MATCHBALL MANDAG – NEDSKALLING AV BARSOM

MATCHBALL MANDAG, NEDSKALLINGEN AV ABGAR BARSOM

Enkelte serierunder blir husket for helt feil årsaker. Den 18. runden var slik, for da ble Abgar Barsom skallet ned. Når folk blir kjørt til sykehus med hodeskade, blir diskusjoner om mulige offsidesituasjoner og keepertabber plutselig litt mindre viktige. Og ekstra spesielt må jo dette være for Fredrikstad F.K., som på få år nå har opplevd Tor Trondsens hodeskade, og ikke minst nakkeskaden til Dagfinn Enerly.

Kameraet fanget på søndag glimrende opp situasjonen på Hamar – vi ser alle hva som skjer – og det altoverskyggende spørsmålet blir: Skaller Leonardo da Silva ned Abgar Barsom med vilje?

For det det er verdt, her er min mening: Det ser ikke naturlig ut at Leonardo skal skalle inn i Barsom bakfra, uten å gjøre noe forsøk på å ta seg for med hendene. Refleksen her ville være å løfte labbene, og støte dem i ryggen eller på skuldrene til ham foran.

Men at brasilianeren gjør utfallet fram mot Barsom, er faktisk ikke hans initiativ. Han får selv en klar dytt bakfra, det er det ingen tvil om. Det rare er at han fullfører bevegelsen framover, uten å forsøke å ta seg for.

Men han skal ha vært rimelig kjapp i topplokket for på den korte tiden å ha rukket og tenke:”Hei, noen dytter meg framover. Her har jeg en unik sjanse til å skalle ned han der svenske fyren.”Hvor lang tid går det mellom bevegelsen inn i Leonardo, til skallingen inn i Barsom? Ikke mange tidelene.

Hode mot hode gjør også vondt. For begge hodene. Rekker Leonardo å resonnere at dette blir sikkert veldig vondt for han fyren foran meg, og ikke så vondt for meg? De fleste gjør det de kan for å unngå å smelle skallen inn i noe. Velger HamKam spilleren her å gjøre dette helt frivillig?

Alt dette gir i det minste rimelig tvil om at han fullfører bevegelsen med vilje, for å skade motstanderen.Jeg velger å la den tvilen komme ham til gode.

Da Lillestrøm-keeper Heinz Müller satte kneet i hodet på en Start-spiller, gjorde han alt selv. Ingen dyttet først. Jeg vil ikke anta at Müller så for seg skadeomfanget, men jeg tror han visste hva han holdt på med.

Fredrikstad vurderer politianmeldelse. Jeg mener ikke at fotballbanen er et minisamfunn med egne lover og regler, der en skal fikse opp i alt selv. Enkelte grove tilfeller bør overlates til politiet. Det skal ikke være mer akseptabelt å slå noen ned på fotballbanen enn på gata.

Men hvis meningen fra FFK’s side her faktisk er å få Leonardo straffet av myndighetene, tror jeg de er sjanseløse. Grunnet dytten først holder det ikke.

Også NFF vil slite med å få ilagt karantene. Pelu på Rosenborg slapp unna straff for filming på grunn av at han fikk krampe i begge ben. Det var i hvert fall det som ble oppgitt i legeattesten RBK spadde opp. Greier HamKam bare å produsere en legeattest som sier Leonardo ble svimmel av dytten han fikk, er Fotballforbundet sjakk matt.

HamKam gjør i hvert fall det rette, når de stiller med både Leonardo, Skogheim og Tjernås på sykebesøk dagen etter. Selv om det som Håvard Lilleheie påpekte i gårsdagens program, jo virker litt som når læreren tar deg i armen og følger deg til rektor. Men her må de vise at de først og fremst er medmennesker, og at motspillernes helse er viktigere enn poeng.

