Ny tro på menneskeheten

Spania er laget med alle de gode spillerne – gode spillere som går på trynet når det gjelder som mest, som blir for veike i duellene når kampen står og vipper med ti minutter igjen, som melder seg ut når det virkelig kreves vinnerskaller.

Spania var det mange som hadde gitt opp på forhånd, fordi tradisjonen talte i mot dem. Men nå har de vunnet samtlige kamper (ok, straffeseieren mot Italia er vel egentlig en uavgjort). Og møter altså et Tyskland som både har tapt, i tillegg til å ha hatt griseflaks mot Tyrkia. I mine øyne er Spania klare favoritter, men ryktet at jeg allerede nå smått innstiller meg på at det kan bli Schweinsteiger-gjengen likevel.

Dette har vært et fantastisk bra fotballmesterskap. På banen har det blitt levert mer enn vi kan forvente. Ræva dårlige fotballkamper er noe fotballtilhengere rett og slett med jevne mellomrom må lide seg gjennom. De har vi hatt i EM 2008 også, men ikke mange.

Men om kvaliteten ute på gresset har vært bra, er kanskje mine sterkeste inntrykk fra det utenfor. Det har vært en absolutt fornøyelse å være midt i smørøyet under EM. Ikke fordi byen har stått på hodet, og alt har vært helt CRAZY!!!, for det har det ikke. Wien er en dannet kulturby, som greit glir inn i sin vante rytme etter kamp. Men i forbindelse med Østerrikes kamper turde befolkningen til slutt å komme ut av skallet sitt, noe som var gøy å se. Før Østerrike – Tyskland var det vel det nærmeste en noensinne kommer fotballgalskap her i landet.

Og tilreisende fans har jo laget leven så det holder, men på en positiv måte. Og her er jeg ved kjernen – hadde du vært foran Stephansdomen midt i byen går kveld, ville det gitt deg ny tro på menneskeheten. Spanjoler og tyskere i en eneste stor røre, syngende og dansende – sammen. Et mesterskap der fellesskap og forbrødring ikke bare er ord å lire av seg, men noe en ser og føler i praksis.
Og da går verden faktisk framover, fordi det ikke alltid har vært sånn.

Tidligere var det alltid elementer som var ute etter bråk, og fotballfamilien skjulte seg bak at “de egentlig ikke er noen av våre”. Tidligere var politiet så giret på å vise alt de hadde trent på i månedsvis, at de provoserte fram uro, noe som gjorde at de kunne ta i enda litt mer.
Alt det er borte, og så ville det være naivt å tro at det aldri skal kunne komme tilbake. Men en har fått erfaring. En vet hvordan et arrangement bør være, ting glir greit, politiet patruljerer mann og kvinne sammen (med et smil om munnen), atmosfæren er avslappet og vennlig.
Og når god fotball og god stemning på byen går hånd i hånd, da er det greit å innrømme: Det kjennes ikke ut som jeg har vært på jobb de siste fire ukene. Det har vært stas.

Og om jeg ikke skulle ha noen jobb å gå til neste mesterskap, tror jeg det blir tur likevel. Å dra fotball- og røretur med kamerater er topp. Å dra sammen med fotballinteresserte sønner nesten enda kjekkere.

Sees i Sør-Afrika.

EM – et fantastisk mesterskap så langt

ERIK THORSTVEDTS EM-BLOGG

Fire lag har hatt en bortimot perfekt vei i dette EM.

I hver gruppe vant et lag begge sine første kamper, og var gruppevinner allerede før sin siste kamp.

Det er faktisk litt spesielt at nøyaktig samme scenarioet skulle oppstå i hver gruppe – kan ikke huske at det noen gang har skjedd før.

Dette har jo gitt vinnerlagenes trenere muligheten til å hvile de som har spilt mest, noe en får igjen for i kvartfinalen. For der møter de spillere som har vært nødt til å springe som bikkjer i kampen før, for å gå videre.

Men som et symbol på at en er i flytsonen og ting går greit, vant jo både Kroatia og Nederland også sin tredje kamp, med B-laget.

Overbevisende, ikke minst når en tenker på at Nederland også møtte Romania i kvalifiseringen til dette mesterskapet, og spilte 0-0 hjemme, og tapte 1-0 borte.

“Nå er vi ett lag”, hører en stadig fra den nederlandske leiren. Og kampen mot Romania bandt dem sannsynligvis enda mer sammen. Det å gå et helt mesterskap uten å få spille, og kanskje også vite at en ikke er i nærheten engang, det sliter på både enkeltspillere og på kollektivet.

