MATCHBALL 6 – Garderoben til Klepps damelag

Ok, jeg skal glatt innrømme det. Det føltes litt klysete.

Her åpne Klepps damelag garderobedørene sine for tv-kameraene, rett før avspark i toppkampen mot Asker, og så slår vi i Matchball Mandag til med noe som kan ligne en harselas av tenningsnivået i gjengen.

Trener Knut Eriksen fremstår på klippet som en mildt sagt svært forsiktig innpisker. Her er det minimalt med fråde i munnviken, for å si det sånn.

Et lite stykk unna Al Pacinos trenerrolle i “Any given Sunday”, der han kjører sin smått legendariske garderobeprat til gjengen med amerikanske fotballspillere.

Se alle mandagens matchballer her!

Som tidligere spiller i England føler en jo en har sett det meste. Tekopper som føk i veggen – forresten, det var sjelden før kamp, helst i pausen eller etterpå. Men spillere som sto og skallet i veggen for å psyke seg opp var ikke uvanlig.

De engelske spillerne hadde en fantastisk evne til å være avslappede på forhånd, bruke minst mulig energi. Det var ikke snakk om å konsentrere seg om noe som helst før etter oppvarming, og en var inne i garderoben igjen. Da var det som å skru på en bryter. Da giret en seg opp noe fryktelig, ropte og skrek, og treneren hev gjerne også bensin på bålet med noen skikkelige avskjedsord på vei ut.

Det var også rart å se hvordan norske spillere i England tok noe av dette tilbake til landslaget, der nivået gikk fra “stille og rolig” til “heller livat” på noen få år.

Men hvor mye betyr egentlig trenerens garderobetale for prestasjonen?

Riktig svar er nok “ganske lite”. Det blir en så liten del av en treners totale påvirkning, at det knapt kan regnes i prosenter.

Men en skikkelig kollektiv høyenergiopplevelse i garderoben må jeg likevel si jeg elsket. Om det var treneren som sto for det, eller vi spillere som fikset det selv, var det å føle seg som en del av en stamme pisket inn i en felles krigsberedskap, ganske deilig. Det bandt oss sammen.

Men det er jo ikke sikkert alle følte det sånn. Noen syntes kanskje det var plagsomt, og ville bare ha ro og fred til å konsentrere seg. Hva vet jeg.

Og det er jo dette som kompliserer psykologiske forhold i et fotballag – der vil alltid være ulike mennesketyper som trenger ulike stimuli.

Og kanskje var det dette Klepp-treneren tok hensyn til – at spillerne ville bikke over i spenningsnivå om han tok for hardt i.

Eller kanskje treneren ikke har det i seg, han er ikke slik som type. Og det blir i hvert fall på trynet, om en skal stå der og spille skuespill. Da blir en fort avslørt. En må være seg selv.

Men der ligger noen fantastiske klipp ute på nettet. Av trenere som sannsynligvis er seg selv, og sannsynligvis heller ikke er helt vel bevarte. Garderobekamera kan være stor underholdning.

Men jeg må vende tilbake til skuespill og “Any given Sunday”. Dette er den mest “sanne” idrettsfilmen jeg har sett, og i det mest berømte klippet bruker Al Pacino hele følelsesregisteret til å nå inn til hver spiller, samtidig som han sveiser alle sammen til ett.

Den garderobescenen blir nå mye brukt både på næringslivssamlinger, og faktisk hos fotballag som skal ut i krigen.

Det er stor skuespillerkunst, strålende psykologi og sportslig effektivt. Men så er det jo bare film, da…