slapp inn under kamp?