Spania er laget med alle de gode spillerne – gode spillere som går på trynet når det gjelder som mest, som blir for veike i duellene når kampen står og vipper med ti minutter igjen, som melder seg ut når det virkelig kreves vinnerskaller.
Spania var det mange som hadde gitt opp på forhånd, fordi tradisjonen talte i mot dem. Men nå har de vunnet samtlige kamper (ok, straffeseieren mot Italia er vel egentlig en uavgjort). Og møter altså et Tyskland som både har tapt, i tillegg til å ha hatt griseflaks mot Tyrkia. I mine øyne er Spania klare favoritter, men ryktet at jeg allerede nå smått innstiller meg på at det kan bli Schweinsteiger-gjengen likevel.
Dette har vært et fantastisk bra fotballmesterskap. På banen har det blitt levert mer enn vi kan forvente. Ræva dårlige fotballkamper er noe fotballtilhengere rett og slett med jevne mellomrom må lide seg gjennom. De har vi hatt i EM 2008 også, men ikke mange.
Men om kvaliteten ute på gresset har vært bra, er kanskje mine sterkeste inntrykk fra det utenfor. Det har vært en absolutt fornøyelse å være midt i smørøyet under EM. Ikke fordi byen har stått på hodet, og alt har vært helt CRAZY!!!, for det har det ikke. Wien er en dannet kulturby, som greit glir inn i sin vante rytme etter kamp. Men i forbindelse med Østerrikes kamper turde befolkningen til slutt å komme ut av skallet sitt, noe som var gøy å se. Før Østerrike – Tyskland var det vel det nærmeste en noensinne kommer fotballgalskap her i landet.
Og tilreisende fans har jo laget leven så det holder, men på en positiv måte. Og her er jeg ved kjernen – hadde du vært foran Stephansdomen midt i byen går kveld, ville det gitt deg ny tro på menneskeheten. Spanjoler og tyskere i en eneste stor røre, syngende og dansende – sammen. Et mesterskap der fellesskap og forbrødring ikke bare er ord å lire av seg, men noe en ser og føler i praksis.
Og da går verden faktisk framover, fordi det ikke alltid har vært sånn.
Tidligere var det alltid elementer som var ute etter bråk, og fotballfamilien skjulte seg bak at “de egentlig ikke er noen av våre”. Tidligere var politiet så giret på å vise alt de hadde trent på i månedsvis, at de provoserte fram uro, noe som gjorde at de kunne ta i enda litt mer.
Alt det er borte, og så ville det være naivt å tro at det aldri skal kunne komme tilbake. Men en har fått erfaring. En vet hvordan et arrangement bør være, ting glir greit, politiet patruljerer mann og kvinne sammen (med et smil om munnen), atmosfæren er avslappet og vennlig.
Og når god fotball og god stemning på byen går hånd i hånd, da er det greit å innrømme: Det kjennes ikke ut som jeg har vært på jobb de siste fire ukene. Det har vært stas.
Og om jeg ikke skulle ha noen jobb å gå til neste mesterskap, tror jeg det blir tur likevel. Å dra fotball- og røretur med kamerater er topp. Å dra sammen med fotballinteresserte sønner nesten enda kjekkere.
Sees i Sør-Afrika.