I vår ble Birminghams Martin Taylor omtrent den mest forhatte mannen i England etter en grusom tackling som brakk leggbeinet til Arsenals Eduardo da Silva rett av. EM-sluttspillet til kroaten forsvant i løpet av ett sekund.

Enda mer forhatt ble Taylor da han hevdet at han hadde vært og besøkt da Silva på sykehuset, mens da Silva faktisk benektet dette. Hvor lavt går det an å synke? Si du har vært og bedt om unnskyldning, når du sannsynligvis satt på puben i stedet?

Men så viste det seg faktisk at han hadde vært på sykehuset! Da Silva var bare så neddopet at han ikke husket noe av det.

Moralen: Oppfør deg fint. Og skulle ting gå galt likevel, husk å få tatt et bilde av deg selv på sykebesøk.

Et lite innspill til, på tampen. Hvor moralsk indignerte hadde vi vært om det var Roar Strand eller Mike Kjølø som knallet inn i Barsom bakfra? Hadde reaksjonene vært de samme?

Kan det være at vi lettere mistenker Leonardo for onde hensikter fordi det er en fyr som vi ikke kjenner – en som ikke har hatt tid til å opparbeide seg noen bonuspoeng hos oss?

– Martin har nok å styre med

Å være landslagssjef i fotball må være drømmejobben. Du styrer dagene selv, reiser rundt i Europa og ser noen kamper fra VIP-tribunen, og skriver 11 navn på blokka sånn en gang i blant. Men det kan nok være drømmejobben helt til du faktisk får den. Da oppdager du kanskje at å bære en hel nasjons forventning på sine skuldre, kan være en tung bør.

Jeg har vært med på å bli sist i pulja i mange kvalifiseringer. Men da vi under Drillo-epoken plutselig ble et av Europas beste lag, tenkte jeg: Får ikke håpe alle nordmenn tror det er sånn det skal være. Det vil si: Vi ønsker å være med der oppe, men der er ikke mange faktorer som naturlig tilsier at vi skal være det. Og forventninger er en skummel ting. Publikum blir fort bortskjemte. Det fikk Semb merke, både da vi ikke gikk videre fra pulja i EM 2000, og etterpå. Også Hareide, som også kjørte forventningene grundig til værs selv, har fått den bumerangen midt i fjeset.

Men om en tror på teorien om at lite press = lite prestasjonsangst = gode prestasjoner, ligger vi i hvert fall bra an før neste kvalik. For det virker faktisk som om folk flest har mista trua. Landslaget? Don’t think so. Skuffelsen over å ryke i EM-kvaliken, fra en etter hvert glimrende posisjon, sitter i. Men ser en på kalde fakta, er det ingen grunn til å avskrive Norge. På de tre siste kvalikene har vi røket to ganger i Play-Off, og sist havnet vi altså ett poeng bak laget som til slutt var mye bedre enn Tyskland, men tapte, i EM’s semifinale. Vi er altså ikke langt unna. Og vi har igjen faktisk vært heldige med trekningen. Nederland går det an å få noe mot i Oslo, og Skottland har vel en kunstig høy posisjon på FIFA-rankingen. På tross av to seire mot Frankrike i forrige kvalik. Nå har de nye trener, og er et lag vi faktisk kan slå borte og hjemme. Men det krever at vi beseirer et lag som i utgangspunktet er bedre enn oss. Og det har vi ikke gjort i det siste. Vi slår dem vi skal slå, og taper mot dem vi skal tape mot. Det holder faktisk ikke til sluttspill.

Å komme godt i gang er en kjempefordel, men allerede i første kamp ligger jo en islandsk snubletråd. Mot ei forblåst øy med 300.000 innbyggere skal det jo være tre poeng til oss, men jeg frykter denne kampen. Jeg har vært med på å tape to ganger for Island på tre uker, og vet hvor gøy de synes det er å slå Norge. Nå hadde de en rar kvalik sist, og tapte blant annet 3-0 for Liechtenstein. Men denne kampen er de klar for – garantert. Det er forresten ufattelig så mange spillere den øya greier å eksportere – der er jo islendinger overalt. Det er litt saueflokkmentalitet, der alle skal ha seg en islending. Så gode er de ikke, alle sammen. Men nok gode spillere til å kunne skape trøbbel for Norge, det har de. Please, la oss i hvert fall starte med tre poeng!!

