Dårlig skolerådgivning: Lær av OL-heltene!

Tusenvis av skolelever skal fatte viktige beslutninger denne våren: valg av studie- og yrkesretning.

God start
I vinter-OL er en god regel å komme godt ut fra start. Motivasjon og innsats gir gull. Slik er det også i yrkeslivet og på veien dit.

Idrettsutøvere og skoleelever er tjent med gode rådgivere som ser styrker og svakheter. Og som rettleder deg på veien. Jobben må du gjøre selv, enten du skal gå stafetten eller skaffe deg en god utdannelse og et interessant yrke.

Et solid løft må til
La det være sagt med gang: Mange skolerådgivere gjør en fantastisk jobb. Og mange rådgivere sliter med knappe ressurser og tid, og flere etterspør mer kunnskap og faglig påfyll.

Men dette veier ikke opp for sviktende motivasjon, feilplasserte og umotiverte rådgivere. Ei heller for en for dårlig skolepolitisk satsing på den viktige yrkesgruppen.
Her må sentrale skolemyndigheter, skoleeierne representert ved landets kommuner og fylker samt den enkelte rektor gå i seg selv.

Dårlig rådgivningstjeneste
I en fersk Sintef-rapport som TV 2 har omtalt, går det klart frem at rådgivningstjenesten i norsk skole ikke holder mål. Kunnskapen til rådgiverne er mangelfull, ressursene til dette viktige arbeidet strekker heller ikke til.

Og tilstanden kan leses gjennom rådgivernes og rektorenes egen vurdering: Åtte av ti mener rådgivningstjensten i norsk skole ikke holder mål.

Se saken her:
Dårlig skolerådgivning: Lær av OL-heltene

Gamle avdankede lærere
I rapporten hevdes det fra mange hold at rådgiverstillingen stort sett har blitt gitt til en eldre lærer, uten formell kompetanse på området og ofte som et ledd i en nedtrapping i yrket. Om dette er riktig, så er det skivebom. Og en grov feilprioritering.
Rapporten viser at svært mange av rådgiverne er over femti år. Et fåtall er unge. Hvilke betydning det har, kan en fritt reflektere over.

Samfunnsproblem
Det er et trist faktum at mange skoletrøtte elever dropper ut av skolen. Elever velger feil utdanning – og styrer i retning av et feil yrke. Dette er et problem på individnivå – og det er et problem for samfunnet.
Næringslivet tørster etter ambisiøse ungdommer som kan fortsette å bygge landet.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dersom man bommer ut fra start, så kan man fort bli hengede håpløst etter. Forspranget til de andre kan bli vanskelig å hente inn. Det svekker både motivasjonen og de reelle mulighetene for full uttelling. Og noen velger å bryte løpet.

Lovpålagt
En god rådgivningstjeneste er lovpålagt. Sintef-rapporten er nedslående lesning og slår klart fast at loven brytes. Som ofte tyder det på at vi har med en kraftløs “papirlov” uten særlig effekt og med få reelle sanksjonsmuligheter.

Det er riktignok lyspunkter å se i Sintef-rapporten – men det blir som å glede seg over rimelig god innsats og 28 plass på 50 kilometeren. Ambisjonene og målet bør være langt bedre.

Gamle synder
Elevorganisasjonen som har rundt 350 medlemsskoler, mener dårlig rådgivertjeneste og knappe ressurser i alt for mange år har preget skole-Norge.

– For det første så er rapporten en bekreftelse av vår opplevelse gjennom veldig mange år. Rådgiverne har for liten kompetanse, tjenesten har for få ressurser og det resulterer i en rådgivningstjeneste med dårlig kvalitet og en rådgivertjeneste som faktisk medvirker til frafall i skolen, sier Ingrid Liland, leder i Elevorganisasjonen.

Politisk unnfallenhet
For de som har fulgt skole-Norge tett, fra innsiden eller utsiden, vet at Elevorganisasjonen har rett.

Det er da helt betimelig å stille ansvarlige skolepolitikere et par sentrale spørsmål: Hvorfor er det slik? Og hvorfor har man ikke i større grad styrket denne viktige tjenesten langt tidligere?

Nedslående
– Jeg synes rapporten er nedslående og dessverre bekrefter den det Høyre har påpekt lenge, nemlig at yrkesrådgivning og utdanningsrådgivning i skolen er for dårlig, sier sier Høyre-politiker Henning Warloe, som sitter i Kirke- utdannings- og forskningskomiteen.Warloe til TV 2 Nyhetene.
Vel vitende om at opposisjonen ikke kan få smekk på fingrene for de siste drøyt fire årene.
Men ansvaret for svikten strekker seg tiår bak i tid. Og i kommune-Norge styrer såvel de borgelige, som de rødgrønne. Så er her er det mange som bør stå skolerette og ta refsen.

– Fatalt
Det kan jo være ganske fatalt for de som får dårlige råd og de som går glipp av god rådgiving som kunne gjort at de valgte riktig når de skulle ta videre utdanning. Mange unge faller fra og oppdager at de har valgt feil og må starte på nytt eller de mister motivasjonen og faller ut av opplæringen, sier Warloe.

Katastrofe
I rapporten blir det fremholdt at en informant i et tidligere prosjekt uttrykte det så sterkt som at: “Det er en katastrofe at man ikke har hatt kompetansekrav til en så viktig jobb som rådgivere i Norge.”

“Skolens rådgivning – på vei mot framtida?” er delrapport nummer en fra en omfattende evaluering av rådgivningen i skolen i Norge. Denne skal blant annet bidra til å dempe frafallet i norsk skole som er urovekkende høyt.

Foreldre og elever – skjerp dere
Nå må jeg presisere én ting: Det er ikke rådgiverne alene som skal ha skylden for feile veivalg, mislykkede forsøk og stor dropout i videregående skole. Foreldre, elevene og andre både påvirker, bidrar og inspirerer – i alle retninger.

Men det er heller ingen unnskyldning for at skole-Norge sliter med en dårlig rådgivningstjeneste.

Vet ikke nok…
Syv av ti rådgivere oppgir at de rett og slett ikke vet nok om arbeidsmarkedet.

Det er liten grunn til å lure på om Aksel Lund Svindal og Marit Bjørgen hadde kommet dit de er, med rådgivere av samme kaliber…

Heia Norge!!

Er “tvangstrøyen” gått ut på dato?

Er tvangsbruken i norsk psykiatri under kontroll?

Nei, må svaret bli.

Det finnes for mange vitnesbyrd om tvangsinngrep som har fortont seg som overgrep. Myndighetene erkjenner å ha sviktet sitt mål om å få ned tvangsbruken og har samtidig for dårlig oversikt over omfanget av tvangsbruk, de geografiske forskjellene i bruk av tvang er for store – og man vet knapt noe om effekt og skadevirkninger.

Den siste tiden har noen av menneskene som mener seg utsatt for feilaktig bruk av tvang fortalt sine historier i TV 2 Nyhetene.

KLIKK PÅ LINKEN OG SE DISSE SAKENE FRA TV 2 NYHETENE:

Slapp ut av lukket avdeling etter byråkratisk feil:

Ukjente konsekvenser og effekt av tvangsbruk:

Ivaretar loven pasientenes rettssikkerhet?
Det er ofte dårlig samsvar mellom pasienters rettslige status i psykisk helsevern og deres opplevelse av frivillighet og tvang. Det mener professor Henriette Sinding Aasen, ved det juridiske fakultet, ved Universitetet i Bergen.

– Pasientenes opplevelse av tvang i forbindelse med innleggelse henger sammen med følelsen av manglende innflytelse, kontroll, frihet og valgmuligheter, og ikke minst det at man selv ikke treffer beslutningen om å legge seg inn, skriver professor Henriette Sinding Aasen i artikkel publisert i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening.

