Rieber kjørte seg fast i sanddynene

Ørkenmarerittet
Vest-Sahara. Sand og ørken. Tenker folk flest. De mer beleste kjenner konflikten i området. De færreste har hørt om den saharawiske befolkningen. Eller den “Den saharawiske arabiske republikk”, som de kaller Vest-Sahara.

For Paul-Chr. Rieber vil Vest-Sahara i all fremtid være ensbetydende med én ting: det tapte presidentvervet i NHO.

En marerittsuke er over. Rieber har trukket sitt siste åndedrag som president for NHO. Etter tre dager med overskrifter og headlines.

Ulveflokk i fri dressur?
Men hva skjedde egentlig med wonderboyen i bergens næringsliv som få – om noen – inntil dags dato kunne si noe negativt om?
Og hvordan kunne det gå så galt?
Var Riebers avgang et uunngåelig resultat av en ukontrollert, blodtørstig ulveflokk av journalister, som jaget mannen utfor stupet? Eller har Rieber seg selv å takke?

Oppsummert: handler saken i mediene grovt sett om to ting: toll-tull og uetisk handel med Vest-Sahara.

Toll-tull
Ta tollsaken først: Rieber har i flere år importert fiskeolje fra Marokko og Vest-Sahara under feil tollkode. Derfor granskes selskapet i dag av Tollvesenet. Det hele kan ende opp med en ubehagelig kjemperegning for selskapet. Mer tvilsomt tror jeg det er at forholdet anmeldes, slik Tollvesenet har antydet.

Sløvhet
Poenget er at hele tollfadesen kunne vært unngått. Og det hadde med stor sikkerhet ikke kostet selskapet fem flate øre. Nå handler det om at Rieber-selskapet eventuelt skal straffes for sløvhet. Ikke fordi man forsøkte å svindle fellesskapet.
For dersom GC Rieber Oils hadde søkt om tollfritak i tide og fylt ut de rette skjemaene, så hadde det neppe vært noen sak om tolljuks. Og selskapet hadde sluppet den omdiskuterte tollen.

Er det mulig…?
Da må man spørre seg selv: Hvordan er det mulig? Hva har selskapets ledelse drevet med? Hvordan forklarer adm.dir. i GC Rieber Oils AS dette? Paul-Chr. Rieber er styreleder i sitt eget familieselskap, hvilken kunnskap har han hatt om selskapets drift?

Noen vil kanskje stille et betimelig spørsmål: Er toll-tullet og alt annet rot som er avdekket, et resultat av at selskapet har forsøkt å skjule sin business i Vest-Sahara…? At det ikke nødvendigvis handler om å unnlate og betale toll og avgifter?

Hverken forbudt eller straffbart
Det røde kortet tildeles Rieber for handel i Vest-Sahara. En NHO-president kan ikke tillate seg å gå ut i beste sendetid på TV 2 og i andre medier, og stikk i strid med UDs anbefalinger, åpent forsvare handel i området.

Rieber kan kanskje kritiseres for å forsvare handel, men det gjør ham absolutt ikke til noen skurk. Hvem som helst kan drive handel Vest-Sahara uten at det er forbudt eller straffbart.

Omdømme veltet presidenten
Poenget er signaleffekt. Og omdømme. Det handler om at NHO-sjefen, presidenten i Norges største interesseorganisasjon for norsk næringsliv, faktisk blåser i hva Utenriksdepartementet sier. Det kunne ikke NHO leve med.

Så enten måtte Rieber trekke tilbake alt han hadde sagt om Vest-Sahara handelen. Eller stå på sitt. Rakrygget valgte han det siste. Det står det respekt av.

Forsvarte Vest-Sahara handel
Når TV 2 intervjuer Rieber onsdag er Vest-Sahara handelen mitt viktigste punkt på blokken. Jeg vil vite om Rieber virkelig forsvarer handelen eller om han karakteriserer dette som en “glipp”. I alle fall sett i etterpåklokskapens lys.

Men Paul-Christian Rieber svarer tydelig, flere ganger mitt spørsmål:

“Forsvarer du selskapets handel i Vest-Sahara selv om dette er i strid med de anbefalinger som kommer i fra utenriksdepartementet?”

“Ja, jeg ser at det kan være ulike oppfatninger om dette, men selvfølgelig så har vi gjort en bevisst handel der nede, som jeg sier vi har gått grundig inn i dette, vi har gjort tiltak for å sikre at de hensyn som det internasjonale samfunn har lagt vekt på, er blitt ivaretatt, men vi må akseptere at ikke alle andre ser det sånn.”

Jeg forsøker meg igjen med å si noe sånt som at “kan han som NHO-president forsvare noe som står stikk i strid med det som norske myndigheter forfekter?”
 
“Vi har for vår del vært opptatt som bedrift å ikke gå inn i den politiske debatten, men legge tilrette for at de hensyn som vi skulle ta til lokalbefolkningen er tilgodesett, så er kjenner vi at ikke alle deler den oppfatningen, det må vi leve med.”

Feilmerket fiskeolje
TV 2 forteller Rieber at fiskeoljen som ble handlet fra Vest-Sahara, var merket med Marokko. Ikke merket Vest-Sahara. En bevist merking som ikke kan bortforklares ved at man “uheldigvis” bytter om på et tall eller to i eksempelvis en tollkode.

“Hvordan forklarer du denne feilen her?”

“Det er klart at da må vi fortsatt gå dypere inn i materiale og finne og hvorfor og hvordan har dette oppstått. For jeg kan som sagt kan ikke dra kjensel på det nå, har ikke fått nok info om det nå.”

“Du er enig at det tydelig skille mellom Vest-Sahara og Marokko?”

“Ja, historisk er det jo det.”

Skurk eller..?
Er Rieber en skurk eller en uheldig næringslivsleder som ikke har hatt helt kontroll på skuta? Å mistenke mannen for å være kriminell, mener jeg er feil. Hvordan han har kommet i dette uføre skal jeg ikke spekulere i. Rimelig sikkert handler dette mer om etikk og moral, enn om skattekriminalitet og tolljuks.

Tid for etterspill
NHO slikker sine små skrubbsår. Paul-Chr. Rieber har fått noen stygge riper i lakken. Men disse forsvinner med tiden.
Alt styret har preget det velrenomerte familieselskapet. Og jeg spår at administrende direktør, Arne Alnæs, i GC Rieber Oils AS ikke sitter i samme stilling om tre måneder.

Sparker direktøren
TV 2 avslørte at Alnæs er mannen som signerte et brev hvor man bløffet storkunde og fiskeforprodusent EWOS og fortalte at handel med Vest-Sahara ikke var i strid med Utenriksdepartmentet anbefalinger. Dette hadde man avklart med både UD og ambassaden i Marokko.

Dette er en løgn. Sort på hvitt. Slikt har ikke et seriøst selskap råd til.

Mange kan lære av Rieber
Riebers raske beslutning om å tre til side, legges merke til. Han setter NHOs interesser foran sine egne.

Jeg stilte innledningsvis spørsmål om pressen jaget Rieber utfor stupet. Eller klarte Rieber å felle seg selv. Jeg vil påstå det siste. Og Rieber fattet et fornuftig valg som norske lederprofiler bør legge seg på minne.

Her har mange mye å lære, både i privat og offentlig sektor. Å ramse opp navn på de som burde tatt hatt og frakk og gått lenge før de til slutt valgte å gå – eller ble kastet på dør – er unødvendig.

Lytt og lær.