Spania er laget med alle de gode spillerne – gode spillere som går på trynet når det gjelder som mest, som blir for veike i duellene når kampen står og vipper med ti minutter igjen, som melder seg ut når det virkelig kreves vinnerskaller.

Spania var det mange som hadde gitt opp på forhånd, fordi tradisjonen talte i mot dem. Men nå har de vunnet samtlige kamper (ok, straffeseieren mot Italia er vel egentlig en uavgjort). Og møter altså et Tyskland som både har tapt, i tillegg til å ha hatt griseflaks mot Tyrkia. I mine øyne er Spania klare favoritter, men ryktet at jeg allerede nå smått innstiller meg på at det kan bli Schweinsteiger-gjengen likevel.

Dette har vært et fantastisk bra fotballmesterskap. På banen har det blitt levert mer enn vi kan forvente. Ræva dårlige fotballkamper er noe fotballtilhengere rett og slett med jevne mellomrom må lide seg gjennom. De har vi hatt i EM 2008 også, men ikke mange.

Men om kvaliteten ute på gresset har vært bra, er kanskje mine sterkeste inntrykk fra det utenfor. Det har vært en absolutt fornøyelse å være midt i smørøyet under EM. Ikke fordi byen har stått på hodet, og alt har vært helt CRAZY!!!, for det har det ikke. Wien er en dannet kulturby, som greit glir inn i sin vante rytme etter kamp. Men i forbindelse med Østerrikes kamper turde befolkningen til slutt å komme ut av skallet sitt, noe som var gøy å se. Før Østerrike – Tyskland var det vel det nærmeste en noensinne kommer fotballgalskap her i landet.

Og tilreisende fans har jo laget leven så det holder, men på en positiv måte. Og her er jeg ved kjernen – hadde du vært foran Stephansdomen midt i byen går kveld, ville det gitt deg ny tro på menneskeheten. Spanjoler og tyskere i en eneste stor røre, syngende og dansende – sammen. Et mesterskap der fellesskap og forbrødring ikke bare er ord å lire av seg, men noe en ser og føler i praksis.
Og da går verden faktisk framover, fordi det ikke alltid har vært sånn.

Tidligere var det alltid elementer som var ute etter bråk, og fotballfamilien skjulte seg bak at “de egentlig ikke er noen av våre”. Tidligere var politiet så giret på å vise alt de hadde trent på i månedsvis, at de provoserte fram uro, noe som gjorde at de kunne ta i enda litt mer.
Alt det er borte, og så ville det være naivt å tro at det aldri skal kunne komme tilbake. Men en har fått erfaring. En vet hvordan et arrangement bør være, ting glir greit, politiet patruljerer mann og kvinne sammen (med et smil om munnen), atmosfæren er avslappet og vennlig.
Og når god fotball og god stemning på byen går hånd i hånd, da er det greit å innrømme: Det kjennes ikke ut som jeg har vært på jobb de siste fire ukene. Det har vært stas.

Og om jeg ikke skulle ha noen jobb å gå til neste mesterskap, tror jeg det blir tur likevel. Å dra fotball- og røretur med kamerater er topp. Å dra sammen med fotballinteresserte sønner nesten enda kjekkere.

Sees i Sør-Afrika.

Blogg Erik Thorstvedt – Rapport fra Wien

Det er en tøff jobb, men noen må gjøre det. Sitte midt i EM-smørøyet i Wien i fire uker, se masse god fotball, jobbe bare en time hver kveld og ha en fager møy ved min side.

OK, vi må kanskje gjøre litt på dagen også, men det er FANTASTISK å være her. Følelsen av fellesskap, av folkefest, av ren og skjær godvilje fra alle kanter, gjør dette til herlige uker.

Når en går på “fillekampen” Østerrike – Kroatia, og står på tribunen og nesten må grine når nasjonalsangene synges…

Ok, da vet jeg at det er noe galt med meg, men samtidig er det hva dette skal handle om. “Expect emotions”, sto det på flyplassen da vi kom, og, ja, de er på plass.

Den kroatiske supportergjengen som inntok Wien i forkant av den kampen, hadde følelsene utenpå, og var en imponerende, rutete, særdeles høyrøstet bunch. De feide all østerriksk motstand til stede.

Et av EM-høydepunktene for meg så langt, var på undergrunnen på vei til kamp. En enslig, eldre østerriksk dame hadde forvillet seg inn sammen med Kroatia-horden, og hun fikk rett og slett vondt i ørene av å høre på gaulingen deres. Da hun satte fingeren foran munnen og prøvde seg på et: “Hysj, hysj”, måtte jeg bare le høyt. Sjanseløs, er en kort oppsummering.

Østerrikerne er for øvrig en særdeles høflig og hyggelig gjeng. Fordelen med å ha to arrangørnasjoner er jo at de kniver innbyrdes om å fremstå aller best.

Men Wien er jo ingen utpreget fotballby. Kunst, musikk, kultur har førsteplass, sport kommer bak. Dagen etter Østerrikes første EM-kamp noensinne, var de fleste spor borte.

Og alt foregår korrekt, etter boka. Her er det ingen som går på rødt lys. Det er faktisk vanligere å sperre familien sin inne nede i kj….

Fotballmessig ligger vi i EM på 1,5 i scoringssnitt, og det er for lite. Men kampene har vært gode, med unntak av Frankrike – Romania. Ræva fotballkamper er en del av hele pakken, alle som er glade i fotball må lide seg gjennom en viss prosentandel. Men da blir jo oppturen så stor, og direkte, når vi får kontrasten Nederland – Italia. Og det er på sin plass å hylle de oransje etter den innsatsen, men jeg tipper Italia også tar seg videre.

De kan ende opp som europamestre!

Dette er en turnering som endrer seg underveis, den har dynamikk, ting skjer. Ofte er det lag som spiller seg i form, og som tvinger fram et godt resultat når de må ha et godt resultat.

Noen lag har vært hakket over de andre – Portugal, Tyskland, Nederland. Sjansen er ganske stor for at ingen av dem blir europamestre.

Uten Norge eller England på plass måtte jeg velge et lag å heie på. Inni meg. (Som TV2 utskremt er jeg selvsagt 100% nøytral.)

Og Spania er laget.

For det første fordi jeg synes litt synd på dem. De har fått ufattelig dårlig betalt for å ha hatt enormt mange gode fotballspillere. Og jeg synes det er ok om godene fordeles rundt litt.

I tillegg er Spania kjerringa mot strømmen i internasjonal fotball akkurat nå. Mens andre nasjoner for en stor grad har sluttet med balltrilling, og har adoptert mange av Drillos prinsipper om breakdown og en direkte angrepsstil, spiller Spania en type fotball som gjør at de alltid har ballen mest. Jeg tviler sterkt på om posession-statistikken i noen kamper kommer til å vise under 50% for Spania, uansett motstander. De har befolket midtbanen med små, tekniske, geniale pasningsspillere, og når det glir, som i EM-kvaliken mot Sverige, så får motstanderen omtrent ikke låne ballen.

Dette betyr ikke at jeg synes Norge også burde spille slik. Overhodet ikke.

Men det er fint at ikke alle følger samme malen.

Noe av utfordringen for dem blir det rent fysiske, samt å få gitt enslige Torres nok støtte på topp.

Jeg kjenner det faktisk kribler allerede, noen timer før Spania – Russland.

Expect emotions!