MATCHBALL 6 – STRAFFEMISS!
Fotball er drama. Det går liksom sjelden rett fram, etter boka. Der er en uforutsigbarhet der som faktisk er nøkkelen til fotballs popularitet. En vet aldri helt – Hellas kan bli europamestre, og John Terry kan bomme på sitt livs viktigste spark.
Straffekonkurransen i Champions League-finalen var og en forsmak på hva som venter oss i sommerens EM. Gjennom fire kvartfinaler, to semier og en finale, blir det helt sikkert straffesparkkonkurranser. De lagene som ikke har fokus på det – ikke trener på det, gjør en stor feil. England ryker ut av store mesterskap hver gang etter straffer, og sier: Det går ikke an å øve på det. Det presset som en føler foran et sånt spark, kan en ikke trene på.
Dette er sprøyt. Det er mulig å øke stressnivået hos mennesker på flere måter, simulere presset, og trene straffespark. Det blir aldri så bra som the real thing, men uansett verdt å gjøre. Det forundrer meg at en glatt aksepterer tombolafaktoren, kanskje skyter noen straffer på trening underveis, og overlater resten til skjebnen. Så mye ære og berømmelse, prestisje og penger som ligger i dette, burde tilnærmingen vært mye mer vitenskapelig. Der er ingen garantier, men en kan heve sannsynligheten for suksess med flere prosent, og da er det vel verdt det?
Hva som gjør at Terry misser i Moskva, aner jeg ikke. Han glir, men hvorfor glir han? Kanskje overpsykologiserer vi, og det er så enkelt som at han har max uflaks på verdens mest ugunstige tidspunktet. (Aner ikke hvilke sko han bruker, men alle andre produsenter trenger jo bare vise det klippet, som reklame for egne produkter!) Terry har også statistikken med seg, på den måten at den som bare må få ballen i mål for å avgjøre det hele, svært ofte gjør akkurat det. Spillere bommer oftere om utgangspunktet er: Misser jeg på denne, taper vi. Altså har det mest negative utgangspunktet størst feilprosent.
Det blir også hevdet at det er de beste og mest berømte spillerne som oftest misser. De har mest å tape. Mens spillerne på nivået rett under, setter straffen. Nå kan det vel innvendes at alle fra finalelagene forrige uke er på øverste hylle, men teorien kan vel likevel forsvares når Ronaldo, Terry og Anelka misser. (Har ikke Anelka forresten sluppet veldig billig unna med sin miss, i forhold til lagkameraten?)
Hva som skjer i spilleren når han går de meterne fra midtbanen og fram til ballen, er en masteroppgave på psykologistudiet verdig. Noen holder pulsen lav, enser ikke omgivelsene, har fullt fokus på ballen og målet. Keeperen ser liten ut, målet er svært. Andre mister kontakten med egen kropp, den beveger seg jo, men det er uklart hvem som styrer den. Tunga kjennes plutselig veldig svær i munnen, men halsen er knusktørr. Golfuttrykket for det som er i ferd med å skje er “choke”, og sjansen for at du bommer er stor.
Golfhistorien er full av legendariske choke-situasjoner, der spilleren kanskje leder med seks slag med fire hull igjen å spille, men plutselig begynner en å tenke konsekvens – “hei, jeg kan jo vinne dette”. Alt skjærer seg, og en slår den i vannet fire ganger på rad. Underholdende og hjerteskjærende på en gang. Straffesituasjonen i fotball ligner golf på den måten at spilleren har tid til å tenke. I vanlig spill er en i bevegelse, og må forholde seg til både ball og motspillere som er det samme. Ved straffespark ligger ballen dønn i ro, og en får tid til å tenke. Dette øker sjansen for at det skal stokke seg i topplokket hos enkelte. Keepere vet å benytte seg av det, da statistikken viser at sjansen for straffebom øker jo lenger tid det går mellom det blåses for straffe, til sparket faktisk tas. Edwin van der Saar fikk drøyd tiden mellom sparkene lenger enn Peter Cech gjorde. Det kan ha betydd noe.
Peter Cech irriterer meg litt i disse situasjonene. Han er en fantastisk keeper, og virker som en topp fyr, men “you have to be crazy to be a goalie”. Det forundrer meg at han, og andre, ikke tar det hele mer ut, for å påvirke motspillerne. Det er nå lov til å bevege seg på streken før sparket tas. Hvorfor er det ingen som løper fram og tilbake, stiller seg helt i ene hjørnet for å forvirre, eller hopper opp og ned som en tulling? En må benytte seg av de mulighetene som regleverket gir, og ikke være redd for å drite seg ut. Ikke når det handler om finalen i EM for klubblag. Eller landslag. Liverpool-keeperne Grobbelaar og Dudek har tidligere virkelig sluppet løs klovnen i seg, og har medaljene som beviser at det lønte seg. Og dette er ikke unfair play. Skal keeperne stå veldressert på streken og si vær så god? No way. Var jeg EM-keeper på vei til Østerrike og Sveits, ville jeg snakket med psykologer, og kanskje noen i CIA (nå tar det helt av her!). Hvordan kan jeg best bringe motstanderen ut av likevekt før han skyter straffespark?
Jeg husker at jeg i barndommen fascinert leste om en kampteknikk fra Østen som besto i at ved å gjøre bestemte bevegelser, kunne en få andre ut av balanse og til å ramle, uten fysisk å være borti dem. Den teknikken kunne være fin for keepere å ta med seg til EM. Forresten er det jo bare å spørre Edwin van der Saar. Han ser ut til å beherske de greiene ganske bra allerede!

