Dommerne – igjen…

MATCHBALL MANDAG

OG SÅ VAR DET DOMMERNE IGJEN…

Hvem sin feil er det at vi svært ofte ender opp med kontroversielle dommeravgjørelser som Det Store Samtaletemaet? Som en av våre Matchballer omtrent hver mandag?

Mulighetene er flere. Er det dommerne som er for dårlige? Er det spillere og trenere som overreagerer? Eller er det media som elsker å dyrke fram krangler og spetakkel?

Sannsynligvis en kombinasjon. Men at dommerne er for dårlige, er det minst sannsynlige.

Men jeg er jo en tilhenger av at ting skjer – at vi får heftige diskusjoner og nettdebatter som koker. Og det å være usaklig er faktisk en menneskerett for en fotballsupporter!

Stabæk reagerte søndag (blant annet…)på at Viking-supporterne i andre omgang pep mot dommer Terje Hauge, og ropte “Hauge er dårlig”. Når de etter utvisningen faktisk burde hyllet ham kampen gjennom!

Men sånn er det altså. Å være grenseløst partisk og blind for realiteter er jo det en betaler inngangsbilletten for. Det tror jeg til og med dommere forstår, og egentlig aksepterer.

Jeg tror dommerne synes det er verre at spillere, ledere og mediafolk kjører dem gjennom kjøttkverna med jevne mellomrom. Trøkket rundt dommerne har vært enormt denne sesongen, og jeg er enig med dem som nå roper et varsko.

Det er jo bra TV å se situasjoner om igjen i sakte film fra ulike kameraposisjoner, og felle en endelig dom fra studio. “Svaret får du her!” Og for en milliard kroner må vi nesten få lov til det. Faren er jo at folk blir lei den samme greia hele tiden.

Farlig er det også om vi samtidig gir inntrykk av at:

  1. Dommerne er forferdelig dårlige til å dømme
  2. Dommerne er den laveste form for liv vi har i landet vårt
  3. Å dømme er egentlig enkelt – fatter ikke hvorfor de roter det til hele tiden…

Dommerne i Tippeligaen er de beste i landet vårt. De beste. Tenk om en gjennomsnitts fotballsupporter (eller programleder eller fotballekspert…), skulle dømt.

DET hadde ikke gått bra, det kan jeg love.

De fleste lever også i troen på at dommerne her i Norge er ræva dårlige, mens de er gode i andre land. Sorry, stemmer ikke. Det ligger sannsynligvis latent lagret i supporterpsyken at så forferdelige kan de umulig være andre steder. Men det kan de. Og verre til.

Om du ikke har vært dommer selv kommer du aldri til å forstå hvor annerledes ting fortoner seg for en dommer nede på banen. Vi gidder ikke hele tiden å prøve og sette oss inn i dommerens situasjon og synsvinkel. Vi ser det vi ser, helst med fire repetisjoner, og det holder for oss.

Dommerne kan jo ikke vinne med den hånda de har fått utdelt. Jeg fatter egentlig ikke at de gidder.

Samtidig forstår jeg godt at Morten Skjønsberg og alle som holder med Stabæk blir forbannet når dommeren drar opp det røde kortet i søndagens kamp.

Fordi det kjennes urettferdig.

Men fotball har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, rettferdig. Det er en villfarelse å tro at vi engang skal komme i nærheten.

I mandagens kamp mellom Lillestrøm og Brann er der to mulige offsidesituasjoner i første omgang, der en fører til Brann-scoring, og den andre fører til LSK-annulering.

Lillestrøm-trener Erland Johnsen er en mann jeg kunne lagt livet mitt i hendene på, men i intervjuet i pausen sier han: “Situasjonene ser like ut, og da burde det vært enten to mål, eller to annulleringer.”

Hæ? De kan vel umulig ha vært helt like? Og det var altså to ulike assistentdommere, på hver sin side av banen, som tok avgjørelsene. Skulle de ha sammenlignet notater seg i mellom, og kommet fram til en felles løsning underveis?

(Ja, greit Erland, dere ble snytt for et mål, jeg er klar over det.)

Men når vi fryser bildet og tegner linjer på tvers av banen, og likevel er i tvil, hvor enkelt er det da for dommertrioen, der og da?

Jeg var på Viking Stadion på søndag, og følte umiddelbart at utvisningen av Skjønsberg var en gavepakke til hjemmelaget. Det mener jeg ennå. Der og da tapte Stabæk tre poeng som faktisk kan koste dem seriegullet. Det er klart det er surt.

Men Daniel Nannskog trekker dommer Terje Hauges integritet i tvil etter kampen, og det bør vi ha en nulltoleranse for. Der er en grense for hva de bør finne seg i. Å si at dommeren var elendig er greit – å antyde at han var en del motstanderlaget bør bety karantene.