Nå har omtrent alle fått prøvd seg, og når det i tillegg går bra, er alt halleluja.

Vi var i en lignende situasjon med Norge i EM i 2000. Vi slo Spania i første kamp, og før møtet med Jugoslavia var det allerede bestemt at med seier her, er det en ny gjeng som spiller mot Slovenia i siste kamp.

Men når jeg sa vi hadde en “lignende situasjon”, er jo det ren bløff. For vi tapte, og reiste hjem etter et slags utvidet weekendopphold.

Men vi kunne havnet i samme situasjon. På en måte…

Så om vi følger boka så vinner Kroatia, Nederland, Spania og Portugal.

Men det eneste sikre er vel at slik går det ikke. Fotball er et uforutsigbart spill, og turneringer er dynamiske, de endrer seg hele tiden, ting skjer.

Spania er de jeg håper på, men jeg frykter at når Italia først har kommet videre, tar de spanjolene i samme slengen. Som vanlig er i store mesterskap.

Spania har to spisser i superslag, og en midtbane som vel bare Pirlo kan utfordre i forhold til å tre perfekt vektede pasninger gjennom til angriperne.

Men midtbanen til Spania får jo Mini Jacobsen til å se ut som en NBA-spiller. Og når spillerne er trøtte, og kampen står og vipper 10 minutter før slutt, da betyr fysikken mye. Jeg håper det holder for spanjolene, men tviler.

For det å bli så grundig utskjelt, som både Donadoni og spillerne har blitt, gjør noe med deg. Det skaper sannsynligvis en forbannelse i gruppa, som frigjør enormt med energi når de greier å snu det.

Kroatia slår Tyrkia, i hvert fall om dommeren blåser av etter 85 minutter. Tyrkia har vist en fascinerende evne til å score mot slutten av kamper, men jeg tror det er slutt nå.

Særlig gøy for en gammel Tottenham-spiller å følge Luka Modric på midtbanen til Kroatia. Han kostet Spurs noen kroner, men det kan ha vært smått genialt å sikre den dealen før EM.

Han er ikke den største karen som løper rundt på gresset i Østerrike og Sveits for tiden, but

the boy can play.

Tyskerne var bookmakernes favoritter før mesterskapet, men har ikke spilt bra, bortsett fra i første kamp. Portugal er favoritter her, og jeg tror de fikser det.

Da gjenstår årets wonder team, Nederland. For en forvandling – van Basten har fått massevis av kritikk for uattraktiv fotball de siste årene, og så smeller alt på plass denne sommeren. Ennå ikke klart om de møter Sverige eller Russland, men det ville være veldig rart om Holland plutselig møtte veggen.

Tipper altså at semifinalene blir Portugal- Kroatia og Nederland – Italia.

Og selv om gruppespillskampene faktisk har vært enda bedre enn forventet, er det ekstra nerve når hver kamp er en cupfinale. Nå blir det enda mer gøy!

EM-rapport fra Wien

Blogg Erik Thorstvedt – Rapport fra Wien

Det er en tøff jobb, men noen må gjøre det. Sitte midt i EM-smørøyet i Wien i fire uker, se masse god fotball, jobbe bare en time hver kveld og ha en fager møy ved min side.

OK, vi må kanskje gjøre litt på dagen også, men det er FANTASTISK å være her. Følelsen av fellesskap, av folkefest, av ren og skjær godvilje fra alle kanter, gjør dette til herlige uker.

Når en går på “fillekampen” Østerrike – Kroatia, og står på tribunen og nesten må grine når nasjonalsangene synges…

Ok, da vet jeg at det er noe galt med meg, men samtidig er det hva dette skal handle om. “Expect emotions”, sto det på flyplassen da vi kom, og, ja, de er på plass.

Den kroatiske supportergjengen som inntok Wien i forkant av den kampen, hadde følelsene utenpå, og var en imponerende, rutete, særdeles høyrøstet bunch. De feide all østerriksk motstand til stede.

Et av EM-høydepunktene for meg så langt, var på undergrunnen på vei til kamp. En enslig, eldre østerriksk dame hadde forvillet seg inn sammen med Kroatia-horden, og hun fikk rett og slett vondt i ørene av å høre på gaulingen deres. Da hun satte fingeren foran munnen og prøvde seg på et: “Hysj, hysj”, måtte jeg bare le høyt. Sjanseløs, er en kort oppsummering.