Gjør sitt beste
Det retoriske spørsmål vil være: vet ikke ansvarlige leger og psykiatere som har vedtatt tvang vet hva som er best for pasientene? Tvangen ble iverksatt fordi du ikke hadde evnen til å ta vare på deg selv eller se hva som er best for deg.
Eller som i få tilfeller, du utgjorde en fare for deg selv eller omgivelsene. Og i noen tilfeller vil det være korrekt. Spørsmålet er hvordan man ivaretar pasienter og håndtere tvangsbruk og tolker eller tøyer lovverket. Mye handler om behandlingskultur, empati kunnskap og ressurser.

Myndighetene erkjenner for høye tvangstall
Utvilsomt så kan tvangsbruken i Norge reduseres ved at man bruker mer humane metoder for å hjelpe pasienter. Helseministeren erkjenner at tvangsbruken er for høy. Et sentralt spørsmål er om dagens lovverk som i stor grad åpner for utstrakt bruk av skjønn er i tråd med pasientrettighetsloven, med menneskerettighetene – og ikke minst med måten å behandle syke og trengende.

KLIKK PÅ LINKEN OG SE DENNE SAKEN FRA TV2 NYHETENE:

Myndighetene erkjenner å ha sviktet:

Uendelig mye mer komplisert
I somatikken kan man diskutere feil, mye kan avsløres og diskuteres i ettertid. Et kne er et kne, for å si det veldig banalt. I psykiatrien er det uendelig mye mer komplisert. Og det skal selvsagt ikke psykiatere eller leger og psykologer klandres for.

Tusenvis av mennesker utsettes for tvang i psykiatrien. Myndighetene har i årevis ment at tvangsbruken har vært for høy. Men erkjenner nå å ha sviktet sitt mål om å begrense antall tvangsinnleggelser og bruk av ulike tvangsmidler. Når det har vært et politisk mål i mange år å begrense tvangsbruken, så må en si at politikerne har sviktet. Totalt.

Det er gjort mye viktig og riktig siden tidenes psykiatrisatsning, den såkalte Opptrappingsplanen, ble lasert med brask om bram og titalls milliarder i ryggen i 1998.

Mye bra i psykiatrien
La det også være klart: tvangsbruken blir godt mottatt fra noen hold – både pasienter og pårørende rapporterer at de er fornøyd med sine erfaringer og de fagfolk som har bidratt til å løfte enkeltskjebner opp og bort fra en krevende hverdag og ut av et mentalt helvete.

Det er mange i psykiatrien som står på, har kunnskap, tid, empati og stor vilje til å hjelpe. Så å stemple ansatte i psykiatrien som mørkemenn i hvite frakker er langt fra virkeligheten.

Og tvunget psykisk helsevern fungerer tidvis bra. Det viser studier som forteller om institusjoner som har presset ned bruken av tvang og erstatter dette med andre og mer humane metoder. Så det vil være feil å si at all tvangsbruk er feil, om en skal lytte til alle stemmer og lese alle rapporter.

Men: det ene utelukker ikke det andre.
Feilaktig tvangsbruk, overgrep og lovbrudd skjer i en verden som er lukket for de fleste av oss. Det er utvilsomt mange problemstillinger å ta tak i – og en lang vei å gå før vi har et psykisk helsevern som ivaretar de pasientene som ofte har de største og tyngste lidelsene på en optimal god måte. Også ansatte innen psykiatrien varsler om overdreven bruken av tvang og tvangsmidler, enten man snakker om beltesenger, isolasjon eller tvangsmedisinering.

Når er tvangsbruk riktig?
Et essensielt spørsmål når er når man kan si at tvangsbruk riktig? Hvordan kan dette bedømmes? Hvilken type tvangsbruk er det greit at man benytter? Når er det greit at pasienter fratas all rett til å styre sitt eget liv, til motsette tvang?

Loven er klar: Pasienter kan tvangsinnlegges (frihetsberøves) når de har en alvorlig sinnslidelse, og enten har behov for behandling eller er farlige for seg selv eller andre. I tillegg må frivillighet ha vært forsøkt og tvangsinnleggelsen må etter en helhetsvurdering være den beste løsningen.

Slaget vil stå omkring det såkalte “behandlingskriteriet”
De sterkeste kritikerne av tvangsbruken i dag er å finne blant tidligere pasienter og fremtredende eksperter på menneskerettigheter. De mener konsekvensene av psykiatriske tvangsinngrep, menneskerettslige betraktninger, ikke-diskrimineringsprinsipper og kravet om likhet for loven, veier så tungt at man bør fjerne hele særlovgivningen for det psykiske helsevern med tilhørende tvangshjemler.

Venstre og Krf er de partiene som har markert seg sterkest og som mener dagens lovverk bør endres.
Trolig vil slaget stå om det såkalte behandlingskriteriet, det betyr at man i dag kan bruke tvang når en anser det nødvendig med behandling for pasienten.

KLIKK PÅ LINKEN OG SE DENNE SAKEN FRA TV2 NYHETENE:

Tvangsbruk kan være i strid med FN-konvensjon:

Åtte av ti utgjør ingen fare for seg selv eller andre
Åtte av ti pasienter blir i dag tvangsinnlagt fordi ansvarlige leger mener det behov for behandling, og ikke fordi de utgjør en alvorlig fare for eget eller andres liv og helse.

Advokat Knut Rognlien mener terskelen for å tvangsinnlegge er alt for lav:
– Problemet er at psykiaterne har veldig stor grad av skjønn til å treffe avgjørelse om bruk av tvang overfor pasientene. Og det skjønnet er det vanskelig for andre å overprøve, sier han til TV 2 Nyhetene.

Minimalt med kunnskap
Det er urovekkende at man vet svært lite om effekten av tvang. Og like urovekkende at man ikke vet særlig mye om konsekvensene av tvangsbruk. Men skal man lytte til pasienter som mener seg utsatt for overgrep, så forteller mange om voldsomme negative ettervirkninger.

Nekter for at det utføres overgrep
Norsk Psykiatrisk Forening vil ikke overfor TV 2 erkjenne at det begås overgrep.

– Det er et spørsmål man hverken kan svare ja eller nei på, mener foreningens leder Jan Olav Johannessen.

Det kan synes noe defensivt tatt i betrakning av det faktisk finnes minst en dom som slår fast at en ung kvinne ble utsatt for frihetsberøvelse og at menneskerettighetene ble brutt. Å ikke kalle dette et overgrep synes selvsagt uforståelig for mange.

Politikerne mener pasienter skades
I en fersk spørreundersøkelse TV 2 har utført oppgir samtlige representanter i stortingets Helse- og omsorgskomité at de mener «noen pasienter skades av det de opplever ved bruk av tvang».

På spørsmålet “Tror du det blir foretatt lovbrudd i psykiatrien?“, svarer samtlige partier ja, utenom Arbeiderpartiet. Som vil avvente lovutvalgets arbeid. Men til TV 2 sier helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen følgende:
– Jeg forutsetter jo at helsepersonell bruker sitt beste skjønn, samtidig så kan jo ikke jeg si at dette aldri skjer. Det synes som en klok vurdering.

Helseministeren vil rydde opp:

Nå gjenstår det å se om helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen følger opp sine lovnader om redusert tvangsbruk i Norge.
Hun bør ikke måles utelukkende på det som fremkommer i statistikkene. Psykiatriske pasienter er de som bør ha siste ord – og felle den endelige dom.

Barn på fylleturer, eller…

Tusenvis av norske ungdommer har reist på språkskole de siste årene. Og mange av disse har de samme kinderegg-erfaringene: man nyter sol og varme – lærer språk – og det festes over en lav sko.

I trygge hender…?
Mindreårige gutter og jenter flyr rundt på barer, gir gass på vorspiel og fester i vei. Party, party.
Hjemme i Norge sitter foreldre som stoler på at barna er i trygge hender. Og de utelukker garantert at datteren står på bordet med tequlia-shots i begge hender. Eller at sønnen tømmer en vodkaflaske før han trykker hue i toalettskålen og spyr i vei.

Se saken her: http://tr.im/Mj1Y

Tidlig smak på voksenlivet
TV 2 treffer tre mindreårige jenter som dro på språkreise til Malta i fjor sommer. Alle fikk en tidlig smak på voksenlivet. Venninnene fra Bergen ble passert på et hotell midt i partyområdet. Alkohol, festing og innpåslitne hotellgjester ble en del av studiehverdagen. For noen av ungdommene ble det en tidlig debut med alkohol, påstår jentene.

