MATCHBALL 6 – Garderoben til Klepps damelag

Ok, jeg skal glatt innrømme det. Det føltes litt klysete.

Her åpne Klepps damelag garderobedørene sine for tv-kameraene, rett før avspark i toppkampen mot Asker, og så slår vi i Matchball Mandag til med noe som kan ligne en harselas av tenningsnivået i gjengen.

Trener Knut Eriksen fremstår på klippet som en mildt sagt svært forsiktig innpisker. Her er det minimalt med fråde i munnviken, for å si det sånn.

Et lite stykk unna Al Pacinos trenerrolle i “Any given Sunday”, der han kjører sin smått legendariske garderobeprat til gjengen med amerikanske fotballspillere.

Se alle mandagens matchballer her!

Som tidligere spiller i England føler en jo en har sett det meste. Tekopper som føk i veggen – forresten, det var sjelden før kamp, helst i pausen eller etterpå. Men spillere som sto og skallet i veggen for å psyke seg opp var ikke uvanlig.

De engelske spillerne hadde en fantastisk evne til å være avslappede på forhånd, bruke minst mulig energi. Det var ikke snakk om å konsentrere seg om noe som helst før etter oppvarming, og en var inne i garderoben igjen. Da var det som å skru på en bryter. Da giret en seg opp noe fryktelig, ropte og skrek, og treneren hev gjerne også bensin på bålet med noen skikkelige avskjedsord på vei ut.

Det var også rart å se hvordan norske spillere i England tok noe av dette tilbake til landslaget, der nivået gikk fra “stille og rolig” til “heller livat” på noen få år.

Men hvor mye betyr egentlig trenerens garderobetale for prestasjonen?

Riktig svar er nok “ganske lite”. Det blir en så liten del av en treners totale påvirkning, at det knapt kan regnes i prosenter.

Men en skikkelig kollektiv høyenergiopplevelse i garderoben må jeg likevel si jeg elsket. Om det var treneren som sto for det, eller vi spillere som fikset det selv, var det å føle seg som en del av en stamme pisket inn i en felles krigsberedskap, ganske deilig. Det bandt oss sammen.

Men det er jo ikke sikkert alle følte det sånn. Noen syntes kanskje det var plagsomt, og ville bare ha ro og fred til å konsentrere seg. Hva vet jeg.

Og det er jo dette som kompliserer psykologiske forhold i et fotballag – der vil alltid være ulike mennesketyper som trenger ulike stimuli.

Og kanskje var det dette Klepp-treneren tok hensyn til – at spillerne ville bikke over i spenningsnivå om han tok for hardt i.

Eller kanskje treneren ikke har det i seg, han er ikke slik som type. Og det blir i hvert fall på trynet, om en skal stå der og spille skuespill. Da blir en fort avslørt. En må være seg selv.

Men der ligger noen fantastiske klipp ute på nettet. Av trenere som sannsynligvis er seg selv, og sannsynligvis heller ikke er helt vel bevarte. Garderobekamera kan være stor underholdning.

Men jeg må vende tilbake til skuespill og “Any given Sunday”. Dette er den mest “sanne” idrettsfilmen jeg har sett, og i det mest berømte klippet bruker Al Pacino hele følelsesregisteret til å nå inn til hver spiller, samtidig som han sveiser alle sammen til ett.

Den garderobescenen blir nå mye brukt både på næringslivssamlinger, og faktisk hos fotballag som skal ut i krigen.

Det er stor skuespillerkunst, strålende psykologi og sportslig effektivt. Men så er det jo bare film, da…

MATCHBALL 6 – Hvem skal stå i mål på landslaget?

Håkon Opdal har virkelig fått merke at med suksess kommer større utfordringer, oppmerksomhet og ikke minst fallhøyde.

Etter at Thomas Myhre oppsiktsvekkende lenge hadde forsvart landslagsplassen med omtrent zero kamptrening, fikk akkurat det en heller brutal slutt mot Tyrkia. Enter Opdal. Han hadde fått skikk på spillet sitt i Brann, og gjorde nå også et solid inntrykk på landslaget.