Østerrikerne er for øvrig en særdeles høflig og hyggelig gjeng. Fordelen med å ha to arrangørnasjoner er jo at de kniver innbyrdes om å fremstå aller best.

Men Wien er jo ingen utpreget fotballby. Kunst, musikk, kultur har førsteplass, sport kommer bak. Dagen etter Østerrikes første EM-kamp noensinne, var de fleste spor borte.

Og alt foregår korrekt, etter boka. Her er det ingen som går på rødt lys. Det er faktisk vanligere å sperre familien sin inne nede i kj….

Fotballmessig ligger vi i EM på 1,5 i scoringssnitt, og det er for lite. Men kampene har vært gode, med unntak av Frankrike – Romania. Ræva fotballkamper er en del av hele pakken, alle som er glade i fotball må lide seg gjennom en viss prosentandel. Men da blir jo oppturen så stor, og direkte, når vi får kontrasten Nederland – Italia. Og det er på sin plass å hylle de oransje etter den innsatsen, men jeg tipper Italia også tar seg videre.

De kan ende opp som europamestre!

Dette er en turnering som endrer seg underveis, den har dynamikk, ting skjer. Ofte er det lag som spiller seg i form, og som tvinger fram et godt resultat når de må ha et godt resultat.

Noen lag har vært hakket over de andre – Portugal, Tyskland, Nederland. Sjansen er ganske stor for at ingen av dem blir europamestre.

Uten Norge eller England på plass måtte jeg velge et lag å heie på. Inni meg. (Som TV2 utskremt er jeg selvsagt 100% nøytral.)

Og Spania er laget.

For det første fordi jeg synes litt synd på dem. De har fått ufattelig dårlig betalt for å ha hatt enormt mange gode fotballspillere. Og jeg synes det er ok om godene fordeles rundt litt.

I tillegg er Spania kjerringa mot strømmen i internasjonal fotball akkurat nå. Mens andre nasjoner for en stor grad har sluttet med balltrilling, og har adoptert mange av Drillos prinsipper om breakdown og en direkte angrepsstil, spiller Spania en type fotball som gjør at de alltid har ballen mest. Jeg tviler sterkt på om posession-statistikken i noen kamper kommer til å vise under 50% for Spania, uansett motstander. De har befolket midtbanen med små, tekniske, geniale pasningsspillere, og når det glir, som i EM-kvaliken mot Sverige, så får motstanderen omtrent ikke låne ballen.

Dette betyr ikke at jeg synes Norge også burde spille slik. Overhodet ikke.

Men det er fint at ikke alle følger samme malen.

Noe av utfordringen for dem blir det rent fysiske, samt å få gitt enslige Torres nok støtte på topp.

Jeg kjenner det faktisk kribler allerede, noen timer før Spania – Russland.

Expect emotions!