Har hørt det før…
I den flotte brosjyren fra EF Språkreiser står det ikke noe om at studentene ned i 14-årsalderen blir innlosjert på vanlige hoteller hvor også gjenger med eldre festglade gjester bor.
I en mail jeg mottok like etter nyhetsinnslaget ble sendt forteller en ung kvinne følgende:

Jeg var på språkreise med EF til malta i 1997 og gjett hva? Vi ble innlosjert på hotel i sentrum av byen, det var nærmest ingen kontroll på hva som foregikk på hotellet og festing var og ble den store fritidssyssel.” (fullt navn som ikke gjengis her)

Ser ikke ut som EF har endret på noe som helst på over 10 år. Jeg husker fortsatt at vi fikk en unnskyldning om at pga noe feil med campus/senteret så måtte vi bo på hotellet istedet. Fasinerende at den unnskyldningen fortsatt fungerer og brukes.

Ingen effekt?
Og i kontraktene presiseres det at det er alkoholforbud og strenge reaksjoner på regelbrudd. Men fungerer det slik reiseselskapet krever og forventer? Nei. Det bekrefter mange. Og ungdommer dokumenterer dette med foto/tekst om fyll, fart og full action på Facebook.

Forandrer ikke ting seg?
På en liten rundtur i TV 2 redaksjonen er det flere kolleger som bekrefter at de har vært på språkkurs. Og lattermildt konstateres det at tidene ikke ser ut til å ha forandret seg; festing i både to og tre uker. Med samme overskrift som i dag; språkkurs.

Mer naiv enn foreldre?
EF Språkreiser benekter ikke at det skjer brudd på alkoholreglene. Men i mail til TV 2 snakkes om at mellom 20-40 elever er sendt hjem de siste årene. Det høres ut som et svært beskjedent antall. På turen de tre bergensjentene deltok skal majoriteten i gruppen på 60-70 har drukket alkohol…

Det kan synes som om EF Språkreiser ikke helt har oversikten og kontakt med virkeligheten. Og i så fall, hvorfor det?

* Er ikke kontrollen/oversikten god nok?
* Er ikke EF lederne rutinerte og mange nok?
* Er selskapet naivt?
* Tror man ikke at flere ungdommer fester og drikker alkohol og gjerne vil når sjansen byr seg? * Eller vil man ikke innrømme eller innse dette?
* Kan en turarrangør være mer naive enn mange foreldre?

Ansvaret er udiskutabelt
Det er ikke foreldrene men språkreisearrangøren som har må ta det fulle ansvar for barna under oppholdet. Det er udiskutabelt. Man kan ikke bare lene seg til et regelverk og si at man har nulltolleranse i forhold til alkoholbruk. Punktum.

På Malta og flere andre steder hvor det arrangeres språkkurs florerer det med barer og utesteder. Aldersgrensene mht alkoholsalg er ikke som i Norge. Og en rekke andre tilreisende gjester som bor på samme sted har festing og ikke språk på dagsorden i ferien.

Ikke noe studenthjem, nei..
– Vi trodde jo vi skulle bo på et studenthjem, det var det inntrykket vi fikk. Men vi havnet på et vanlig hotell, omtrent midt i partygaten, sier Andrea Tviberg Frammarsvik (15)
Og blant hotellgjestene var flere guttegjenger med festglade italienere i tyveårsalderen, som midt på natten banket på døren og ville inn til jentene.

Spørsmålet bør jo være: Er det smart og trygt å innlosjere mindreårige jenter (og forsåvidt gutter) på vanlige hoteller midt i partystrøket, fremfor å trekke lengre unna…?

Jenter ekstra utsatt
Nå vet man at ungdom debuterer relativt tidlig mht. alkohol – gjennomsnittelig debutalder er ca 14,5 år.
Men én ting er å drikke på en klassefest i nabolaget eller i kjellerstuen til naboen. En helt annen ting er å være hundrevis av mil hjemmefra. I et sommerparadis som innbyr til fest og fristelse syv dager i uken. Og hvor elevene slipper det de frykter mest: foreldrenes årvåkenhet og represalier..

12-åringer på bar
I løpet av oppholdet på Malta sommeren 2009, forteller jentene at mange av de mindreårige kursdeltagerne drakk alkohol. Enten på hotellet som lå tett ved partygaten, eller på barer og diskoteker.

– Det var nesten sikrere å gå på bar, dersom man ikke ønsket å bli tatt, forteller jentene som slår fast at kontrollen for å avdekke regelbrudd var lite effektiv.

Jenter helt ned i tolvårsalderen fikk kjøpt alkohol på barene i området. Og ingen som spurte om legitimasjon. Utenfor sjenkestedene ble delt ut invitasjoner om gratis drinker, hapy hour og spesialpriser.

– Vi bare gikk bort og så bestilte vi en drink, sier de tre 15-åringene, som til tross for fristelsene og mulighetene kom helskinnet hjem. Men alle vet at spesielt unge jenter er utsatt. Dop i drnkene er velkjent enten man ferierer på Ibiza, Rhodos eller Malta.

Føler seg lurt
Og foreldren har god grunn til våre både rasende og skuffet. Mest i forhold til den unnfallenheten som arrangøren tydeligvis har utvist. Så får oppgjøret med egne unger bli en privatsak.

– Jeg føler meg rett og slett lurt av EF og jeg føler at de har ikke hatt noen kontroll på ungene slik som de bodde på hotellet, sier Frammarsvik til TV 2 Nyhetene.

Frammarsvik mener også at det er uholdbart at reiseselskapet blander 14-åringer med 18-åringer i en gruppe: Det er jo helt feil, det er så stor forskjell på en 14-åring og en 18-åring at de har ingenting sammen å gjøre på et slikt sted, mener Frammarsvik

Nulltolleranse for alkohol
På hjemmesiden til EF Språkreiser presiseres det at barna er trygge: “Ditt barns sikkerhet, vår største prioritet“.

Overfor TV 2 poengterer EF Språkreiser at man i regelverket har nulltolleranse for alkohol og studenter som velger å bryte avtalen, må reise hjem til Norge. I epost til TV 2 skriver Kirsti Kollenborg, daglig leder i EF Education, at det dessverre har vært 20-40 studenter de siste årene som selskapet har måttet sende hjem til Norge fordi de har brutt reglene.

– Vi synes det er trist, men understreker viktigheten av at reglene som studenter og foreldre får før språkreisen må holdes av respekt for både medstudenter og ledere, skriver Kollenborg i en kommentar til TV 2 Nyhetene.

På tide å revurdere?
Er dette godt nok? Eller bør EF Språkreiser både revurdere markedsføringen, informasjonen de gir ut, valg av destinasjoner, hoteller samt se nærmere på ansattes årvåkenhet, kapasitet og egnethet?

I følge forbrukerombudet skal det være samsvar mellom markedsføringen og det du får som kunde.

– Selger de seriøsitet og trygghet, så skal barna ha trygge rammer, sier forbrukerombud Bjørn Erik Thon til TV 2 Nyhetene.

Kan selskapet påstå at det gjør det?

Dilemma i skole-Norge: Svak motivasjon og lite drivkraft

HVA SVIKTER?
Debattene rundt svake skoleprestasjoner, frafall i videregående og studenttørke på høyere studienivå har rast. Lenge.
For mange norske ungdommer tørster ikke etter utdannelse. Det mangler drivkrefter og motivasjon. Kan et generøst trygdesystem kombinert med generell høy velferd og velstand, være én årsak… Hva er egentlig drivkreftene bak et valg om å satse på utdanning…?