Å ha en mening om fotball er en menneskerett, og når det gjelder landslaget gjør det seg ofte utslag i tommel rett opp eller rett ned. Sånn midt på – “de er ikke så aller verst” – er sjelden. På landslaget forsterkes alt – det som er bra blir av oss rundt gjort enda bedre, og det som er dårlig blir dratt enda lenger ned. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer om vi ikke slår Island. Men selv om vi selvsagt må kunne ha et kritisk blikk på det som skjer, er det i hvert fall viktig at trenere og spillere føler at vi faktisk heier på dem. Vi ønsker at de skal gjøre det bra. Og nå er det nye lodder og nye gevinster. Jeg er usikker på hvordan vi skal spille og hvem vi skal ha utpå, og jeg synes Hareide etter en glitrende start som landslagssjef har vinglet på flere områder, men tenk så fantastisk og fått landslaget til VM i Sør-Afrika i 2010. Det har vi potensial til å klare.

I dag ble troppen til treningskampen mot Irland tatt ut. Mest oppmerksomhet fikk vrakingen av Martin Andresen som kaptein, men det var et klokt valg. Det er forbundet med prestisje å være kaptein for våre aller beste menn, men Martin har nok å styre med. Han trenger ikke den greia på toppen. En kaptein bør og være bankers på laget, og det er ikke sikkert han vil være det framover. Det blir spennende å se hvordan Hareide setter opp midtbanen.

Tarik Elyounoussi er i U-21 troppen, da de har en veldig viktig EM-kval kamp mot Sveits. Jeg håper det betyr at Hareide ikke har tenkt å bruke ham mot Island. Ikke fordi jeg ikke synes han er god nok, men fordi han da nå burde vært i A-troppen. Uansett hvor viktig U-21 kampen er, og hvor mye et sluttspill ville betydd for norske talenter. Prioriteringen er klar – A-landslaget kommer først. Og selv om kampen mot Irland “bare” er en treningskamp, så har en jo ingen andre sjanser til å spille sammen en gjeng før kampen mot Island. Samhandling er ikke bare noe en pratet om i Rosenborg for noen år siden, men den viktigste faktoren i ethvert fotballag. På et landslag er det ekstra viktig å bruke den lille tiden en har sammen til å bygge en felles forståelse av hvordan en skal gjøre ting.

MATCHBALL MANDAG – LIVERPOOL I NORGE!

MATCHBALL MANDAG, LIVERPOOL I NORGE IGJEN!

Som Tottenham-mann er det nesten fælt å si det, men når jeg ser norske barn med Liverpool-drakt, føler jeg en viss form for glede. Det er jo noen år siden de vant serien, og en kan vel glatt gå ut i fra at de fleste av kameratene deres holder med United. Men noen står altså i mot. Det er en bra ting. Så kan en lure – hvordan har de kommet fram til at Liverpool skal være favorittlaget deres? På grunn av at John Arne er en artig fyr, eller at Torres er fin på håret? Jeg påstår at ingen fotballtilhengere er mer nøye med at barna deres velger “rett” lag, enn Liverpool-fans. Her brukes alle triksene i boka – fra endeløse historier om den gang de var best, til gjentatte trusler om inndragning av lørdagsgodteri. Mang en ung pode har blitt utsatt for DNA-test av faren, etter å ha kommet hjem med en viss drakt med Ronaldo på ryggen.