Men så kom hjemmekampen mot Tyrkia. Og bortekampen mot Montenegro. Og Brann – Strømsgodset. Og han fikk merke at på landslaget blir alt forsterket x 10. Det som er bra, og ikke minst det som ikke er det. Og mens jeg, da jeg spilte i den norske serien, kunne gjøre en kjempemiss, og slippe unna med at vår kamp ikke ble vist på Sportsrevyen, kjører vi nå reprisene fra tippeligaen i sakte film, fra fem ulike vinkler. Igjen og igjen.

Se alle Thorstvedts matchballer her!

Så er da spørsmålet: Betyr missene ut med Opdal bakerst på landslaget, og inn med nestemann?
Mitt svar er et nytt spørsmål: Må en bestemme det nå?

Det hele bunner i villfarelsen om at vi til enhver tid må ha en som er LANDSLAGSKEEPEREN, selv om det er tre måneder til neste landskamp. Mens vi ikke er så opptatt av å ha en fast venstreback, eller indreløper.
Det hadde vært fantastisk om Norge hadde hatt en supermann i mål, som spilte fast på et europeisk topplag og som leverte varene på landslaget hver gang. Men der har vi vel aldri vært. Både jeg, Frode Grodås, Espen Baardsen, Frode Olsen, Espen Johnsen, Thomas Myhre og Håkon Opdal måtte ta våre smeller. Situasjonen har som regel ikke vært ideell, men da må en jo bare gjøre det beste ut av. Da jeg var keepertrener på landslaget klødde vi oss ofte i skallen og tenkte: Hvem skal vi ta med nå da? Jeg går ut fra at Jørn Jamtfall har opplevd det samme. Bildet er uklart, men som regel har det jo gått riktig bra. Og å påstå at vi ikke kom til EM grunnet keeperne er bare tull. Se på de andre lagene i pulja – alle keeperne kastet ballen inn med jevne mellomrom.

Nå er det god tid fram til første VM-kvalik mot Island til å finne ut av ting. Jeg tror det er lurt å bruke den tida. Hvem spiller bra på klubblaget? Hvem spiller best på landslaget? Hvem sliter med skader? Hvem sprer trygghet rundt seg?

Jarstein har spilt bra i Rosenborg, og trengte å ta steget til en toppklubb (??) nå. Går ikke ut fra han likte tunnelen han fikk fra Ramberg mot Fredrikstad, men Jarstein har vanligvis et nydelig tyngdepunkt. Mentalt har han jo ikke alltid fremstått like balansert, men det går jo an å vokse der og.

Opdal har en kneskade som absolutt ikke er bra. Jeg er operert for det samme selv, men inntil videre gjør han det beste ut av det. Det å stå i mål handler i stor grad om å ta de riktige avgjørelsene, og det er kanskje en trøst når en sliter fysisk. Tar en de riktige avgjørelsene, slipper en unna en del av de fysiske greiene. Riktig avgjørelse tok han ikke mot Godset – det var et rart mål å slippe inn. Akkurat den hadde ikke noe med knærne å gjøre. Om det da ikke er så vondt at han rett og slett kviet seg for å hoppe.
Jon Knudsens navn har også blitt kastet fram igjen. Jons største problem er at han ikke ser ut som en landslagskeeper. Og det er jo ikke akkurat en saklig begrunnelse. Han har begynt sesongen meget bra, og har en svært høy standing i klubbmiljøet. (Og årets største keepertabbe er det nok Stabæks reservekeeper Iven Austbø som har stått for. Den gjorde han da gikk fra Viking til Stabæk. I Stavanger hadde han spilt – i Bærum sitter han på benken.) Jon Knudsen har ingen stor karisma eller høylydt autoritet, men han tar ballen svært ofte. Og det er vel det aller viktigste? I tillegg samarbeider han glimrende med forsvaret, og er flink på distribusjon. Skal han holde seg i diskusjonen må han holde trykket oppe utover sommeren.

Ellers har jo Espen Johnsen fått en helt annen start på denne sesongen enn han fikk for et år siden. Thomas Myhre er forhåpentligvis på banen snart, og i Fredrikstad er det herlig å se at en klubb som tør å satse på gode unge keepere får betalt for det. Lasse Staw trenger en hel sesong i Tippeligaen, men om to år kan han være The Man.

Her er det fritt fram.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.