MATCHBALL MANDAG BLOGG, JOHN ARNE RIISES NYE LIV I ROMA

Italia er et fascinerende fotballand som vi nordmenn aldri har hatt et særlig nært forhold til. Her hos oss har det vært England for alle penga. Og mens for eksempel svenskene har hatt et jevnt tilsig av spillere til Serie A, har det bare unntaksvis vært nordmenn som har tjent lønna si der.

Med John Arne Riise på plass i Roma må vi begynne å følge med! Både fordi fotballen fortjener det, men også fordi det alltid skjer ting rundt John Arne. Og når han først fikk fyken i Liverpool, finnes det jo verre steder å bli forvist til enn Roma. Litt usikker på om rødtoppen er den kulturelle typen, men å få bo noen år i en av verdens vakreste byer, spille på et av de beste lagene i Europa, og samtidig tjene en haug med penger – det høres for meg ut som en grei deal. Får vel tro han selv også har funnet det ut etter ei uke: Roma er finere enn Liverpool.

Men hva gikk egentlig galt i Liverpool F.C.? Han ble umiddelbart en kjempehit da han kom til klubben, og profilerte seg både gjennom knallharde skudd og uredde raid framover. I en kalkulert fotballverden var han et friskt pust. Han var bankers på laget, og et idol for fansen. Han fortsatte til og med å spille bra gjennom SMS-oppstyr og konkursbegjæringer. Det synes jeg er imponerende, og tyder på mental styrke. Han har prestert så bra på aller høyeste nivå – to Champions League-finaler – at jeg vil kalle ham en av Norges beste spillere gjennom alle tider.

Men på et eller annet tidspunkt snek det seg inn en forsiktighet i spillet hans. Raidene ble færre, tversover- og bakoverpasningene flere. Samtidig kom han også sjeldnere i skuddposisjon, og antallet scoringer gikk ned. Det kan jo være at han måtte fintune spillet sitt etter trenerens instruksjoner, men John Arnes styrker offensivt har alltid vært litt bedre hans defensive. Nå fikk han ikke brukt dem ordentlig. I en storklubb som Liverpool må en og alltid regne med tøff konkurranse, og når manager Benitez i tillegg er en rotasjonsfreak, ble det mindre og mindre spilletid på Riise. Og selv om han er tøff i nøtta, tror jeg han er en type spiller som er avhengig av å spille nesten hele tida. Altså, det skal godt gjøres å ta fra John Arne Riise selvtilliten, men slår den først sprekker tror jeg han sliter.

Vet ikke om det utenomsportlige også irriterte klubben, der noen til og med oppsøkte ham på treningsfeltet i forbindelse med pengekrav. En av Liverpools 25 Champions League-medaljer ble også beviselig solgt på e-bay – tipper klubben har en grei oversikt over hvem som sto bak det. Filmklippet som skulle bevise at det var en nordmann er bare tull, men John Arne forklarte til en avis som spurte hvor medaljen var, at den var til “reparasjon”. Hallo…

At fotballspillere får problemer med agenten og taper penger på det, er ikke uvanlig. Men at det går så fullstendig over styr som det gjorde mellom Riise og Baardsen er utrolig. Har ikke lyst til å begynne å nøste i det skyldspørsmålet, men tror at John Arnes personlighet var en forutsetning for at det skulle gå så fullstendig i grøfta. Han er en grei gutt, om ikke akkurat beskjeden. Han vet han er stjerne, og liker å leke litt Beckham. Han stoler på folk. Han har et utrolig humør og energinivå (ADHD-grenseland!). Det må skje noe hele tiden, og han har derfor rett og slett ikke tid og tålmodighet til å sjekke ting så nøye. Tar heller en sjanse på at ting er OK.

Hans popularitet i Norge har vært variabel – vi liker å dyrke det trauste og beskjedne. Men er det ikke godt at folk er forskjellige? Jeg nekter å ironisere over den seriøse müslispisende, treningsdagbokførende lagspilleren – korrekt antrukket i sponsortøy. Disse er ofte ryggraden i et norsk lag. Men takk og pris for at vi også har come back-Myggen, John Arne Riise, John Carew. Folk med litt andre innfalsvinkler, som til tider også må jobbe med å innrette seg et kollektiv. Men får en brukt egenskapene deres positivt, blir det en klar merverdi. God gruppedynamikk trenger også ulike mennesketyper – som kan utfolde og utfordre hverandre.

Hva nå i Roma? Det som er en nedtur viser seg ofte å bli en velsignelse. Greier han å lukke Liverpool-boka og komme seg videre også mentalt, kan klubbskiftet kickstarte karrieren igjen. Jeg har aldri sett noen skyte så hardt. Håper er at han i Italia får lov til å komme i posisjon til å bruke det oftere. Slipp villdyret løs!

Matchball mandag – tynt med nordmenn i Premier League…

MATCHBALL MANDAG, LUNDEKVAM OG SOLSKJÆR TESTEMONIALS – EN NORSK EPOKE OVER?