Men før de nå igjen skal fortsette sin resultatløse jakt på Premier League-pokalen, kan vi glede oss over at de er her! Det er åtte år siden Liverpool sist var i Norge. Jeg er vokst opp med ikke bare Tippekampen, men jevnlige besøk av engelske lag på Stavanger Stadion. Det var stas for en guttunge. Ennå har jeg autografer av tannlause engelske spisser liggende i skuffen. Og underholdningen var stor, særlig den verbale. De engelske spillerne ropte til hverandre, høyt, uavbrutt. Til stor forlystelse for Store Stå.

Senere skulle jeg komme til å frykte turene til Norge, da jeg som Tottenham-spiller måtte være med selv. De dagene føltes det alltid som Den Store Skandalen var rett rundt hjørnet. Tusen år tidligere dro vikingene vestover og plyndret og voldtok. Nå var det payback time! Det gikk vilt for seg. Samtidig var problemet og at de norske lagene begynte å bli gode. Ledelsen syntes det var ok med lette kom-i-form kamper. Og selv om utsagnet: “De engelske proffene hater å tape uansett hvem de spiller mot”, var mest en klisjé, var det ikke mye stas å ryke 0-4 på Bryne. Selv om det ikke så ut til å plage spillerne veldig i baren etterpå.

Nå er det blitt mange kommersielle hensyn rundt hvor en legger treningskamper. USA og Asia er også viktige markeder dersom en har ambisjoner om å bli sett på som en global merkevare. Og selv Hull har vel det. Men Norge er vel, etter Irland, det stedet utenfor Great Britain der Liverpool har de mest dedikerte supporterne. Og da må de få en slags belønning for det. Det gjør de i dag, med kampen mot Vålerenga.

ShareLiverpool FC har også fått oppmerksomhet i Norge i forbindelse med kampen. Dette er et initiativ for å få fansen til å bidra økonomisk, og sammen rett og slett kjøpe en kontrollerende aksjepost i klubben. Det hele er tenkt som et alternativ til utenlandske forretningsmenn, som fansen tror overtar klubben deres kun for å bli enda rikere. (I Liverpool er situasjonen nå ganske håpløs, med to amerikanske eiere som er uvenner. Beslutningsprosessene blir ikke akkurat enklere av at folk ikke snakker sammen.) Og tanken bak ShareLiverpool FC er utvilsomt god: En vil sikre at klubben drives ut fra et sportslig fokus, og at kulturen og identiteten – the Liverpool way – beholdes. Men jeg tror dessverre aldri de kommer til å lande dette prosjektet. For å kjøpe en aksje må en ut med drøyt 50.000 kr. Det er mye penger (uansett hva du påstår, Håvard Lilleheie!). Da får en en aksje, og en stemme. En vil heller aldri kunne høste noen form for økonomisk gevinst av dette. OK, så er det ikke derfor en gjør det, men for å verne om klubben en brenner for. Og i det interne tilhengerhierarkiet vil en utvilsomt stige rett til værs som aksjeeier. Likevel, 50.000 kr for å bli en liten stemme i et svært hav av folk, er mye. Og en må ha titusenvis av bidragsytere, for at det til sammen skal bli nok til at planen kan gjennomføres. Beklager om det høres kynisk ut, men jeg tror ikke på det. Men det er jo en bra trend, at folk prøver å ta fotballen tilbake. Hei du, bruk gjerne pengene dine på å kjøpe oss gode spillere, men ikke kødd med klubben, den er vår. Manchester City har jo fått en thailandsk eier som ikke var en rik mann mens han var statsminister i Thailand. Men da han stakk til utlandet ble han plutselig god for flere milliarder. Hm… Leste i en engelsk avis i sommer at han ønsket å fikse litt på klubblogoen til City. Gjøre den litt mer fancy, litt mer Østen-inspirert, kanskje? Dette er jo et artig og feiende kreativt forslag som sikkert går rett hjem hos fansen. Eller hva tror du?

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.