HODEPINE..?
Et betimelig spørsmål er hvorfor utdanningssektoren på ulike nivåer sliter med hodepine? Enten man snakker om rekrutteringssvikt, frafall eller dårlige skoleprestasjoner sammenlignet med andre OECD-land osv osv…
Forklaringene fra ulike hold er mange; for lite fokus på kompetanse og kunnskap i skolen, for lave krav til elever, svikt mht basisfagene lesing, skriving og regning. Noen mener orden og oppførsel vektlegges for lite. Hele skoletavlen kan fylles med enda flere vektige argumenter…

DRIVKRAFT OG MOTIVASJON
Et viktig faktum som jeg mener det i for liten grad snakkes om er selve drivkraften og motivasjonen. Mer presist: mangel på sådan. Vårt velferds-Norge, og vissheten om at det alltid er et sikkerhetsnett som forebygger frafall, mener jeg bidrar til å dempe bevisstheten om at utdanning er viktig. Selve fundamentet i den enkeltes egen fremtid.

FORELDRES ROLLE
På kontinenter og i land som i særdeleshet sliter med stor fattigdom, er skole og utdanning porten ut av fattigdom for mange. Til et liv som bidrar til å sikre egen og familiens velferd – og som en positiv bieffekt en god nasjonal utvikling.
Her er ofte foreldre pådrivere. Og et intenst ønske om å forlate fattigdommen viktigste drivkraft. Enten fadderbarnet bor i Guatemala eller gatejenten i India, så betyr utdanning alt. Så uendelig mye mer enn for en tenåringene i Odda eller Oslo.

SKOLE I BAKGÅRDEN
Under et besøk i Venezuela noen år tilbake, ble jeg med en taxisjåfør hjem. Han ville gjerne vise meg hvordan han og kona drev en provisorisk barneskole, godt gjemt i en støvete bakgård. Til tross for stusselig undervisningsmateriell og en ukvalifisert lærerinne, var det system og drivkraft bak initiativet. Og en fremtid i sikte. Mobbing, uro og fravær var det ikke snakk om. Initiativet gav et titalls barn og deres pårørende, et lys av håp, som de grep med største iver.

-FUNDAMENTALT BRUDD
– Når 1 av 3 elever ikke fullfører videregående opplæring, er det et fundamentalt brudd på muligheten til lik rett til utdanning, sa Jens Stoltenberg på AUFs sommerleir på Utøya sist år. Han gjentok budskapet i sin nyttårstale: en av våre største utfordringer er at mange ikke fullfører skolen. Han har selvsagt rett. Barn og unge er fundamentet i det som er fremtidens Norge. Så hvorfor dropper ungdom ut av skolen? Er det svikt i skolen – eller kan noe av forklaringen også skyldes mangel på motivasjon. Er gulroten fristende nok for de mange stappmette norske ungdommer…

ALT LIGGER TIL RETTE
Dropout, svikt på hjemmebane, i skolen, eller regelrett skoletrøtte ungdommer og andre faktorer vil alltid spille inn. Men vi burde ha alle forutsetninger for å lykkes i større grad. Norges fremtid bygges ikke utelukkende på naturressursene olje/gass, vannkraft eller fiskeri – men i stor grad på kompetanse som skal ta oss videre inn i fremtiden.
Vi har ressursene, den politiske viljen, et rimelig velutbygget skole- og utdanningsystem, økonomiske støtteordninger osv.

DATA ELLER LEKSER…
Det er forståelig at barn og unge synes data, dans og fotball er mer moro enn iherdig leksepugging. Noen tenåringer vil vel heller ta noen år skolefri og tjene penger og nyte livet, fremfor å gå på nye år med videreutdanning. Det snakkes mye om teorifag og for lite praktisk arbeid i skolen, kanskje det – men det kan ikke forklare alt. Også innenfor høyere utdanning hører vi jevnlig om frafall, mangel på kvalifiserte søkere og lav søkerpågang til viktige høyere studier.

MINORITETSELEVER LYKKES
Jeg har merket meg at elever med minoritetsbakgrunn, i særdeleshet unge kvinner, er overrepresentert i noen positive statistikker gjennom glimrende karakterer og høy representasjon. Kan det skyldes oppdragelse og motivasjon fra foreldre, som kanskje ser verdien av rett veivalg som generelt viktigere enn det etnisk norske foreldre gjør? Presser de mer på?
La det være sagt i samme åndedrag, en ser også uhendige tendenser blant visse grupper og nasjonaliteter, og størst er vel problemet blant gutter og unge menn med etnisk utenlandsk opprinnelse.

SPRÅKPROBLEMER INGEN BREMSE
Tilbake til motivasjon og brennende ønske om å sikre egen, familien og nasjonens fremtid.
I en masteroppgave fra Høgskolen blir det fremholdt at flere unge mennesker med fremmedkulturell bakgrunn jevnt over kan ha et dårligere utgangspunkt og en større oppgave mht å lykkes. “Deres familiebakgrunn medfører dårligere økonomi, og dårligere kjennskap til utdanningssystemet. Språkproblemer kan også skape hindringer.
Noen studier har dessuten påvist at studenter med innvandrerbakgrunn har større problemer med å integreres faglig og sosialt, både fordi disse studentene må jobbe mer i tillegg til studiene, og har andre kulturelle føringer.”

I en artikkel i Aftenposten, et drøyt år tilbake, blir det slått fast at minoritetsstudenter som er født eller oppvokst i Norge, klarer seg godt tross dårligere utgangspunkt enn etnisk norske. De har høyere motivasjon enn de fleste. Særlig de som er født eller oppvokst i Norge.

Det er unektelig et paradoks at mange mennesker med høy utdannelse og gode kvalifikasjoner – men etiske utenlandsk opprinnelse, sliter med å få seg arbeid. Men det er en annen, viktig pågående debatt.

VÅG Å TA DEBATTEN
Så jeg stiller spørsmålet igjen: er motivasjonen og drivkraften generelt god nok? Mulig det provoserer noen, men jeg tror ikke det. Det bør derfor være en viktig faktor når en skal søke svar på det Norge sliter med i dag: få opp på interesse, kvalifikasjoner og antall mennesker med høyere utdannelse.

Vinner Kristin Halvorsen mobbekrigen?

SLAGET I SKOLEGÅRDEN

Hvert år mobbes tusenvis av skoleelever. Barn og unge som er tvunget til å møte på skolen. Det er lovfestet at de skal ha et trygt læringsmiljø, men skole-Norge fungerer ikke slik i dag. I snitt opplever minst én av tjue barn en utrygg skoledag.

LES OGSÅ: Feilslått satsing i skolen

– Uakseptabelt
– Mobbing uakseptabelt og antall mobbeofre er for høyt, mener kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Hun hadde knapt rukket å svinge innom Kunnskapsdepartementet før blikket hennes ble rettet mot mobbing. Nå har hun spent buen og sikter høyt. Og det haster.

Til TV 2 sier Kristin Halvorsen at mobbing skal øverst på dagsorden i skolen i år og neste år. Det er en soleklar markering fra en skoleminister som ikke aksepterer dagens situasjon. Noe hun heller ikke kan klandres for. Men hun sitter i en regjering som bør skamme seg over mobbestatistikken.

LES OGSÅ: Kristin Halvorsen setter mobbing øverst på dagsorden i norsk skole

LES OGSÅ: Elevorganisasjonene krever halvering av mobbeofre på et år

Grundig til verks
Nå vil Halvorsen endevende alle systemer, vurdere om lovverket holder mål, sjekke sanksjonsmuligheter og finne ut hvorfor alvorlige mobbesaker ikke fører frem i domstolen. Skoler som oppnår lav eller ingen mobbing skal bidra til resepten som skal bringe skoler som svikter, på rett kjøl. Kunnskapsministeren vil vurdere ulike ombudsformer.

Hovedformålet er klart: Skolene SKAL klare å etterleve Opplæringsloven: ”Alle elever i grunnskoler og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring”. Dette er mer enn ord. Det er påkrevet også for at barn og unge skal sikres god læring.