MATCHBALL MANDAG – UTBLÅSNINGER PÅ BANEN

MATCHBALL MANDAG, UTBLÅSNINGER PÅ FOTBALLBANEN

Fotball handler om følelser, temperatur, temperament. Vi elsker når ting skjer. Som Moldes trener Kjell Jonevret sa etter søndagens kamp mot Lillestrøm: “Jeg ventet hele kampen på at lagene skulle komme i gang, at noe skulle skje. Men det gjorde det aldri.” Så ble det av flere også karakterisert som den dårligste kampen på Aker Stadion på ti år.

Jeg aner ikke om Løv Ham – Nybergsund var en bra kamp, men de som var til stede fikk i hvert fall et minne (omtrent for livet) når det fullstendig tiltet for Stian Birkeland, Løv Hams kaptein.Har du ikke hørt det så klikk på linken og få det med deg.

Jeg håper ikke mange vil si at dette absolutt ikke hører hjemme på en fotballbane. Det kommer jo fra en mann som tydelig brenner for det han holder på med, og så er det god underholdning for oss andre. Jeg tror til og med dommeren greier å se på det med en viss fascinasjon.

Og med mennesker så vet en jo aldri helt hva en får. Plutselig finner Kvisvik ut at han så Kung Fu Panda i sommer, og der var noen greier der han har lyst til å prøve.Verdens beste fotballspiller får plutselig rullegardin i VM-finalen, og kjører sin versjon av den største bukkene bruse og trollet.Og enigmaet Eric Cantona finner plutselig ut at der er en fyr på tribunen hos Crystal Palace som fortjener følelsen av skruknott mot jeksel.

Dette er jo spillere som får fysisk utløp for aggresjon. Stian Birkeland har det jo mest i kjeften, og skal vel i denne sammenheng faktisk ha pluss for det.

Men av og til skjer altså ting på kamp som bare får deg til å sitte og måpe. Og som på en syk måte faktisk gir fotballen en merverdi.Cantonas raserianfall har jo absolutt legendestatus. Og som en fyr sa på engelsk TV etterpå: Det var vanvittig, det var sjokkerende, men først og fremst var det veldig, veldig morsomt.Amen.

Personlig syntes jeg det var enda morsommere da rettsaken (for det ble det jo) startet, og målet for angrepet, Palace fan Matthew Simmons, uttalte:”Da Cantona ble utvist, og passerte rett foran meg, ropte jeg – Av banen med deg, Cantona, det blir en tidlig dusj for deg.”

Kan de som har vært på kamp i England, og som tror det var dette han skrek, vennligst rekke opp hånda…

Men det bikker altså for noen. Men det å kontrollere aggresjonen, styre den i riktig retning, hører jo med til jobben som fotballspiller. Stadig vekk hører en om spillere som blir byttet inn, og som fulle av adrenalin og med mord i blikket raskt blir utvist igjen. Til og med lille Messi greide jo å ryke ut 40 sekunder etter at han kom innpå i sin landslagsdebut.

I den fantastiske boka Sacred Hoops (også nevnt i Arild Stavrums meget gode “31 år på gress”) beskriver baskettreneren Phil Jackson hvordan han jobber med lagbygging, med å kontrollere store ego, og med å ta kontroll over aggresjon. Han har en Zen-buddistisk tilnærming, der total innlevelse og tilstedeværelse i øyeblikket skal erstatte trash talk og ødeleggende personlig feider på banen.

For det er jo ofte det det handler om. En personlig greie. Du pissa på meg. Du skal få igjen.Og så ødelegger en for laget i prosessen.

Det å få ut det maksimale akkurat når en trenger det, og i den retningen en trenger det, er jo en fantastisk suksessfaktor. Spillere må gjerne gjennom modningsprosesser som tar flere år, før ting faller på plass. Før en tar kontroll over seg selv.

Og apropos få ut det maksimale. I Norge har vi jo og mantraet: Vi spiller som vi trener.Forfriskende var det derfor og nylig å høre nevnte Arild Stavrum si at en av de beste egenskapene en fotballspiller kan ha er å være bedre i kamp enn på trening. Å ha evnen til å heve seg og få ut det aller beste når det faktisk gjelder mest.

Dette betyr kanskje at jeg kan slutte å ligge søvnløs og tenke på de fæle målene jeg slapp inn på trening? Det holder kanskje med å tenke på dem jeg slapp inn under kamp?

MATCHBALL MANDAG – THOMAS MYHRE

MATCHBALL MANDAG – THOMAS MYHRE

Å stå i mål kan være et helvete. Sånn er det bare. Alle keepere aksepterer egentlig det. Med gode dager kommer der et visst antall helvetesdager, og det får en tåle.

Men av og til blir forholdstallet feil. De fæle stundene blir for mange, de kommer for tett og de slår de gode dagene i hjel.

