Overvåkingshysteriets tosidighet

Overvåkingsparanoia møter eksponeringstrangen. Et underlig sammenstøt i vår tid. Et paradoks som blant annet personvernforkjempere på Facebook må forholde seg til. For det er her vi alle bretter ut livene våre, i større eller mindre grad. Og nøkkelen til deler av den private sfære overleveres Facebook. Den ubehagelige eimen av overvåkning er det tilsynelatende knapt noen som registrerer. Eller tenker på.

“The Social Network”
Noen uker tilbake i tid. Jeg er på vei til Bergen Kino og Facebook-filmen “The Social Network”. Men først skal jeg registreres ved en bompengestasjon. Et par telefoner jeg tar på vei til sentrum fanges opp og registreres i basestasjoner. Kjøp av kinobilletter, på kredittkort, registreres selvsagt. Alt på få minutter.

Jeg gir i grunn blaffen der og da og er mer fokusert på fenomenet som er i ferd med å fullstendig parkere alle de bisarre Orwellske domedagsscenarier. Facebook har klart å kapre en halv milliard brukere. Mennesker som frivillig – i større og mindre grad – daglig mater monsteret med personlig informasjon. Ufattelige mengder. På verdensbasis overgår fjesboken det meste en kan forestille seg fra verdens fremste overvåkingstjenester når det gjelder omfang og kapasitet.

Selger sine sjeler
Dette pågår, stille og rolig, i en tid når debatten rundt datalagringsdirektivet skaper heite politiske oppgjør på kryss og tvers av partigrenser. Og i en tid når nordmenn er verdensmestre i å selge sin sjel til Facebook. Nylig har overvåkingsskandalen som TV 2 har avslørt rundt den amerikanske ambassaden samt WikiLeaks lekkasjene, skapt debatt og daglige overskrifter. Og minnet oss alle om at informasjon og personopplysninger, innsamlet på den ene eller andre måten, potensielt kan misbrukes eller bli misbrukt. Det opprører og skaper debatt.

Potensiell bombe
Hvorfor er det ingen som pirker mer borti Facebook når en diskuterer all mulig problematisk kartlegging av våre liv og bevegelser? På Facebook finnes utvilsomt avslørende informasjon som kan kverke politiske karrierer og kompromitterende fakta som kan legge mulitnasjonale bedrifter i grus. Facebook har et potensial som går lengre enn å sjikanere eller henge ut dårlige klassekammerater… Tenk på hva som ligger og modner av informativt og avslørende spengstoff…

Social skills
Behovet for å flashe social skills – eller mangel på sådanne – har i seg selv skapt et fenomen som kan overgå det mest Orwelske. Vårt intense fokus på fellesskapet, det å samle venner og vise oss der ute i cyberspace skjer samtidig som mange ønsker kontroll med egne personopplysninger. Et grandiost paradoks.

Mektigere enn USA og Kina
Tror noen at USA, Kina eller andre stormakter sitter på info om daglige bevegelser for hundrevis av milliarder, kloden over, på samme måte som Facebook? Neppe. Og for et apparat om dette ble utnyttet til fulle i den gode eller vonde hensikt. Tenk hva som ligger lagret her? Og hvilke rettssikkerhetsmessige dilemma reises når en leker med tanken på hvordan Facebook-informasjon kan utnyttes på ulikt vis. Alt dette gir vi fra oss frivillig. For å være der ute med oppdaterte profiler 24/7.

Ufortjent mye oppmerksomhet?
DLD (Datalagringsdirektivet) er selvsagt en annen sak. Her pålegges medlemsland å lagre trafikk- og lokaliseringsdata fra innbyggernes bruk av telefon, mobiltelefon, bredbåndstelefon, e-post og internett. Det vil si informasjon om hvem som kommuniserer med hvem, hvor det kommuniseres fra, når det kommuniseres og hvordan det kommuniseres. Formålet er å gi politi- og påtalemyndighet et nytt verktøy for å bekjempe “alvorlig kriminalitet”. Men får DLD ufortjent mye oppmerksomhet sammenlignet med det negative potensial som kan knyttes til Facebook?

Teknologiens negative kraft
Datateknologien har synliggjort hvilke uante muligheter og hvilket kraftfullt potensial som ligger i tastetrykkene. På godt og vondt. George Orwell og 1984 er en forslitt klisje når man skal illustrere teknologiens mørke og negative kraft. Og Orwell trekkes stadig frem når pessimistene skal peke ut den retningen samfunnet er i ferd med å styre mot. Det er informasjonssamfunnet, eller den totalitære staten Oceania, som har kontroll med borgerne og som vet det meste. Og som er skapt av og for diktaturet. I kinosalen slår det meg igjen at Zuckerberg er et geni. Facebooks informasjonssamfunn er skapt av brukerne selv. Her er det vi brukere som frivillig mater udyret som daglig vokser seg større og sterkere.

Facebook er et verktøy som gjør at sjefen din kan overvåke deg. Nå har FB lansert et lokaliseringsverktøy, Places, hvor brukere deler sitt oppholdssted med hverandre. Altså FB vet hvor du er. Og Facebook regner selvsagt med å tjene milliarder kroner på å følge våre bevegelser. Dessuten, Facebook er også blitt kritisert for å samle informasjon om brukernes surfevaner, også når brukerne ikke er logget på Facebook.

På samme tid som paranoia river og sliter i de som frykter overvåkingssamfunnet, synes det som om mange ikke har problemer med å legge ut info om seg selv på Facebook. Eller på andre sosiale nettsteder for den saks skyld.

Hvor skal det ende?
Høstkvelden i 2003 skaper Harvardstudenten og dataprogrammeringsgeniet Mark Zuckerberg historie. Her overgår han Eric Arthur Blair, mest kjent under pseudonymet George Orwell, sine villeste fantasier. Fra internatrommet skaper han et globalt nettverk og en revolusjon innen kommunikasjon, som forfatteren Orwell neppe hadde fantasi til å forutse.

Bekymrer dette meg? Nei. Bruker jeg Facebook? Ja.

– Ha en skjønn jul…
Facebook er først og fremst et kult, praktisk og nyttig verktøy. Men like fullt et potensielt monster som ingen kjenner omfanget av. I likhet med DLD. For å låne uttrykket fra Facebook-filmen: “Ingen vet hvor det skal ende”.

Jeg registrerer at PST også henger rundt på Facebook. Og jeg finner det passende å sitere én av de over 10.000 Facebook-tilhengerne til PST: Ønsker Dere alle i PST en skjønn Jul og et Velsignet Nyttår: Takk for den fine jobben Dere alle gjør……♥♥♥.