Lærer jobber iherdig
En skal ikke glemme de lærere og skoleledere som hver dag, året igjennom gjør en iherdig innsats på sin skole. Jeg vil vel påstå at de fleste skoleledere og ansatte er opptatt av mobbeproblematikken. Og kanskje nettopp derfor må en kunne stille et betimelig spørsmål: Hvorfor har man ikke lykkes bedre? Mobbing kan aldri utryddes, men en bør oppnå langt bedre resultater enn i dag.
Kan det være at skolene er pålagt for mange oppgaver i forhold til de ressurser og antall ansatte man har i sving? Kunnskapen blant lærere er ikke god nok heller, mener rektor Ivar Skjelten ved Ortun skole i Bergen. Han har møtt nyutdannende lærere som overhodet ikke har noen forutsetninger for å håndtere mobbeproblemer. Dette har heller ikke vært tilstrekkelig prioritert når garvede lærere setter seg på etterutdanningsbenken.

LES OGSÅ: Skoler bruker programmer som ikke har dokumentert effekt

Hands on
Et sentralt spørsmål er hvor langt kunnskapsministeren og skolemyndighetene skal gå i å instruere og pålegge skolene oppgaver. Skole-Norge liker ikke å bli detaljstyrt. Her må Halvorsen finne en fornuftig ballansegang.

Tidsaspektet er en annen ting. Hun kan ikke bruke måneder og år på å oppnå synlige resultater. For det haster.
Klarer hun jobben vil hennes politiske ettermæle skinne. Mislykkes Halvorsen, så er fallhøyden stor – meget stor.
Jeg tror kunnskapsministeren har energien, viljen og motet – men utfordringen er formidabel.

– Foreldre må på banen
Mobbing kan aldri utryddes. Dette er ikke skolens ansvar alene. Foreldre må i langt større grad ta ansvar. Men uansett: I skolegården og i klasserommet er det skolen, og ingen andre som har ansvaret.

Ofte blir mobbing avdekket og fulgt opp så sent at skaden noen ganger er uopprettelig. Mange barn får ødelagt sin barndom og dermed også sine muligheter til å utvikle se i skolesammenheng. Psykiatrien har flere voksne klienter som sliter med en ødelagt barndom.

LES OGSÅ: Mobbeofre havner i psykiatrien

Fokuset som forsvant…
Et raskt tilbakeblikk til 2002; Da lanserte Bondevik-regjeringen”Mobbemanifestet” med brask og bram. Og et politisk og vedvarende fokus over noen få år, ga resultater. Mobbingen ble kraftig redusert på et par år.

Men så forsvinner fokuset gradvis – og i dag er man enig om én ting: alt for mange barn og unge er involvert i mobbing. Det er ikke slik at lærere, rektorer, skolemyndigheter og andre involverte ikke har vilje eller ønske om å bekjempe mobbing – men vi kan på ingen måte si at man har lykkes.

LES OGSÅ: Skoler bruker programmer som ikke har dokumentert effekt

LES OGSÅ: Traumatiserte mobbeofre sviktes

LES OG: Bergen kommune vil pålegge bruk av mobboeprogrammer

Noen betimelig spørsmål rundt prioriteringer og fokus når det gjelder mobbing:

* Lærerutdanningen synes ikke å prioritere mobbeproblematikk høyt nok, ferske lærere kan for lite om mobbing, hvordan håndtere og avdekke dette. Hvorfor?

* Opplæringslovens paragraf 9a, «Elevenes arbeidsmiljølov», som skal sikre elevene et trygt opplæringsmiljø er i realiteten kun en papirlov. Man har ingen reelle sanksjonsmuligheter overfor alle de skoler som bryter loven. Hva vil bli gjort med denne “papirloven”?

* Opplæringslovens paragraf 9a åpner for mulighet for en strafferettslig oppfølging dersom loven brytes. Men ingen slike mobbesaker ført frem i retten. Hvorfor?

* Skolen er ikke pålagt å ha mobbeprogrammer eller konkrete handlingsplaner i forhold til mobbing. Hvorfor?

* Myndighetene gir skoler full anledning til å velge strategi og mobbeprogrammer. Er det riktig? Bør det være en rød tråd, og klarer føringer mht arbeidet for å bekjempe mobbing?

* Noen skoler velger mobbeprogrammer som ikke er forskningsmessig fundert og kvalitetssikret.

* Skolen har gjennomlevd en rekke reformer de siste årene, og oppgavene som er pålagt skolene synes å ha økt kraftig. Samtidig opplever mange skoler tøffere budsjetter. Er det noe av forklaringen til at man ikke lykkes bedre mht å bekjempe mobbing?

* Konsenvensene av mobbing er klare: mange mobbeofre sliter i voksen alder, angst, depresjon, selvmordstanker og et liv på siden av samfunnet er prisen for noen. For mobberne viser internasjonal forskning at de er overrepresentert i kriminalstatistikk, risikoen for rusmisbruk og tidlig uføretrygd øker.

* Oppfølgingen av mobbeofre er ikke god nok, mener eksperter. Psykolog og leder for Senter for krisepsykologi mener det fokuseres på å avdekke og forebygge mobbing. Men Dyregrov savner mer systematisert oppfølging av mobbeofrene.

Er stat eller borgere årsak til at nordmenn er blitt slappfisker?

Varsellampene blinker intenst
Nordmenn flest er så lite aktive at faresignalet blinker for fire av fem voksne. En fersk undersøkelse som kartlegger fysisk aktivitet blant voksne i 20-85 års alderen, slår i hjel alle myter.
Myter eller overbevisningen om det sunne og friske fjellfolket i nord. Helsemyndighetene mener resultatene er både overraskende og enda verre, de er urovekkende.

Ingen biologisk årsak
Det er første gang man har gjennomført en så grundig landsdekkende undersøkelse. Over 3400 nordmenn har i snitt vandret rundt i syv døgn med en ActiGraph-aktivitetsmåler festet til kroppen. All aktivitet er registrert. Undersøkelsens grundighet og omfang er unik også i verdenssammenheng.
Sjokkresultatet viser at kun en av fem voksne nordmenn er så aktiv som helsemyndighetene mener man bør være for å forebygge livsstilssykdommer.
I tillegg har alle deltagerne svart på spørreskjema for å registrere andre variabler.

Unik i verden
Rapporten «Fysisk aktivitet blant voksne og eldre», utgitt av Helsedirektoratet. Studien er gjennomført av Norges idrettshøgskole i samarbeid med ni andre universitet og høyskoler. Paradokset er åpenbart: Å sitte å produsere denne bloggen – jobbe på PC – surfe – er vel så inaktivt som det er mulig å være i våken tilstand.
Og konsekvensene av overdreven inaktivitet er økt fare for å pådra seg livsstilssykdommer. Helsedirektoratet ser alvoret – og sminker derfor ikke på virkeligheten: Advarslene er klare, livsstilssykdommene blant nordmenn vil sannsynligvis øke kraftig. Om ikke et fysisk under inntreffer.

20 åringer som 70 åringer
Aktivitetsnivået er relativt stabilt frå 20-årsalderen til 70-årsalderen, viser undersøkelsen.
Og ikke overraskende; det er flere inaktive personer blant de med lav utdannelse. Undersøkelsen viser ingen vesentlig forskjell mellom kvinner og menns aktivitetsnivå i Norge.

Ingen trylleformel
Fysisk og psykisk velvære er avhengig fysisk aktivitet. I motsatt fall øker faren for såkalte livsstilssykdommer. Om en ser samfunnsøkonomisk og stort på det, så øker trygdeutgiftene utvilsomt med fysisk og psykisk forfall.
Men la meg legge til, fysisk forfall og psykiske lidelser kan ikke tilskrives fysisk inaktivitet. Årsakene til sykdom er mange og fysisk aktivitet er på ingen måte en trylleformel eller den løsningen som nødvendigvis hjelper den enkelte.
Men regelmessig mosjon og pulsløft gir positiv uttelling for mange Det handler om livsstil, eller farefull livsstil. Og nettopp det kjennetegner en stadig økende andel av befolkningen. Det handler også om røyking, rus, fet mat, overdrevent sukkerinntak osv.