MATCHBALL MANDAG – TYSKE KEEPERE!
Werder Bremens mann med hansker bakerst i laget, Tim Wiese, fikk world wide berømmelse da han nylig valgte en noe uortodoks form for uttrykning. Med knottene først, i hodehøyde på motstanderen.
Det kunne gått virkelig ille, men mest av alt bekreftet det alle fordommer rundt tyske keepere. De er ikke helt tamme.
De bare hatt noen “uheldige” episoder, vil de sikkert si selv. Og selvsagt er der også store individuelle forskjeller. Men der er noen interessante psykologiske faktorer i bunn, som gjør at vi andre sitter med det inntrykket vi gjør. Og som gjør at den auraen av generell forbannelse tyske keepere omgir seg med, faktisk er akkurat slik de vil ha det.
I Tyskland har de et uttrykk som heter “Selbstbewusst” (stavingen er på trynet, men tysk skriftlig er ikke min sterke side). Oversatt blir det vel selvbevisst. Eller kanskje enda nærmere – egoistisk. En tysk fotballspiller har ekstremt fokus på seg selv og egen posisjon i den interne prestisjepyramiden. Mye av hverdagen handler om å albue seg vei oppover i hierarkiet. Toleransen for konflikter er svært høy – det koster dem en halv kalori å ta en kjempekrangel når som helst og hvor som helst. Det gjelder å hevde seg overfor andre. Markere, og helst utvide, sitt revir.
Da jeg var i Tottenham sa jeg til en norsk avis at jeg følte jeg var bedre enn min konkurrent, Bobby Mimms. Dette ble snappet opp av en engelsk avis, og da fikk jeg trøbbel med klubben. Sånt sa man ikke, det var usolidarisk og ikke fair play i forhold til min keeperkollega. I Tyskland hadde det vært sensasjon om jeg ikke hadde sagt jeg var bedre enn min konkurrent.
Det tøffe miljøet i Tyskland gjør at de som klarer seg gjennom kverna i klubbmiljøet, og til og med blir gode og tøffe nok for landslaget, er så sterke i topplokket at de vinner alle straffekonkurransene. Det er ikke tilfeldig at Tyskland er best i verden her. De er vant med press mot den indre kjerne av seg selv, å stå opp for egen person. De har også en mye sterkere tydelighet i forhold til den enkeltes ansvar. Ved hvert baklengsmål kan de peke på enkeltpersoner og si: Det var din feil.
Ingen har kranglet så mye, og vunnet så mye, som Tyskland. Og det står det faktisk ganske mye respekt av. Men når tyskerne greier å kombinere individuell styrke med lagånd, da blir de veldig farlige. Som de gjorde i VM 2006. Der de presterte langt over hva ferdighetene i laget skulle tilsi.
Selvbevisstheten / egoismen til tyske utespillere blekner i forhold til hva tyske keepere kan stå for. Mange av dem føler at idealposisjonen er på toppen av haugen der ingen kan røre dem, og helst ikke vurdere å prøve engang. De prøver å omgi seg med en du-kødder-ikke-med-meg aura, som egentlig ikke handler om hvor god en er i mål, men hvor sterk en er som menneske. Ikke kom i nærheten av meg og mitt kraftfelt. I så fall skjer det på egen risiko. Og mange har fått føle at den risikoen kan være ganske stor.
Det mest berømte overfallet var nok Toni Schumachers, på den franske landslagsspilleren Battiston. Det satte en standard som flere har forsøkt å leve opp til siden. Min personlige favoritt er Uli Stein, en fantastisk keeper som hele sin karriere måtte leve med at nevnte Schumacher var et lite steg foran. Å ta med Stein som reservekeeper til VM var enkelt og greit ikke lurt. Det eget fly hjem, kjapt. Jeg har sjelden sett Stein slippe inn et mål som han har forsøkt å redde. Han kastet seg bare unntaksvis etter skudd som gikk inn. Jeg tror det var en del av hele pakken – greit nok at du scorer på meg, men jeg skal i hvert fall ikke gi deg tilfredsstillelsen av at jeg prøver å redde, uten å greie det. En gang han slapp inn mål i en Bundesligakamp ble han sittende på bakken innenfor 5-meteren, rett ved siden av spissen som scoret. Uten å nøle dro han rett til ham, klokkeklart på hakespissen. Det er klar melding – ikke prøv deg! Men for Stein ble det et slag for mye. Han spilte ikke for klubben igjen.
Og de er jo veldig gode i mål, mange av dem. En av de mest undervurderte norske keeperprestasjonene har Thomas Gill stått for. Han har en haug med Bundesligakamper, og da er du enkelt og greit en svært bra keeper. Der er jo noen andre av oss som har prøvd, uten å få det til. Tyske keepere er som regel svært veltrente, muskuløse, tunet for en eksplosiv spillestil. De ser ut som Tarzan, hele gjengen. Da jeg kom til Tyskland veide jeg 82 kg, to år senere stoppet vekta på 92 kg. Og det skyldtes ikke overdoser med surkål, de 10 kiloene kom på grunn av hard trening. Slik som en spilte forsvar i Tyskland, kom avslutningene ofte fra kort hold, og det krevde eksplosiv spenst og hurtighet. Samtidig som keeperne også syntes det var stas å kunne bokse ballen helt over til andre banehalvdelen med en knytteneve. Fikk en plantet den andre neven i trynet på angriperen, var jo det en bonus. Du skal ikke komme her og komme her.