MATCHBALL MANDAG, JUKS OG DOMMERFEIL

Jeg innrømmer det glatt, i ungdommen var jeg en fotballkyniker – en keeper med et ganske fleksibelt syn på rett og urett på banen. Whatever it takes for at dette skal vippe vår vei, var holdningen. Jeg husker en kaossituasjon med møljespill foran vårt mål. Jeg fikk tak i foten til han som akkurat skulle putte ballen inn, og dro til. Dommeren så det ikke, og vinket spillet videre. Det forvirrede ansiktsuttrykket til spissen var for så vidt stor underholdning, men det forsvarer jo ikke handlingen. Jeg husker også en diskusjon med en midtstopper (og god kompis) i Viking, der han var klar på at han ikke ville felle noen som siste mann. Noe jeg mente han absolutt burde gjøre.
Til mitt forsvar får jeg vel si at det var en større generell aksept for nedsparkinger på den tiden. Av og til får en et klart inntrykk at verden blir et stadig mørkere sted, der all moral utvannes, og kynismen råder. Dette er tull. Moralsk indignasjon er på mange områder en luksus vi har begynt å unne oss de senere år. Vi har blitt så store og fete, at det nå bare gjenstår å studere om vi kan ha god samvittighet i tillegg. Om det så gjelder HMS-forholdene til Telenors underleverandører i Bangladesh, utslipp av klimagasser, den lave lønna til utenlandske byggearbeidere, eller holding i feltet.
Men på fotballbanen var ting verre før. Jeg har sett et klipp av Pele, legenden og gentlemannsspilleren, der han blir så lei av en back som driver å sparker ham i hælsenene, at han kjører albuen med full kraft rett i fjeset hans. Hadde han gjort det i dag, hadde han ikke spilt fotball de neste 6 månedene. Før måtte du omtrent drepe noen for å bli utvist. Kanskje med unntak av holding, er fotballen renere enn noen gang. Og det er bra! Jeg har også sett lyset, og ser verdien i faktisk å vinne på rette måten. Jeg tror til og med at et lag som er opptatt av fair play kan bli bedre på banen av det. Det å ha en moralsk plattform – et verdigrunnlag – i bunn, betyr noe i en bedrift. Og det betyr også noe for et fotballag.
Filming er jo faktisk området der en har plukket vekk mest juks. Det er nesten borte, og pendelen har jo til og med svingt så langt at midtstoppere som feier ned en angrepsspiller på vei gjennom, ofte står bøyd over fyren og hveser CHEAT!! etterpå. De prøver å bruke moralsk indignasjon til sin fordel. Men at filming nesten er borte gjør det jo enda tydeligere når de ekte klassikere oppstår. Og Pelus mot Viking inngår i den kategorien. La gå at han ramler – det er faktisk helt ok. Og vi kan vel heller ikke si at han faktisk appellerer til dommeren om å få straffe, selv om han titter litt spørrende opp. Men han vet selvsagt at det ikke er straffe. Det er ikke engang i nærheten. Og da vil Rosenborg, fotballen og han selv faktisk tjene på at han sier i fra.
Tenk om han hadde gjort det. Vi hadde feiret ham tre hele dager til ende, (ikke minst hadde han fått den store ære å bli ukas Matchball nummer 1!), fått fair play-priser, mobiltelefoner og sannsynligvis gitt ut plate sammen med Maria Haukaas Storeng. Men så er det jo den lille detaljen at klubben hans hadde tapt to poeng. Rosenborg hadde ligget lavere på tabellen, og Erik Hamrén hadde ikke fått starten han ønsket seg som RBK-trener. Men kanskje hadde Rosenborg fått et mål i kampen uansett, og de nevnte tingene er uansett kortsiktige faktorer. Verdiene som ligger i bunn er både kortsiktige og langsiktige, og derfor viktigere for en klubbs suksess.
Husker dere da Start for noen år siden greide å sutre til seg omkamp i cupen fordi oppmannen til Molde glemte å skrive et navn på dommerkortet? Altså, er dette den enste måten en kan greie å gå videre på, bør en heller la være. Nå tapte jo Start omkampen også, og jeg skal vokte meg vel for å ta en Sharon Stone, som nettopp greide å skylde jordskjelvene i Kina på dårlig Karma – “fæle ting skjer med stygge mennesker”. Men Start har i hvert fall på lang sikt hatt veldig dårlig uttelling for sin avgjørelse. Og det var ikke engang juks. Det var bare idiotisk, og veldig kortsiktig.
En vi må frikjenne først som sist fra spetakkelet i Trondheim, er i hvert fall dommer Terje Hauge. Nå må vi en gang for alle slutte å fremstille fotballdømming som ei enkel greie, der en er idiot om en ikke får med seg alt som skjer utpå banen. Jeg har prøvd å dømme. Det er drit vanskelig. Bare vinkelen på kamera på TV2’s kamper gir i utgangspunktet hjemmesitteren en kjempefordel. Overfra og ned gir oversikt på en helt annen måte enn dommeren som løper rundt på bakkeplan. Og i tillegg pøser vi jo på med andre kameravinkler, i utallige sakte-film sekvenser. Når TV2 nå skal vise Pelu-situasjonen nå, viser vi den i sakte kino fra bak mål, mens vår kommentator sier: “Og dette er jo soleklar filming.” Enig, men det var først ved den tredje kameravinkelen, og tredje slow motion, de slo det fast. Før det var de i tvil. Selv syntes det var straffe akkurat da det skjedde, og jeg heier jo til og med på gjengen fra Stavanger!
Nå må vi alle roe oss litt ned med disse dommergreiene. Tror vi de dømmer feil med vilje? At om de får karantene i to uker så blir synet deres bedre? Eller i hvert fall dømmekraften? Fotball hadde selvsagt ikke vært så gøy om vi ikke fikk klage på dommeren. Den retten skal ingen få ta fra oss! Men nå må vi ikke gjøre jobben umulig for dem. Noen påstår faktisk at de mennesker, de og.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.