Vinn-vinn situasjon
Paradokset her er at vi snakker om en vinn-vinn situasjon. For den enkelte og for samfunnet. Så hvorfor er det så dårlig stelt som Helsedirektoratet undersøkelse fastslår?
Her må den enkelte ta ansvar for egen helse – og myndighetene må legge til rette og stimulere til økt aktivitet.
Også arbeidsgiver tjener på friske og kvikke medarbeidere. Kostnadene for norske arbeidsgivere er betydelige når regningen for de første fraværsdagene skal betales.
Ved å være syk og borte fra arbeidslivet, reduserer produktiviteten. Og omkostningene til behandling og oppfølging øker kraftig.

Hva har skjedd med hardarbeidende og fysisk aktive nordmenn?
Hvorfor klarer kun en av fem voksne å være aktiv i totalt 2,5 timer per uke. Det kreves kun rask gange, eller hardere mosjon for de som foretrekker det.
I følge professor Sigmund A. Anderssen ved Norges idrettshøyskole, er det ingen biologisk årsak til at aktivitetsnivået skal falle slik med alderen. Det må ha noe med hvordan vi legger til rette for bevegelse, mener idrettsprofessoren.

Sminket virkelighet?
En del bedrifter har stimulert sine arbeidstakere gjennom blant annet delfinansiering av treningskort og etablering av trimrom. Men jeg er overbevist om at engasjement og investeringene kan økes betraktelig. Gevinsten er kvikkere og sunnere medarbeidere.

Forfaller frem mot tjue
Mest urovekkende er forfallet som finner sted fra barn er ni år til de fylte 20 år. Åtte av ti niåringer beveger seg tilstrekkelig, når en måler 15åringene er antallet redusert til 50 prosent. Fra femten til tjue år fortsetter fallet like kraftig.
Derfor er kun to av ti tyveåringer aktive nok. Og dette nivået er stabilt frem mot pensjonsalder.
Her er vi bokstavelig talt til roten av problemet fysisk forfall; Mye innsatsen må rettes mot aldersgruppen ti til tyveåringer. Den viktigste arenaen er skolen og kroppsøvingsfaget. Ved å få unge til å glede seg over fysisk aktivitet, øker også sjansene for at man tar dette med seg videre i livet.

Skolen en viktig arena
Professor Sigmund A. Anderssen ved NIH har vært sentral i arbeidet som inkluderer ni høyskoler og universitet. Hans klare formaning er at kompetansen blant kroppsøvingslærere må opp – og faget må få større plass i skolen.
Anderssen har et klart poeng. Skolen er en arena hvor alle kan kartlegges, stimuleres til aktivitet og om nødvendig få et hjelpende spark bak. Her kan systemet favne om alle.
En kan dessverre ikke stole på at alle dagens foreldre tar ansvar. Travelhet, mangelfull interesse og kanskje også manglende kunnskap, gjør at barn og unge i dag er fetere og mer stillesittende enn for 20 eller 50 år siden. Når en vet at PC-spill og data passiviserer mange, fjernsynet kaller på sofaen og kostholdet for mange tidvis er elendig – ja så gir resultatet seg.

Hjerteinfarkt kan bli straffen
Vi voksne er ikke bedre. Sitter oss i bilen. Og kjører hit og dit. Samtidig er flere av oss blitt stillesittende aktører i et arbeidsliv som i mindre grad enn noen gang fordrer fysisk hardt arbeid. Så hva skal til? Et hjerteinfarkt? Eller et annet kraftig spark i baken? De fleste av oss som kan bevege seg fritt, har ingen unnskylding. Fjell, veiene, turstiene ligger der. Og stadig flere treningsentre har alle apparater og litt til. Det siste er kostbart for mange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om et nytt helsekonsept: “Grønn resept“. Fastlegene skulle saste på skrive ut en såkalt “Grønn resept”.
En treningsresept, eller en anmodning om fysisk aktivitet, om å gå turer i skog og mark, fremfor bruk piller og medisiner. Dette til de som kan være best tjent med det. Mye tyder på at det fremdeles gjenstår en del her.

Skattefadrag for trimmere?
Når staten taper stort på livsstilsykdommene våre, hvorfor ikke introdusere skattefradrag for treningsaktivitet? Medlemskort i et idrettslag. På et treningssenter. Eller til treningsutstyr? Hvorfor ikke? Motargumentet mht at private aktører da vi tjene seg styrtrike på statlig sponsing ville trolig falle som følge av økt konkurranse og dermed lavere priser.

Man har lykkes til en viss grad når det gjelder røyking. Færre unge begynner å røyke. Røykelov og kanskje dyrere tobakk og sterk fokus på konsekvensene av å røyke har gitt resultater. Så hvorfor skal ikke en tilsvarende satsing på økt fysisk aktivitet, med nødvendige tiltak, også gi positivt resultat. Man skulle tro at det var lettere å få nordmenn til å bevege seg enn å klare å få røykerne til å kubbe sigaretten?

Skreddersydd for lite aktivitet
– Vi har jo laget et samfunn hvor alt er lagt til rette for at vi skal slippe å bruke kroppen, sier Klepp til TV 2 Nyhetene. Han peker på at man i dag beveger seg overalt ved hjelp av bil og annen transport. Stadig flere har stillesittende arbeid, slik at den naturlige daglige aktiviteten er blitt borte for veldig mange av oss, forklarer Knut-Inge Klepp. 

Divisjonsdirektøren i Helsedirektoratet har et klart poeng når han presiserer at tiden er overmoden for å intensivere arbeidet for øke aktivitetsnivå. En handlingsplan for fysiske aktivitet og helse som åtte departement har stått bak de siste årene har åpenbart ikke gjort underverker. Og Klepp har rett når han sier at resultatene fra denne undersøkelsen med all tydelighet viser at dette er et arbeid som må intensiveres og videreføres.

Men det begynner hos den enkelte. Så logg av. Finn tøyet. Og kom deg ut i frisk luft.

God trim

 

Norsk 18 åring offer for menneskehandel og tvunget til sexsalg

Er det mulig? Hvem, hvor? Hva skjer? Det rører å lese en overskrift som forteller at en norske jente er offer for menneskehandel. Og tvinges til å selge sex. Hvorfor reagerer mange ikke like spontant på utenlandske kvinner som tvinges til å selge kroppen sin i Norge?

En fredag kveld i november, et knapt døgn etter politiets største sexkjøpaksjon i Bergen noensinne, er jentene tilbake på gaten for å selge sex. Jeg treffer og snakker med flere av dem. Diskret tilbyr de sine tjenester. Frykten for å bli observert av politiet er der, ja. I verste fall betyr det at de kan bli sendt ut av landet. Men butikken må gå sin gang. Det er ingen bønn, pengene skal tjenes slik at gjelden til kyniske bakmenn kan nedbetales.

Se sak her: Menneskehandel i Norge ute av kontroll

Hva om dette var din datter? Det er vanskelig å tenke slik, men faktum er at titusener av mødre og fedre har en datter som i kveld skal selge sex. Under tvang. Noen av dem her i Norge.

Ikke vær naiv
Man skal være rimelig naiv om en tror at unge kvinner fra Afrika kommer til Norge for å selge sex uten at et kynisk bakmannsapparat står bak. Og noen ganger er det kvinner som tidligere har jobbet som prostituerte som styrer businessen med jernhånd. Og enda andre kvinner som driver på eget initiativ. Den siste gruppen er ikke de våre myndigheter bekymrer seg mest for.

Spydspiss mot menneskehandel
Justisminister Knut Storberget har engasjert seg, og bidratt til at Norge har gjort en solid innsats på området. Bevisstheten og kunnskapen har økt dramatisk på få år. Og penger er bevilget til ulike prosjekter, blant annet i Oslo og Bergen. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) er etablert. Dette er spydspissen i arbeidet for å bekjempe menneskehandel i Norge.
Flere saker er ført for domstolen og bakmenn og halliker stått med bøyde hoder i retten de siste årene. Dømt for å tvinge kvinner ut i prostitusjon. Men arbeidet koster. Jeg snakket nylig med lederen av Stop-prosjektet i Oslo, Harald Bøhler. Han fortalte at tolkeutgiftene til en eneste sak – den såkalte “Benin-saken”, har kostet 4,5 millioner kroner.