Claus Lundekvam fikk sin sin testemonialkamp lørdag, Solskjærs står for tur i begynnelsen av august. Kriteriet for å få en testemonial av klubben sin, er ti års tjeneste tjeneste i samme drakta. Inntektene får du beholde selv. Men skal du få gryna skattefritt må kampen ikke være skrevet inn som en del av kontrakten. Finner skattevesenet noe sånt i klubbarkivene ligger du tynt an. Slik var det i hvert fall før.

Å arrangere en slik kamp kan og bety mye tøff jobbing, det kan sannsynligvis Claus og Ole Gunnar bekrefte. Ofte snakker en ikke bare om “testemonial match”, men “testemonial year”, der en har ulike arrangement som middager og golfturneringer spredd utover en lengre periode. Kampene i seg selv blir heller ikke nødvendigvis gullgruver, der er jo ganske mange utgifter også forbundet med å arrangere en kamp. Alle disse utgiftene må en i utgangspunktet dekke selv. Og så kommer det jo litt an på klubben da, hvor mye velvilje de velger å vise. Men jeg hørte om en klubb som blant annet valgte å føre følgende opp på regningen til spilleren som hadde vært ti år i klubben (hold deg fast): “Leie av cornerflagg”. Og klubben var engelsk, ikke skotsk…

Nå lander vel både Claus og Ole Gunnar på beina. Men ti års sammenhengende spill for samme klubb – slik trofasthet blir jo stadig sjeldnere. Det blir i hvert fall noen år til vi får se en nordmann arrangere testemonial i England igjen. Det flytter jo en og annen norsk unggutt over til akademiene der borte, men av A-lagsaktuelle spillere i Premier League er det vel nå bare Gamst, Carew, Hangeland og Nevland igjen. (Å få se Carew oppnå ti år i samme klubb hadde jo vært en sensasjon. Bare å se han starte på sin andre sesong i Villa er jo en sensasjon! Kanskje gutten rett og slett har slått seg til ro?) Nortveit i Arsenal kan forhåpentligvis også melde seg på som A-lagsspiller etter hvert.

Uansett er dette langt unna det antallet nordmenn som løp rundt på engelske baner tidligere. Jeg var den eneste på et tidspunkt, men så strømmet det på. Og som jeg fortalte mange av dem som kom etter hvert: Noen måtte reise over å drite seg ut først, for å gi dere muligheten til å skumme fløten senere.

Engelskmennene så uten tvil ned på norsk fotball på slutten av -80 tallet. Alt dette ble snudd da vi kom til VM i -94, og de røk ut. Det er alltids mulig å bortforklare, men det blir litt verre når vi faktisk var i samme kvalikgruppe. På dette tidspunktet var vi og ranket som nummer to i verden. OK, FIFA-rankingen var en ny oppfinnelse da, og hadde sikkert sine feil, men vi var i hvert fall særdeles vanskelige å slå. Og landslaget blir jo et lett lesbart termometer for fotballkvaliteten i et land. Gjør det laget det bra, er veien kort til ny klubb for spillerne. Og engelske managere syntes den gang en nordmann eller to på laget sitt hørtes ut som en god idé. De var som regel pretty good i engelsk, og tilpasningsdyktige. Dette var før klubbene fikk apparat til å ta seg av spillernes behov – du måtte greie deg selv. Det gjorde vi ganske bra. Nordmenn ble kjent som “good professionals”. Vi var sjelden fulle på trening, møtte også til reservelagskamp om påkrevd, og la sjelden på oss mer enn 7-8 kg over sommeren.

Good professionals, ok, men good footballers? Nå skal ikke jeg påstå at vi egentlig var ræva, men vi var jo et produkt av et godt landslagskollektiv. Og som mange av spillerne i Rosenborg fant ut etter hvert, de var et produkt av et godt Rosenborg-kollektiv. Flere engelske klubber traff blink. Men flere så at de hadde kjøpt en som alltid ville gjøre en grei jobb, men han var nok ikke verdens beste spiller, nei.

Men med stadig større inntekter for de engelske klubbene, hadde de etter hvert råd til mer enn en “grei jobb”. De fant også ut at en gjennomsnitts fransk spiller hadde mye høyere ferdighetsnivå enn en gjennomsnitts norsk. Mange andre utlendinger var også vant med å skjøtte jobben sin prikkfritt. Å ha gode holdninger var ikke lenger så mye å slå i bordet med. Det ble forventet. Så norske spillere ble et offer for :

  • økte inntekter og bedre kvalitet på ligaen
  • at klubbene fikk bedre speidernett og ble flinkere til å innlemme spillere fra ulike kulturer
  • at det norske landslagets prestasjoner etter hvert ble dårligere

Kvalifiserer Norge seg til neste VM er det fritt fram for en ny emigrasjonsbølge. Suksess selger. Og Men det trenger ikke automatisk bli England. Russland og Kina er jo to nye stormakter der en ser ut til å ha nok av hva det ofte til slutt dreier seg om – penger.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.