De fleste keepere går igjennom en sånn fase i hvert fall en gang i karrieren. Jeg har gjort det, Frode Grodås har gjort det, Thomas Myhre gjør det. Thomas har nå fått flere på trynet enn han strengt tatt fortjener.

I januar 1986 flyttet jeg til Tyskland, og proffeventyret i Borussia Mönchengladbach. Jeg var ekstremt ambisiøs, klar nummer en på landslaget – den nye keeper-wonderboy ’en.

Og så gikk ting ikke bra.

Jeg fikk muligheten i Bundesliga veldig kjapt, og jeg skal ikke grave i grunner til at det gikk på dunken. Men det gjorde det.

Og jeg husker den altoppslukende følelsen av forvirring. Det hadde jo alltid gått bra for meg, jeg gjorde alltid de riktige tingene, jeg var seriøs, jeg spiste riktig, jeg trente hardt. Og nå spilte jeg skikkelig dårlig. Og jeg fattet ingenting. Jo hardere jeg prøvde, jo verre ble det.

En slik følelse tror jeg Thomas Myhre har. Fortvilelse, men og forvirring.

En teknisk fantastisk keeper. Proff i utlandet i mange år. Kongen på den norske keeperhaugen. Og nå fremstilt nærmest som en udugelig tulling.

Fliegefänger, skrev de om meg i tyske aviser. Fluefanger.

Da blir det plutselig mer enn bare keepertabber, det blir en identitetskrise.

Så hva i huleste gjør Thomas Myhre nå?

Han har bare to muligheter:

1) Si at nok er nok, nå orker jeg ikke mer.

2) Stå på videre.

Det må bli alternativ 2.

Ta den tunge jobben en gang til. Dra seg selv opp etter håret, se folk i øynene, forsøke å styre tankene opp av grøfta og i positiv retning, forsøke å finne tilbake til det som akkurat nå er en godt gjemt hemmelighet: At fotball er gøy.

Noen påstår og at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Det er i beste fall en halvsannhet. Hvor mange slag på trynet kan en mann ta? Hvor mange ganger kan en reise seg? Det er jo ikke slik at det blir lettere for hver gang, det blir tyngre.

Personlig så bryr jeg meg ikke bare fordi Thomas er en bra mann, som rakrygget møter ”ulvene” etter feil. Men fordi han er en så bra keeper. Folk forstår ofte ikke hva jeg mener med ”keeperteknikk”, men på samme måte som Myggen kan være en teknisk god midtbanespiller, kan andre være teknisk gode keepere. En som har god balanse i kroppen uansett om du er på bakken eller i lufta, en som har de rette vinklene i kroppen, en som absorberer ballens kraft og ikke gir returer.

Thomas Myhre har terpet og terpet på dette, og er strålende. Det er kanskje ikke så lett og se nå, men det er der.

Mye kan sies om målet som ga Molde 3-3 på søndag.

Men jeg har faktisk lyst til å se flere norske keepere ute på 15-meter for å plukke innlegg to minutter på overtid. Da er det veldig lett å holde seg på streken og tenke at ”håper ikke jeg må gjøre noe nå, og kanskje drite meg ut rett før slutt”. Skal du bli en toppkeeper må du tørre å komme deg ut. Uavhengig av tidspunkt og resultat.

Og ja, så er det jo selvsagt en fordel å holde ballen når du først er der ute….

Men Peter Schmeichel hadde en egenskap som flere av oss kunne misunne ham. Han gjorde feil, men ga blaffen. Pøste på – gikk akkurat like mye ut i feltet etter en feil, som før.

Akkurat der må Thomas være nå. Riste det av seg – igjen. Finne fotballgleden, vite at ballen er hans venn.

Og fortsatt ville ha tak i den ballen mer enn noe annet.

Flere norske keepere har jo rotet det til i det siste. Og keeperfokuset gjør at feilene rammer flere. Når en landslagsaktuell keeper misser, tas det til kollektiv inntekt for at de er ræva hele gjengen.

Og det stemmer jo ikke. Keeperne holder samme standard som resten av landslaget.

det vil siat det er legitimt åsette spørsmålstegn ved både lag og keepere, men vi bør samtidig se at de har et klart potensial til å ta seg til VM. Laget kan innfri, keeperne kan stå fram og levere.

Håkon Opdal må sannsynligvis få orden på knærne før han igjen kanspille opp mot sitt bestenivå. Men han kommer tilbake. Garantert.

Jon Knudsen har en kanonsesong, og er en undervurdert keeper. Klart han kan stå i mål for Norge.

Og Rune Jarstein har potensialet til noe virkelig stort i seg. Det ser en med et halvt øye.

Men potensiale tar oss ikke til VM.

Time to deliver, boys!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.