90 prosent henlegges
Men når myndighetene lover at menneskehandel skal bekjempes med alle midler, hva betyr det?
I følge Birgitte Ellefsen, leder av KOM-prosjektet, henlegges minst nitti prosent av sakene som etterforskes mot bakmenn. Mange saker henlegges til tross for gode bevis og kjente bakmenn. Kan en da si at man bekjemper menneskehandel med alle midler?

Se sak her: Ni av ti menneskehandelsaker henlegges

Fra flere hold får TV 2 opplyst at økonomi er årsaken til henleggelse av straffesaker som omhandler menneskehandel. I intervju med TV 2 erkjenner også Gunnar Fløystad, påtaleansvarlig ved Hordaland politidistrikt, at kostnadene knyttet til å etterforske saker og få disse helt i mål, setter grenser. Det vil også si at man naturlig nok satser på de sakene hvor det er størst sjanse for å komme i mål. Etter et slikt mal jobber politiet på flere områder.

Fungerer regelverket slik det bør?
Faren med dagens regelverk (eller en instruks som det heter) er at kvinner som tørr å bryte ut, legger hodet sitt på huggestabben ved å angi bakmenn. De får nemlig tilbud om å vitne mot bakmenn, noe som er viktig for politiets etterforskning, men gjør jentene det setter de eget liv og familiens liv i fare.

Dersom politiet av ressursmessige årsaker henlegger saker, så har jentene alt å tape. En kvinne jeg møtte for kort tid siden opplevde at moren ble banket opp. Familien har nå flyktet fra bakmennene i Nigeria. Politiet i Norge har dokumentasjon på at moren vitterlig var innlagt på sykehus etter å ha blitt rundjult.

Problemet er at jentene som vitner ikke får beskyttelse dersom ikke bakmenn blir tiltalt og dømt i en norsk domstol. Slik fungerer systemet i praksis. Spiller ingen rolle om poliitet er 100% overbevist om at kvinnen er et reelt offer. Bør det være slik?

Voldtatt flere ganger hver natt
Som Birgitte Ellefsen, leder for KOM-prosjektet sa til TV 2 nylig:

– Sannsynligheten for at mange kvinner er et offer for menneskehandel er stor, i så fall vil det si at hun er utsatt for voldtekter mot sin vilje flere ganger per natt.

Tydeligere kan det knapt sies. Mange av kvinnene vi ser i gatebildet i Norge er fra Nigeria. De er lett å peke ut. Og de er overraskende nok, både smilende og pågående. Kan de da virkelig være presset til dette tenker nok mange. TV 2 har møtt kvinner som har vært banket gul og blå, før de til slutt gir etter og trekker ut på gaten. Det er bedre å gi seg, beholde helsen, se bra og smilende ut. Da tjener de mer penger. Og nedbetaler raskere sin gjeld.

Fortvilelse og avmakt
Satt på spissen; en 18 år gammel norsk kvinne blir trafikkert til utlandet for å selge sex. Hvilke mødre, fedre og familiemedlemmer ville da ikke kjent smerte, fortvilelse og avmakt? Er det noen forskjell når det gjelder en jevnaldrende jente som vandrer gatelangs i Oslo eller Bergen egentlig? Selv om hun er fra Afrika?

En ufordring for å bekjempe menneskehandel, er jakten på bakmenn. Det er mange som trekkes til milliardbusinessen som menneskehandel er blitt. Mange som styrer kvinner som selger sex i Norge oppholder seg av naturlige årsaker utenfor norges grenser. For å felle bakmenn er man avhengig av at jentene som er utsatt for menneskehandel, tørr å vitne. Enkelt sagt så er reglene slik at når bakmenn blir tatt og dømt i Norge, så får kvinnene beskyttelse. For noen betyr det opphold og arbeidstillatelse i Norge.

Håpløs argumentasjon
Og så sier noen; men det er da like greit at de får selge sex i Norge, ellers blir de tvunget til å jobbe i et annet land. Det må jo være tryggere og bedre her?

Slik argumentasjon er håpløs og grunnløs. Norge kan bidra, gjør det – og bør fortsette. Staten bidrar her hjemme og med midler ute for å bekjempe menneskehandel.

Frihavn på falsk grunnlag
Det er også slik at Norge ikke må bli en frihavn for personer som søker opphold og beskyttelse på falsk grunnlag. Her får vi stole på utlendingsmyndighetene og politiet. I bunn ligger instrukser, lovverk og dømmekraft. Som i asylsaker så skal selvsagt ikke kvinner fra hele verden komme til Norge og påberope seg beskyttelse under falske forutsetninger.

Det er et faktum at norske menn bruker av egne oppsparte midler for å kjøpe sex av kvinner som styres av kyniske bakmenn. Der ligger kanskje det største problemet. Uten kjøpere, ingen butikk. Og kvinnene må innlosjeres. Derfor er det mange som leier ut til kvinner som er tvunget til å selge sex på gaten. For en uaktsom utleier kan det bety hallik-tiltale, dom og opptil fem års fengsel. Her jobber politiet i Oslo nå aktivt. Endelig. Litt tregere går det i andre deler av landet.

Hvilke metode?
En kan argumentere for og imot sexkjøpsloven. En kan forby sex. En kan argumentere for bordeller. Det finnes utallige innspill. Også holdningene til de som kjøper sex er avgjørende.

Et overordnet poeng er at ingen kvinner skal tvinges til å selge kroppen sin. Norske myndigheter har sagt at dette skal bekjempes med alle midler. Da må vi snart se solide resultater.

Det medisinske paradoks

Feilmedisinering av eldre er utbredt, ut av kontroll og derfor særdeles bekymringsfullt. TV 2 har den siste tiden påpekt problemene knyttet til feilmedisinering av eldre. Dette skjer ved at noen eldre får for mye medisin, andre får for lite. Enkelte får feil medisin, noen svelger piller som har null effekt og andre igjen behandles for sykdommer de faktisk ikke har. Et ukjent antall eldre mennesker inntar daglig sin pille-cocktail – kombinasjoner av medikamenter som i sammenheng kan være svært farlig. Konsekvensene av feilmedisinering kan være alvorlige bivirkninger, sterkt nedsatt livsglede og noen tilfeller er utfallet katastrofalt.


Proppet full i medisin
Det gjør inntrykk å høre legesønnen snakke til TV 2 Nyhetene om sin syke mor som ble proppet full i piller straks hun kom på sykehjem. Den kvikke kvinnen ble med ett preget av angst og uro. Mistet evnen til å lese og ville bare bort fra sykehjemmet. Hadde ikke det vært for legesønnens kunnskap, og kravene hans om å endre og trappe ned medisineringen av sin egen mor, så hadde den omfattende legemiddelbruken fortsatt. Men overflytting til nytt sykehjem, nedtrapping fra 4-5 medikamenter til kun et eneste medikament, gav den 86 år gamle kvinnen ny gnist. Og smilet var tilbake. Hvor mange av oss andre pårørende evner å se det samme – og samtidig argumentere mot spesialistene?

Paradokset
Paradokset ligger i medisinen som har gitt mennesker flere år å leve. For mange et bedre liv med færre lidelser og mindre symptomer og smerter. Men det skremmer å vite at feilmedisineringen har et så stort omfang som mye tyder på. Tilsyn utført av Statens helsetilsyn de to siste årene, viser at omtrent tre av fire sykehjem som er blitt undersøkt bryter loven. Lovbrudd handler om at sykehjemspasientene ikke er sikret en trygg og nødvendig legemiddelhåndtering.

Hvordan er dette mulig kan en spørre seg, fordi feilmedisinering slett ikke er et ukjent fenomen. Helsebyråkrater, politikere, fagfolk og andre har visst om dette. Lenge. Så hva skyldes da denne kraftige forsømmelsen? Først og fremst en manglende vilje til å ta eldre og problemet på alvor. Så er det en rekke forklaringer til at mange eldre lider under feilmedisinering.


Neddoping
Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er nok neppe tatt på sengen, men omfanget av legemiddelsvikt har nok overrasket statsråden som har lovet å ta affære. Hun må klare å gjøre flere ting: jobbstatusen innen sykehjem må heves. Og det kan økt lønn og forskning bidra til. Dessuten synes det helt klart at legedekningen i sykehjemmene er for lav. Enkelt sagt så får ikke gamle syke nok legehjelp. Og flere mener sykehjemsansatte generelt har for lite tid til pasientene. Påstått neddoping for å slippe bryet med “slitsomme” pasienter er kjent, og en reell konsekvens av tidspresset for mange som jobber i sykehjemssektoren. Men man skal passe seg for å kritisere en yrkesgruppe som i all hovedsak legger sin sjel og mer til for å gi eldre en verdig alderdom. Men uten tilstrekkelig tid og kunnskap, vil ting gå i stå.

Aggressiv – og nødvendig legemiddelindustri
Det synes ikke å være tvil om at overmedisinering er et generelt problem. Mange peker på en aggressiv legemiddelindustri. Det er ikke industrien som foreskriver eller putter piller i munnen på gamle. Men den bruker alle krefter på å selge sin vare. Naturligvis. Men samtidig må en også erkjenne at forskningen og legemiddelindustrien har bidratt – og bidrar positivt. Fra tubekulosebekjempelse til nåtidens satsing på kreftmedisin og HIV-AIDS vaksiner.

Norsk Psykologforening mener det er en fallitterklæring at eldre primært tilbys medisinsk behandling, når det underliggende behov ofte er nærhet og omsorg. Psykologisk behandling kan med fordel økes på bekostning av medikamentbruk når det gjelder behandling av angst og depresjoner, mener foreningen. Det er vanskelig å være uenig.

Varslelampene må blinke
“- Når man får flere medikamenter samtidig, kanskje enkelte over fem, noen opp imot ti medikamenter, så er det helt umulig å holde en oversikt over hvilke bivirkninger som kommer som en konsekvens av uheldig kombinasjonen av medisiner.”
“- Og det bør få varsellampene til å blinke hos dem som styrer medikamentbruken, man må komme ned i et antall som gjør at man har oversikt over hva som er bivirkninger. Vi vet at medikamentbivirkninger er en vesentlig årsak til innleggelser i sykehus og det er helt sikkert også slik at alvorlige komplikasjoner og dødsfall forekommer”.
Det sa Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Helsedirektoratet, da jeg snakket med ham for noen uker siden. Med andre ord så er tiden overmoden for konkret og konstruktiv handling.


Skammelig
Det som er skammelig er at det i 2009 kommer opplysninger som sjokkerer både Helsetilsynet og helsemyndighetene. Ingen kan vel bli overrasket. Men hvorfor er ikke dette tatt ordentlig tak i før? Og hvorfor skal vi tro at det vil skje denne gang? Politikere har da mange ganger lovet bot og bedring.
Man skal selvsagt ha forståelse for at kompliserte sykdommer, mennesker som blir eldre og eldre naturligvis blir en ekstrem utfordring. Det er her mye av paradokset ligger. Medikamentene skal gjøre livet lettere for 40.000 sykehjemspasienter og ytterligere tusenvis av pasienter som støtter seg til fastlegen og hjemmesykepleien, gjør det motsatte for mange.


Forskingssenter for sykehjemsmedisin
I OECD sammenheng har Norge klatret forsiktig oppover rankinglisten, men vi sørgelig defensive på forskningsfeltet. I samtale med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, påpekte hun selv betydningen av å satse på forskning innen dette feltet. Det er sendt søknad om statlige fra Universitetet i Bergen til å etablere forskningssenter for sykehjemsmedisin. Målsetting med et slik senter er å rekruttere leger og bidra til videreutdannelse innen sykehjem-medisin og lage en standard for behandling i sykehjem. Det finnes i dag ingen standard for hvordan man skal behandle eldre på syke. Fagfolk mener det er uansvarlig.


Håp

Det gir grunn til optimisme fordi det finnes eksempler på sykehjem som får det til. Bergen Røde Kors Sykehjem har halvert medikamentbruken i forhold til snittet på landsbasis. Sykehjemmet har klart å sikre seg kompetanse og engasjerte leger. Og sykehjemmet var blant de få – 8 av 48 – for å være nøyaktig som fikk stempelet “godkjent” av helsetilsynet. Og nettopp den kunnskapen må deles og kopieres.

Nå må leger, sykehusadministrasjon, kommuner og stat sammen ta et ansvar. Å sette sin lit til Samhandlingsreformen er ikke nok. Det trengs kraftigere lut og løft på flere felt om man skal la seg friste av Regjeringens lovnad: Sykehjemsplass til alle som trenger dette fra 2013.

En mors verste mareritt

Det ultimate paradoks:

2005:
En norsk politimann forgriper seg på mindreårige gutter i Romania. Grove seksuelle overgrep. Dette filmes og legges ut på nettet.

Høsten 2009:
Jeg treffer mor til to rumenske gutter som er sentrale vinter og fornærmede i saken mot ekspolitimann Johan Martin Vie. Denne fredagen i slutten av september har hun kommet til Norge, sammen med sin yngste sønn, for å avgi vitneforklaring. Sønnen skal i dommeravhør.

Sjokkert mor
Om kort tid vil den tiltalte ekspolitimannen stå, trolig med bøyd hode, i Bergen tingrett. Han må svare for en særdeles grov tiltale: overgrep mot 17 gutter, i tillegg til menneskehandel og barneporno-produksjon.

Moren til to av ofrene sier hun er sjokkert over at en politimann, som skal sørge for å beskytte samfunnet, er tiltalt for slike grusomme overgrep.

– Har ingen sjel
Han har ingen sjel.

Og han bør få den strengeste straff, mener kvinnen.

Hvordan kan en politimann som er satt til beskytte samfunnet, finne på slike grusomme ting?, spør hun.

Der lett å være enig med kvinnen. Som er en oppegående firebarnsmor, gift og med god økonomi. Vi snakker altså ikke om et klassisk tilfelle med gatebarn, som “lett bytte” for seksuelle avvikere.

Barna hennes som den gang var 10 og 12 år var rett og slett på feil sted, til feil tid. De ble plukket opp av en litt eldre rumensk gutt, som tok dem med i taxi til leiligheten til Vie. Her skal de særdeles grove overgrepene ha funnet sted. Politiets bevismateriale i saken skal være overveldende. Dette kunne skjedd i Norge. Det vet vi alle som er foreldre.

Pålitelig norsk politi
Det fremstår som et sjokk for de fleste av oss at en tilsynelatende jovial politimann fra et lensmannskontor på Vestlandet, kan stå bak slike syke overgrep som Vie er beskyldt for. I Norge har vi et politi som jevnt over har et svært godt renomé. Mer pålitelig enn mange andre steder i verden, og grunnene til det er åpenbare:
Det økonomiske fundamentet er bra. Man slipper å ty til korrupsjon og bestikkelser for å overleve, betale for bensin og klare å fø på familien.
Dessuten har man over år i Norge klart å bygge opp og sikre en gjennomgående god og sunn holdning i etaten. Sentralt står respekten for medborgere. God utdannelse i bunn og en generelt sunn kultur i politiet, betyr også mye.

Men: det finnes unntak også her i landet. Det har vi sett.

Finner sitt utbrudd, uansett
Men det som er viktig å forstå er at når det gjelder seksuell legning, så finner den sitt utbrudd uansett hvilket yrke eller posisjon man har i et samfunn. Katolske prester, barnearbeidere og politifolk. Dette skjuler seg godt, i de syke menneskers sinn. Så Vie kunne like godt jobbet for kinesisk eller italiensk politi. Hans påståtte seksuelle dragning mot barn ville vært like sterk.

La meg påpeke til slutt; Ingen er skyldig før siste ord er sagt i retten. Heller ikke Vie. Men påtalemyndighetens bevismateriale er overveldende. Det er liten grunn til å tro at ikke rettferdigheten skjer fyllest.

</

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.